Aktuelt

Kven råder over din død?

Erling Lorentzen      |      10/09/2012

Retten til liv er stadfesta i menneskerettane, men kva med retten til å døy? Tony Niclinson blei nekta sitt ønskje om dødshjelp og måtte svelte seg sjølv ihjel. 

Av Erling Lorentzen

Torsdag 16. August i år er internasjonal presse vitne til korleis Tony Nicklinson (58) bryt saman i gråt etter at den britiske lagmannsretten nektar å innfri tobarnsfaren sitt mest inderlege ønskje: Å få hjelp til å døy.

Heilt sidan Nicklinson vart ramma av slag under ei forretningsreise til Aten i 2005, har han vore lam frå haka og ned, og ute av stand til å røre seg på eiga hand. Dette er ein tilstand media gjerne kallar locked-in syndrome; det å vere fanga i sin eigen kropp. Medan kroppen til Tony er øydelagt for godt, har han lang forventa levetid og hjernen hans fungerer akkurat som den skal. Gjennom avisartiklar og aktive oppdateringar på twitterkontoen sin skildrar han livet som eit nedverdigande tilvære fylt av apati, pinsle og skam der han må ha hjelp til kvart minste daglege gjeremål. Sikker på at situasjonen hans berre vil bli verre med alderen, går Nicklinson til sak mot staten der han krev at han må få assistanse til å ta sitt eige liv.

«Det er viktig for meg,» seier han i ein kronikk i The Wiltshire times «om eg vinn saka mi i retten (…) betyr dette at eg vil få ein smertefri død kvar eg vil og når eg vil. Om eg tapar kan eg sjå fram mot eit stadig meir miserabelt liv heilt til eg døyr av naturlege årsakar eller svelt meg sjølv i hel»

Men denne forma for dødshjelp er forbode i britisk lov, og Tony Nicklinson får ikkje heilt overraskande avslag frå lagmannsretten. Etter at dommen blir kjend for Nicklinson, nektar han å ete mat eller ta inn noen form for næring, og ei knapp veke seinare dør han i sin eigen heim. Tony Nicklinsons liv og død er ein av mange faktorar som gjer at debatten om aktiv dødshjelp nok ein gong rasar i europeiske media. Fleire samfunnsdebattantar har tatt til orde for at eit autonomt menneskje må kunne å ha retten til å velje å avslutte livet på den måten dei sjølv meiner er verdig. Samtidig peikar andre på dei etiske og helsemessige problemstillingane ei legalisering av eutanasi byr på. Religioner.no har tatt ein prat med to nordmenn med ulik livssynsbakgrunn som er svært engasjerte i eutanasispørsmålet.

 

 Jeg vil ikke gi dødelig gift til noen som ber om det, heller ikke gi råd til hvordan de kan avslutte sitt liv (Den hippokratiske legeed).

 

Kristne legar vil verna om livet
– Ein lege skal ikkje utføre handlingar som har for mål å framskunde døden.

Olav Magnus Fredheim er styreleiar for Norges kristelige legeforening (NKLF), og meiner ei legalisering av eutanasi vil føre til eit kaldare samfunn.

Det ville sende ut signal om at livet ikkje lenger er ukrenkeleg. Dessutan ville det innebere at kvar enkelt måtte ta aktiv stilling til om ein vil leve eller om ein vil døy. Enkelte pasientar som kanskje føler at dei er ei byrde for vener og familie ville bli offer for eit urimeleg negativt press i ein slik situasjon.

I tillegg til vervet i NKLF jobbar Fredheim som anestesilege ved Rikshospitalet i Oslo, er smerteforskar ved NTNU og har tidlegare arbeidd som overlege på smerteteamet på St. Olavs Hospital. Han har derfor lang erfaring med å behandle lidande og døande pasientar.

– Eg har sett korleis ønsket om å døy kan gå i bølgjer. Når symptoma som var årsak til dødsønskjet blir lindra, vil pasienten heller leve. Eg trur ikkje at politikarar og andre som argumenterer for eutanasi utifrå enkeltpasienthistoriar ser korleis konsekvensar ei legalisering vil ha for andre pasientgrupper enn dei som kjem fram i media.

Eit utval leda av den tidlegare britiske Labour-politikaren Charles Falconer, har tatt til orde for at det ein kallar assistert sjølvmord burde bli lovleg i England dersom pasienten mellom anna har eitt år igjen å leve, er mentalt frisk og er i stand til å medisinere seg sjølv. Fleire her i landet argumenterer også for ein liknande modell. Fredheim meiner det ville vere svært problematisk å etterleve kriteria av denne typen.

– Den etiske skilnaden mellom å leggje alt til rette for at pasienten skulle kunne ta livet av seg sjølv og det å ta livet av pasienten er svært liten. Forskjellen vil eventuelt vere at dette er eit tilbod som berre dei sterkaste og friskaste pasientane kan dra nytte av, medan andre pasientar ville vere for svake til å gjere dette på eiga hand.

Eit av dei uttalte måla til Norges kristelige legeforening er « å verne om livet fra unnfangelse til naturlig død», og det er derfor kanskje ikkje overraskande at organisasjonen har vore ei aktiv røyst i debatten og eit motstykke til dei som ønskjer at eutanasi skal vere ein del av norsk helsesystem.

– Ein skal alltid vere forsiktig med hevde at noen som meiner noe anna enn ein sjølv ikkje kan vere kristen. Det finst så klart kristne som argumenterer for eutanasi, men dei fleste av oss tenker vel at læra om at livet er heilagt og ukrenkeleg er ein sentral del av den kristne trua.

 Olav Magnus Fredheim. Foto: Ingrid M. Hardang 

Ulikt syn hos legar og lekfolk

Uavhengig av religion så er Fredheim og NKLFs syn på eutanasi på ingen måte i utakt med standpunktet til det øvrige norske fagmiljøet. Medan 60 % av danske legar oppgir at dei under visse omstende kunne ha støtta retten til eutanasi, gjeld dette berre 17 % av Noregs legar. Heller ikkje det politiske Noreg ser ut til å vere spesielt interessert i å sette eutanasi på dagsordenen. Ingen av stortingspartia er for eutanasi. Dette bortsett frå FrP som på sitt landsmøte i 2009 annonserte at dei ville gå inn for aktiv dødshjelp på sitt prinsipprogram, men partiet har sidan den gong ikkje sagt stort om denne saka. Trass i at det er få på stortinget som vil gjere eutanasi til si kampsak, verkar det som det norske folket har ei anna haldning i dette spørsmålet. I ei spørjeundersøking utført av Synovate svarar nemleg 70 % av dei spurte at dei heilt eller delvis er einige i at «en døende pasient, etter grundig overveielse, skal kunne få utskrevet en dødelig dose medisin av sin lege som vedkommende selv kan ta for å unngå store lidelser…»

Olav Magnus Fredheim er likevel ikkje sikker på kor mye ein kan dra ut frå desse tala.

– I noen grad kan det vere eit utrykk for at vi [legar]er i utakt med den generelle befolkninga, men det er nok også eit uttrykk for at desse spørjeundersøkingane ikkje er veldig presise – at ein ikkje skil godt nok mellom eutanasi og behandlingsbegrensande tiltak [populært kalla passiv dødshjelp]. Det har blitt gjort undersøkingar blant norske kreftpasientar, og i desse var det mange som sa at dei kunne tenke seg å ha eutanasi som ei muligheit, men ingen av dei sa at dei personleg faktisk kunne ønske seg det. Så om 70 % av folket meiner eutanasi burde vere lovleg, så er det i allefall ein veldig lav faktisk etterspørsel rundt tilbodet.

 

 Ole Peder Kjeldstadli. Foto: Erling Lorentzen

Å testamentere sin død

At det skal vere ein låg reell etterspørsel etter eutanasi, er eit utsegn som resonnerer dårleg med Ole Peder Kjeldstadli. Kjeldstadli er humanist og styreleiar for Foreningen Retten til en verdig død (RVD).

– Ein ting er kva legane seier, men vi i vår foreining får stadig brev frå folk som ønskjer hjelp. Dette er fortvila folk med store smerter. Dei spør oss om tips om korleis dei kan få hjelp til å døy.

Foreningen Retten til en verdig død vart grunnlagt i 1977 og hadde den gong som formål å kjempe for ein pasients rett til å avstå frå livsbergande behandling, om han eller ho skulle ønske det. Dette gjennom å hjelpe folk til å opprette eit såkalla  livstestament der ein kan skrive under på  at det ikkje skal settast inn inn ekstraordinære tiltak for å halde pasienten i live i dei verste tilfella av sjukdom. Denne forma for passiv dødshjelp har gått frå å vere svært kontroversiell under datidas syn på helsevern, til å bli akseptert som god legepraksis i dag. No kjempar Kjeldstadli og RVD for at aktiv dødshjelp skal få like brei aksept.

– Mitt ønskje er at ein også skal få sjansen til å be om å få hjelp til å døy på ein barmhjertig måte – men da må vi få endra lovverket først.

Humanistar vil velje sjølv

Kjeldstadli har i lengre tid vore aktiv i Human-etisk forbund der han jobbar som gravferdstalar og vigslar. Han seier at det var gjennom denne typen arbeid at han seint på 80-talet kom i kontakt med lidande menneske med eit sterkt ønskje om å døy

– Vi veit at mellom 5 og  10 %  av alle pasientar som er i ein terminalfase, har smertar som ikkje kan lindrast på ein god måte. Vi kjemper for at dei få menneskja som har det slik skal få hjelp til å komme ut av ein håplaus situasjon.
For Kjeldstadli er dette i bunn og grunn eit spørsmål om autonomi.

– Som humanist vil eg ha styring på livet mitt sjølv. Eg vil ikkje at noen andre skal bestemme over meg. Det er for meg noe merkeleg at human-etisk forbund i Noreg ikkje tar stilling til dette når den internasjonale humanistrørsla er for [eutanasi].

Humanisten meiner det også vil vere lettare å bearbeide sorg ved eit medlidenheitsdrap enn ved ein naturleg død.
– Om du har muligheita til bestemme når du skal døy og får hjelp til å ordne det, kan du samle alle dine næraste, snakke med kvar enkelt av dei og ta avskjed. Det syns eg er ein fin måte å døy på
Fleire av meiningsmotstandarane til Kjeldstadli og RVD peiker på at det vil vere vanskeleg å finne ei god ordning som både inkluderer dei aller svakaste pasientane, men som samtidig ekskluderer dei som ikkje er i nød. Det at ein har uuthaldelige lidingar treng ikkje å bety at ein er døande. Så kvar skal ein sette grensene? Kjeldstadli innrømmer at det å innføre eutanasi i det norske lovverket vil nødvendigvis by på ein del ubehagelege etiske spørsmål som det ikkje vil vere spesielt lett å svare på. Samtidig meiner han at det er viktig å ta opp slike spørsmål, i staden for å la debatten ligge død.

– Eg kan ikkje forstå at det skal vere vanskelegare å finne gode kriteria for å legalisere eutanasi i Noreg enn i Oregon, Washington, Belgia og Nederland.

Ein etisk skråplaneffekt?

Sjølv om Kjeldstadslis syn på eutanasi enno ikkje har stort gehør på tinget eller på sjukehusa, betyr ikkje dette at ei legalisering er ute av bildet. Trond Markestad som er leiar for Legeforeningens etikkråd, seier at det ikkje er utenkeleg at vi om ein del år vil få ei form for aktiv dødshjelp i Noreg. Sjølv om det er få land som i dag har eutanasi eller assistert sjølvmord i lovverket, meiner han at meir liberale haldningar både hos legar og folk elles ute i Europa kanskje vitnar om noe som er på veg. Markestad er sjølv ein motstandar:

– Eg er redd for at ei legalisering av eutanasi vil fungere som ein «slippery slope». Altså ein har denne skråplaneffekten ved at viss det blir lovleg, blir det vanskeleg å sette grenser og grensene vil etterkvart flytte seg.

Der talmaterialet frå dei statane som praktiserer eutanasi er tildels sprikande og uklart, peikar Markestad på at ein kan dokumentere visse tendensar.

– I Oregon, USA har ordninga [med eutanasi] vart i så få år at vi ikkje kan dokumentere noen utgliding av denne typen. Derimot når det gjeld ordninga i Nederland – der eutanasi i stor grad har vore akseptert som praksis lenge før loven vart implementert, ser vi her ein meir liberal praksis enn i Oregon.

Og Markestad fryktar at ein liberal praksis av eutanasi vil føre til ei endring i synet vårt på menneskeverd

– Det har skjedd ein enorm utvikling når det gjeld palliativ, smertelindrande behandling dei siste åra slik at den fysiske smerta ved sjukdom er noe vi meistrar stort sett. Men det er klart at om den eksistensielle smerta, det at ein føler at livet ikkje er verdt noe, skulle vere ein grunn for å be om dødshjelp, da tenker eg at samfunnet har overskridd ei grense.

I følgje humanisten Ole Peder Kjeldstadvik, så er det nettopp eit nytt syn på menneskeverd helsesystemet treng. Han tenker spesielt på korleis den nyleg avdøde Tony Nicklinson levde.

– Vi må ikkje gløyme at dette er ein realitet for mange. At det finst folk som ønskjer å ta sitt eige liv. Folk som, i den grad dei er stand til det, prøver å skaffe seg medisinar på illegalt vis, og som på andre måtar prøver å avslutte livet på eiga hand. Når ein må gå igjennom ein slik nedverdigande prosess for å få den hjelpa dei elles kunne ha fått av samfunnet – ja, da kan ein spørje seg sjølv om kva menneskeverd eigentleg går ut på.

Eutanasisaka er vanskeleg fordi ho tvinger oss til å ta stilling til ei heil rekke spørsmål på same tid: Kva vil det si å vere eit autonomt menneskje? Kva skal rollen til helsevesenet vere? Kva betyr eigentleg nestekjærleik overfor eit menneske som i si avmakt nektast fridomen til å velje å gjere slutt på sitt elende? I kva retning ville ei eventuell legalisering dra samfunnet vårt? Og kva for ein av desse faktorane skal vektleggjast mest når ein tar ei avgjerd?
Det som er sikkert er at vi neppe vil sleppe å svare på desse spørsmåla den dagen ein norsk «Nicklinson» gjer sitt krav om råderett over eige liv gjeldande i rettsvesenet her til lands.

 



Lenker:

 


 

  • Morten Horn

    Takk for interessant artikkel, som dekker mange sider av dødshjelpsspørsmålet. Men – det blir egentlig kunstig å sette opp dette som et livssynsspørsmål der de kristne er «mot» og de humanistiske er «for» aktiv dødshjelp.
    Som kjent stiller omlag 70 % av nordmenn seg positivt til aktiv dødshjelp i spørreundersøkelser – og en stor andel av disse er folk som vanligvis rubriserer seg som kristne. Det finnes også «praktiserende» kristne som er for aktiv dødshjelp.
    Tilsvarende er det ingen klar link mellom humanetikk (som er mitt livssyn) og et standpunkt FOR aktiv dødshjelp. Humanetikken er et ikke-dogmatisk livssyn som ikke gir bastante svar på kompliserte spørsmål. Det er nok slik at mange humanister begrunner sitt «ja»-standpunkt ut fra sitt humanetiske ståsted, men på samme vis springer mitt eget «nei» ut fra det samme livssynet.

    Jeg har ellers noen kommentarer til punkter i artikkelen:

    1. Vedr. «locked-in syndrom» – dette er selve den medisinske betegnelsen på Tony Nicklinson.

    2. Paradokset med Nicklinson er at han nettopp IKKE var autonom – tvert om var han totalt avhengig av andre menneskers hjelp for alle gjøremål. Det var nettopp autonomi-tapet som var hans største lidelse og smerte.

    3. Det er viktig å være klar over at Nicklinson neppe døde gjennom å sulte seg i hjel. Han fikk en alvorlig psykisk knekk da han tapte rettssaken, og noen dager senere pådro han seg en såkalt aspirasjonspneumoni (en lungebetennelse), som man (i tråd med vanlig behandlingsbegrensning slik vi gjør det i Norge) unnlot å behandle med antibiotika. Han døde slik en relativt fredfull død, og han fikk dø i fred.

    4. Et klart flertall av leger – ganske uavhengig av livssyn – er mot legalisering av aktiv dødshjelp. Dette har derfor lite eller ingenting med kristelige leger å gjøre – selv om min gode kollega Olav Fredheim har mange gode argumenter som også ikke-kristne bør lytte til.

    5. Kjeldstadli påstår at 5-10 % av døende har intraktable smerter, underforstått at kun aktiv dødshjelp kan løse deres situasjon. Hvor kommer tallene fra? Dette stemmer ikke med erfaringen til de som jobber med døende pasienter – dvs., forutsatt at pasientene får det som er god palliativ behandling.

    6. Den internasjonale humanistrørsla – har faktisk ikke helt konkret gått inn for aktiv dødshjelp. Leser man vedtaksteksten fra Bombay ser man at den også omhandler det som i Norge er helt legitimt og normalt, nemlig «passiv dødshjelp» eller behandlingsbegrensning.

    7. Kjeldstadlis påstand om at det er lettere å bearbeide sorg ved barmhjertighetsdrap er omstridt – og ganske vanskelig å forske på. Men like viktig: mener vi virkelig at alvorlig syke mennesker bør velge aktiv dødshjelp slik at det skal bli lettere for de etterlatte? Er det av hensyn til den syke, eller hans pårørende, vi skal åpne for å hjelpe den syke med selvmord?

    8. Det er feil å si at (i faktaboksen) at eutanasi avlaster smerte – det tar livet av pasienten. Døde mennesker har ikke mindre smerte enn levende – de har ingen følelse overhodet. Når vi gir eutanasi avslutter vi alle pasientens opplevelser, både gode og onde.

  • Det er noen veldig gode innvendinger og påpekninger du kommer med her. Ikke minst om Niclinsons død, og faktaboksens påstand om at eutanasi «avlaster smerte». En bedre formulering ville vært: «gjør slutt på smerter». Ellers burde det kanskje kommet frem at Human-Etisk forbund ikke har tatt stilling til dette spørsmålet, og at mange også er imot. Men det er likevel slik at det er svært få andre livssyn som kan skilte med profilerte tilhengere av aktiv dødshjelp. Holistisk forbund kommer kanskje nærmest med å si at det må være opp til den enkelte og at de ikke vil fordømme et slikt valg. Én tolkning av artikkelen kan derfor likegodt være at det er et bredt spenn av synspunkter blant humanetikere, og at de står friere enn andre til å flagge sitt private ståsted.

  • erlinglorentzen

    Takk for fin tilbakemelding.
    Litt av poenget med artikkelen var å sjå nærmare
    på eutanasi i eit livssynsperspektiv.
    Både Fredheim og Kjeldstadli drøftar sine syn på
    eutanasi og korleis desse standpunkta resonnerer
    med deira personlege tru – men det blir ikkje her hevda
    at denne trua tvingar dei til å meine det eine eller det andre.
    F.eks når Kjelstadli seier at han er for eutanasi fordi
    «Som humanist vil eg ha styring på livet mitt sjølv»,
    snakkar han på vegne av seg sjølv og ikkje humanistar generelt.

  • Morten Horn

    Takk for svarene!

    Poenget mitt var vel helst å understreke dette at religions-livssyns-perspektivet er OVERkommunisert i dødshjelpsdebatten – selv om jeg er enig i at denne artikkelen viser at også religion og livssyn kan gi ett relevant perspektiv.
    Men altså, i det generelle ordskiftet omkring aktiv dødshjelp fokuseres det av mange mye på det religiøse og de religiøst funderte argumentene – mens mitt poeng er at disse argumentene betyr relativt lite for at aktiv dødshjelp fortsatt er forbudt i Norge.

    Ett eksempel er Gun Hild Lems innlegg i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/Verdighet-ved-livets-slutt-6747222.html
    der hun skriver: «Assistert suicid, eller aktiv dødshjelp, ser ut til å være siste felt der vi lar religiøs mangel på argumenter bestemme lovgivningen.»
    Én ting er at jeg ikke er helt sikker på syntaksen her, men jeg tror Lem mener at det er religiøse argumenter som bestemmer lovgivningen, og at det mangler andre (f.eks. humanistiske) argumenter for å opprettholde forbudet mot aktiv dødshjelp.

    Dersom denne lesningen av Lems innlegg er riktig (i tillegg til en lang rekke andre uttalelser av folk som deltar i dødshjelpsdebatten) bygger det på en misforståelse: Det er nettopp de humanistiske, ikke-religiøse argumentene som utgjør den fremste barrieren mot å legalisere aktiv dødshjelp.

    Dersom det bare var religiøse argumenter mot legalisering, da ville saken være nokså grei: Vi har i Norge et ganske trygt flertall som mener at religion ikke bør ha en særlig dominerende rolle i å styre våre liv og våre lover. Ta bare alle de (for «kristenfolket») tapte sakene med abort, bioteknologi, kvinnelige prester, ulike spørsmål knyttet til homofili, dans på helligdager og you name it. For mange av oss sekulære er det nesten et selvstendig poeng å endre noe, hvis det kan terge de kristne!

    Ellers veldig enig med disse punktene Hans Olav Arnesen trekker fram: Noe av det spesielle ved humanetikken er jo nettopp dette at enhver humanetiker står fritt til å tolke humanetikken nærmest dit han/hun vil. Dette kunne man se som en svakhet – dersom man søker et livssyn som gir absolutte, dogmatiske svar. Men jeg ser det som en styrke – nettopp fordi jeg søker et livssyn som ikke lar seg misbruke i skråsikkerhetens navn.

    Det er på en måte derfor jeg mener det ville være et slags paradoks dersom Human-Etisk Forbund skulle «vedta» én spesiell holdning til aktiv dødshjelp (f.eks. «ja»): Det er etter mitt syn litt i strid med hele humanetikken å vedta slike enkle ja-nei holdninger til kompliserte spørsmål. Slik jeg ser det kan i stedet humanetikken bidra med verdier som kan forme ens private syn på dødshjelp, og den stimulerer til drøfting og kritisk gransking av argumenter for/mot, slik at en kan komme fram til det syn som er mest i tråd med ens egne verdier.

    Så – min kommentar må på et vis leses på bakgrunn av et dødshjelps-ordskifte der jeg mener at religion/livssyn har fått en urettmessig stor plass, og der endel argumenter feilklassifiseres som religiøse (og dermed lett forkastes f.eks. av ikke-religiøse).

  • Morten Horn

    Hm, nå etterpå kom jeg på et eksempel til! Det hevdes ofte at motstanden mot aktiv dødshjelp er religiøst fundert og bygger på en oppfatning om at «livet er hellig og ukrenkelig», «gitt oss av Gud» etc. Dette framstilles som religiøse argumenter, på et vis forståelig nok, fordi man kan omtrent finne bibelvers som sier dette ordrett (bl.a. på verdidebatt.no kan man ofte finne utsagn og bibelsitater som går på dette, er min erfaring).

    Jeg skjønner det jo – ord som «hellig» gir jo nettopp en assosiasjon til det religiøse. For meg som humanetiker er det strengt tatt ingenting som er «hellig», i hvert fall ikke i vanlig forstand av ordet. Men når det er sagt: Livet er jo «hellig», også for meg som humanetiker, SELV OM jeg mener at livet bare er et resultat av tilfeldig sammensmeltning av egg- og sædcelle, molekylers samhandling, biokjemiske prosesser etc etc.
    Altså, jeg kan godt ha en slik naturvitenskapelig holdning til livet og tilværelsen – og samtidig ha en respekt for eget og andre menneskers liv som inneholder de alle fleste elementene som en kristen ville benevnt som «hellig» – dog med unntak av selve biten med Gud osv.

    Når man sier at «kristne er mot dødshjelp fordi de mener livet er hellig» – så fristes jeg til å spørre: Mener ikke også humanister at livet er «hellig», eller at et menneskeliv står i en særstilling som gjør det annerledes enn de fleste andre livsformer? Mener humanister at det å ta et menneskeliv er noe uproblematisk, ettersom det ikke finnes noe «hellig» for oss?

    Selvfølgelig ikke. Også for oss humanetikere er det noe helt særskilt med menneskelivet, vi føler den samme ærefrykt når en kvinne føder et barn, vi blir like tankefulle og berørte når vi blir vitne til at et menneske trekker sitt siste sukk. Det skapes derfor en slags falsk dikotomi, når man bruker argumentet om livets hellighet og ukrenkelighet.

    De færreste av de som mener at livet kan «krenkes» gjennom å utføre aktiv dødshjelp mener at det er «greit» å ta liv, de fleste som uttaler seg om dette mener det handler om en ekstrem handling, et unntak fra regelen om ikke å ta liv. Samtidig tror jeg at selv mange dypt kristne mennesker vil kunne si seg enig i at det eksisterer noen ekstremsituasjoner (et klassisk eksempel er flyveren som ser sin kamerat brennes opp levende, fastklemt i et flyvrak på vidda) der det å ta liv (barmhjertighetsdrap) blir om ikke et moralsk imperativ, så i hvert fall en akseptabel utvei i en horribel, uløselig situasjon. Eller om de ikke vil «si» dette – så kan det tenkes at de ville handlet slik likevel, om de sto der ved flyvraket.
    Forskjellen, om det er noen, består mer i nøyaktig hvilke situasjoner dette ville slå inn for oss, hvilke «kriterier» vi ville legge til grunn for vår avgjørelse, hvilken «terskelverdi» vi måtte overstige før vi sa oss villig til å utføre barmhjertighetsdrapet. Men dette er i stor grad mer et spørsmål om gradforskjeller, mer enn en fundamentalt ulik holdning.

  • Morten Horn

    Huff, nå ble det mange tanker på en gang her. Et siste eksempel på det jeg mener:
    Mange humanetikere fokuserer veldig på menneskets autonomi, som begrunnelse for at de er tilhengere av aktiv dødshjelp. Men – det å dyrke og ville styrke menneskets autonomi er jo ikke noe bare humanetikere, eller bare dødshjelpstilhengere, er for. Nesten alle vil slutte seg til dette edle målet, uavhengig av religion og livssyn.

    Når jeg (og mange andre) er skeptisk til å legalisere aktiv dødshjelp begrunnes det nettopp MED ønsket om å beskytte pasientenes autonomi. For de personene det typisk er snakk om, det er pasienter som er sterkt avhengige av andres hjelp og godvilje, som har sterkt redusert evne til å styre eget liv og hverdag, som ofte har redusert styring over sin egen kognisjon (pga. medikamenteffekter, sykdomspåvirkning på hjernen, sterke symptomer som svekker muligheten til å tenke klart og rolig). Dette er personer som ikke bare FØLER at de ligger andre til last – de utgjør helt reelt en stor byrde for sine pårørende og samfunnet forøvrig, og de kan lett se det.
    Motargumentet mot å legalisere aktiv dødshjelp går bl.a. på at det å etablere en slik mulighet, et slikt «tilbud», ville innebære et signal til disse pasientene om at det både er mulig og på et vis «til alles beste» om de velger denne utveien, og at de på dette viset kan bli utsatt for et subtilt press om å velge en framskutt død som ikke egentlig var det de mest ønsket seg.

    Som et slags bi-argument er også vi leger skeptiske til å legalisere eutanasi, fordi vi frykter at vi kan bli utsatt for et press (enten direkte – som gjennom myndighetenes nye, harde linje mot «reservasjonslegene» som ikke vil henvise til abort – eller indirekte i form av vår lojalitet til pasienten og vårt ønske om å hjelpe ham i hans vanskelige situasjon) for å utføre eutanasi som strider med vår egen overbevisning. Vi frykter altså for vår egen autonomi. Og dersom man virkelig er opptatt av menneskets autonomi, så bør man nesten inkludere legen i dette – leger er mennesker vi også…

    Derfor: Den forenklede «Humanetikere er opptatt av menneskets autonomi» (eller fra HEFs nettsider: «På forbundets landsmøte 2007 ble det fattet vedtak om at prinsippet om individets selvbestemmelsesrett skal være grunnleggende for Human-Etisk Forbunds deltakelse i eutanasidebatten.») blir nokså intetsigende – fordi selvbestemmelse og autonomi er positive verdier som begge «sider» i dødshjelpsdebatten bygger på.

  • Jeg har noen kommentarer, men også noen spørsmål til Morten Horn:

    «Som et slags bi-argument er også vi leger skeptiske til å legalisere eutanasi, fordi vi frykter at vi kan bli utsatt for et press (enten direkte – som gjennom myndighetenes nye, harde linje mot “reservasjonslegene” som ikke vil henvise til abort – eller indirekte i form av vår lojalitet til pasienten og vårt ønske om å hjelpe ham i hans vanskelige situasjon) for å utføre eutanasi som strider med vår egen overbevisning. »

    Jeg har veldig stor forståelse for at leger er skeptiske til aktiv dødshjelp ettersom det innebærer at de, eller deres kolleger, vil måtte utføre nådedrapet. Men er det gjort noen undersøkelser på hvordan leger håndterer praksisen med kun å gi palliativ behandling til pasienter som, kanskje, med kostbar behandling, ville kunne overleve? Slik jeg har forstått det er dette eksisterende praksis ved norske sykehus. Jeg ser at det er en vesentlig forskjell mellom dette og aktiv dødshjelp, men jeg ville trodd at man som lege kunne oppleve noen av de samme kvalene ved ikke å kunne gjøre sitt ytterste for å redde et menneske som vil dø uten behandling, selv om denne behandlingen er risikofylt og/eller svært kostbar.

    «Livet er jo “hellig”, også for meg som humanetiker, SELV OM jeg mener at livet bare er et resultat av tilfeldig sammensmeltning av egg- og sædcelle, molekylers samhandling, biokjemiske prosesser etc etc.»

    Her er det fristende å trekke inn både ikke-menneskelige liv og ufødte menneskeliv som også er en blanding av egg og sædceller, biokjemiske prosesser osv. Jeg skjønner motforestillingen din om å bruke begrepet «hellig», men jeg er enig i at det er det mest dekkende begrepet også i en sekulær sammenheng i en durkheimsk betydning som noe som er satt til side og omgitt av forbud. Jeg er ihvertfall fristet til å tro at vi alltid vil anse noe som «hellig» uavhengig av om vi i fremtiden forblir religiøse eller ikke. Men dette er jo kulturbestemt. I noen religioner er visse dyr hellige, mens andre er urene. Er mennesket unikt og menneskelivet mer ukrenkelig enn andre liv? Hvordan argumenterer man for det uten å henvise til en guddommelig eller kosmisk lov eller sannhet nedfelt i hellige tekster o.l.?

    Kanskje man kan begrunne det med vernet av menneskets autonomi. Men eksempelvis et menneske i koma er vel ikke mer autonomt enn et dyr eller et ufødt menneske? Som du sier blir jo uansett autonomiargumentet i stor grad nullet ut i spørsmålet om dødshjelp fordi begge sider bruker det, og det istedet blir et spørsmål om pasientens autonomi skal trumfe legenes og/eller de pårørendes eller motsatt.

  • Ole Peder Kjeldstadli

    Morten Horn skriver:
    Et klart flertall av leger – ganske uavhengig av livssyn – er mot legalisering av aktiv dødshjelp. Dette har derfor lite eller ingenting med kristelige leger å gjøre – selv om min gode kollega Olav Fredheim har mange gode argumenter som også ikke-kristne bør lytte til.

    Det er riktig at et klart flertall av norske leger er mot, men slik er det ikke i andre land, i Nederland er 68 % for, i Belgia 65 %, Danmark 42, Sverige 35, Norge 17 og Italia 37. Og det finnes kristne organisasjoner som sier at eutanasi er god nestekjærlighet.

    Horn:
    Kjeldstadli påstår at 5-10 % av døende har intraktable smerter, underforstått at kun aktiv dødshjelp kan løse deres situasjon. Hvor kommer tallene fra? Dette stemmer ikke med erfaringen til de som jobber med døende pasienter – dvs., forutsatt at pasientene får det som er god palliativ behandling.

    En svensk undersøkelse viser at det er store forskjeller på lindrende pleie av dødende. Det kommer klart fram i en kartlegging som ble utført av ”Nationella rådet för palliativ vård” i Sverige. Her er det data fra 40 land som viser at dødende i flere land ikke alltid får den smertelindring som de har behov for.

    En norsk rapport Lindring av smerter hos kreftpasienter utført fra Kunnskapssenteret på bestilling av det tidligere Sosial- og helsedepartementet om å vurdere kunnskapsgrunnlaget om effekt av palliativ smertebehandling ved kreft, anfører at palliativ smertebehandling er mangelfull også i Norge. Som i Sverige der ett av problema er at kunnskapene om hvilket pleiebehov pasienten har, varierer sterkt. (Rapport fra Kunnskapssenteret nr 09 – 2005) Mange dør på norske akuttsjukhus eller på kommunale pleiehjem der alt for få har utdannelse i palliativ pleie. Behovet hos en uhelbredelig sjuk kreftpasient blir ikke ivaretatt innom den høyteknologiske pleien som gis slås det fast i kartleggingen.
    I den norske rapporten kan vi lese at god kvalitet av lindrende smertebehandling ved kreft avhenger av kunnskap, kompetanse og av hvordan behandlingstilbudet er organisert. Mye tyder på at kvaliteten av den lindrende smertebehandlingen som gis til kreftpasienter i Norge, kan forbedres.
    Til tross for økte kunnskaper om hvordan smerte hos kreftpasienter kan lindres, er det fortsatt pasienter som ikke får god nok smertelindrende behandling. Kompetansen blant helsepersonell varierer fremdeles på alle nivå i helsetjenesten. Mye av behandlingen av kreftrelaterte smerter er erfaringsbasert og derfor varierende. Mye tyder på at helsetjenesten ikke er godt nok organisert/utbygd og at samhandling mellom behandlingsnivåene svikter.
    I Norge dør omkring 10 000 av kreft hvert år, og ca. 6 000 av disse dør innen ett år fra diagnosetidspunktet. De fleste som rammes av kreft, opplever smerter: 30-50 % har smerter under kurativ behandling og 70-90 % i den palliative (lindrende) fasen ved fremskreden kreftsykdom.

    Antall pasienter i Norge som trenger lindring for smerter og andre plagsomme symptomer forårsaket av kreftsykdommen, er i størrelsesorden 20 000 til enhver tid. Opptil to tredeler av onkologisk behandling i Norge gis til pasienter som ikke kan helbredes for sykdommen. Opptil 95 % av pasientene ved palliative enheter ved norske sykehus er kreftpasienter med langtommen, uhelbredelig sykdom.

    Det finnes en rekke moralske utfordringer knyttet til palliativ smertebehandling ved kreft. De kan være av behandlingsmessig karakter som å gi adekvat smertebehandling. Eller det kan være av prioriteringsmessig art, om det skal være palliativ eller kurativ behandling, og om det er tilstrekkelige ressurser. Videre kan det reises spørsmål av kunnskapsetisk karakter fordi vi vet kunnskapsgrunnlaget er begrenset. Dernest kan det være av prinsipiell art fordi så vel smerte som smertebehandling kan redusere bevissthetsnivå og selvbestemmelse. Endelig kan det reises spørsmål av forskningsetisk karakter om det er etisk forsvarlig å forske på pasienter med uhelbredelig sykdom og kort forventet levetid.

    God smertekontroll alene ikke kan bedre livskvaliteten. Undersøkelser viser at smerte er den kreftrelaterte plagen som er mest fryktet. Mange kreftpasienter får god smertelindring, men enkelte pasienter med fremskreden kreftsykdom har smerter som er vanskelig å lindre til tross for økende kunnskaper om palliativ smertebehandling.

    Tre sentrale utredninger de senere årene beskriver hvordan man kan gi god behandling, men mange kreftpasienter synes likevel ikke å få god nok smertelindrende behandling. Dette
    skyldes flere forhold, bl.a. for dårlig smertediagnostisering, ikke systematisk
    symptomregistrering, ikke god nok kunnskap om behandling, redsel for å bruke viktige
    smertelindrende medikamenter tidlig nok i sykdomsforløpet, ikke riktig dosering av
    medikamentene, for liten bruk av lindrende strålebehandling, og høyst sannsynlig for dårlig organisering og samhandling mellom de ulike behandlere og mellom ulike behandlingsledd.

    Hvilken smertelindring man får som døende er fortsatt tilfeldig, avhengig av hvor i landet man bor og hva slags lindrende pleie man får. Slik kan vi ikke ha det!

    En undersøkelse utført av meningsmålingsinstituttet Synovate for Foreningen retten til en verdig død. i 2009 viser at ca. 60 % har stor tillit at døende får god lindrende behandling og pleie, men det er likevel 22 % som har personlig kjennskap til at denne type behandling ikke har vært god nok. Et estimat sier at hos rundt 5 % av de med alvorlige smerter, ikke får god nok hjelp.

    Horn:
    Kjeldstadlis påstand om at det er lettere å bearbeide sorg ved barmhjertighetsdrap er omstridt – og ganske vanskelig å forske på. Men like viktig: mener vi virkelig at alvorlig syke mennesker bør velge aktiv dødshjelp slik at det skal bli lettere for de etterlatte? Er det av hensyn til den syke, eller hans pårørende, vi skal åpne for å hjelpe den syke med selvmord?

    Nei selvsagt ikke, men det er en lettelse for den døende å vite at han eller hun kan få hjelp når de føler at tiden er inne slik at de kan få tatt et verdig farvel med sine kjære.

    Det er mot en slik bakgrunn at en nederlandsk undersøkelse fra 2005 foretatt blant sørgende slektninger og venner av kreftofre viser at sorg var lettere ved medlidenhetsdrap enn ved naturlig død som følge av sykdommen.

    Når man ønsker å gi bedre lindrende behandling, er det for meg naturlig å trekke inn det arbeidet som gjøres i Belgia. Som en av verdens ledende autoriteter på området palliativ behandling, pleie og omsorg av døende og legeassistert dødshjelp, er professor Jan Bernheim en av de fremste talsmenn for at mennesker i en uhelbredelig situasjon selv skal kunne treffe beslutning om en human og verdig avslutning av livet.

    Professor Jan Bernheim sier at lindrende behandling og eutanasi er hverken alternative eller motstridene. Eutanasi kan utmerket godt være en del av den lindrende behandlingen. Helsepersonell kan av etiske grunner la være å delta, men de må være forberedt på å markere sine holdninger på en stille måte, men samtidig tydelig og ved rett tidspunkt.

    Holdningen blant belgiske leger til å hjelpe pasienter med å få voluntær eutanasi har økt etter at Belgia fikk sin eutanasilov. En undersøkelse viser at hele 90 % av legene sier nå at å gi en dødelig dose medisin er akseptabelt om pasienten med terminal sykdom uttrykkelig ber om det for å slippe unna ikke-kontrollbare smerter.

    Dette legearbeidet sies å medføre en uerstattelig berikelse for den døende pasient, for de pårørende og for legen selv, men berikelsen blir enda bedre om legen lytter mer til pasientens ønsker og følger rådet som gis av Statens medicinsk-etiska råd som anbefaler regjeringen å gjennomføre en lovgivning som gir pasientene makt til bestemme selv ved livets slutt med samfunnets støtte.

  • Morten Horn

    @ Hans Olav,

    1. Det oppleves som vesensforskjellig det at man konkret utfører en handling som man vet vil medføre en framskyndet død (og som har dette som hovedformål), og ulike handlinger og situasjoner der hvor pasienten dør av sin sykdom – med større eller mindre grad av intervensjon fra legene. Kunnskapen om at man «kanskje kunne gjort mer for å redde ham» kan være tung å bære, men er vesensforskjellig fra det å aktiv og med hensikt være den som forårsaker pasientens død.

    2. Men du har rett – det å stå overfor en pasient som kunne vært reddet (fått livet forlenget), og så av ulike grunner ikke kunne gi slilkhelsehjelp, det kan oppleves svært tungt for leger og andre helsearbeidere. Du nevner ett eksempel (at det eksisterer bedre, men dyrere, behandling). Andre eksempler er disse situasjonene der en pasient sultestreiker (jfr. den palestinske kvinnen i Arendal nylig) eller der hvor en Jehovas vitne-pasient nekter blodoverføring og dør av blodtap (også aktuell sak fra Arendal, faktisk). Et tredje eksempel er hendelsene der ambulansepersonell nektes å rykke fram til en syk person, fordi politiet ikke har avklart en trusselsituasjon.
    Enten det bygger på at pasienten nekter behandling, eller det er ytre forhold som står i veien, så er det problematisk for oss helsearbeidere å stå og «se på» at et menneske dør, når vi kunne gjort noe for å redde ham/henne. Jeg har ingen konkret forskning på dette feltet – men antar at dette er noe man har forsket på.

    3. Men når dette er sagt: Ganske forenklet og litt fortegnet vil jeg si: Det er ikke noe problem for leger at pasienter dør. Misforstå dette rett! Poenget mitt er at døden er en naturlig del av livet, vi leger og andre helsearbeidere blir mer enn de fleste eksponert for døden som uavvendelig faktum. Vi kan vel også bedre enn de fleste se medisinens begrensninger, og er på et vis «komfortable» med tanken på at det finnes tilstander der livet ikke står til å redde.
    Vi er også vant til situasjonen at det er begrensede ressurser, og at vi må prioritere de sykeste og/eller de med størst sjanse til å nyttegjøre seg behandlingen. Dette kan oppleves vanskelig, men man kan også se det annerledes: Dette er velkjente dilemmaer, nærmest som naturfenomener å regne, og det er noe vi som velger å jobbe som leger må lære oss og tolerere.
    Det som jevnlig skaper ordentlig trøbbel er når slike begrensninger på tilgjengelig behandling ikke følger en «naturlov», men er mer resultat av menneskers beslutninger og uklok ledelse. F.eks. hodeløs stengning av behandlingsinstitusjoner, eller overordnede føringer som ikke er fundert i fagmiljøet.

    I den ferske saken med kreftmedikamentet Ipilimumab har du kanskje merket at professor Steinar Aamdal blir (tildels subtilt) kritisert av kolleger. Jeg tror på ett vis han i denne saken «går utenom tur» og bryter med den solidariske holdningen, i hvert fall at han beskyldes for dette. Det er noe med det at han så kraftig opponerer mot at det rett og slett har blitt ansett som for dyrt og for dårlig dokumentert, den behandlingen han vil gi pasientene sine. Dersom dette er et faktum, tror jeg egentlig at leger vil akseptere at javel, dette er de rammene vi har å arbeide innenfor. Så konflikten her handler vel om virkelighetsbeskrivelsen – HAR vi råd til dette eller ei, virker det så godt som det hevdes, etc.

    Samtidig er det nok en nok en litt ny situasjon for oss, at vi har toppmoderne, effektiv og dokumentert behandling som vi ikke klarer å finne penger til. Dette kommer til å bli vanlige situasjoner for oss i framtiden, tror jeg.

    Men, i disse situasjonene blir vel vår aggresjon og frustrasjon rettet utover, mot «myndighetene» og andre abstrakte størrelser. Så dette blir noe helt annet enn den situasjonen der jeg som individ og lege skal utføre eutanasi på et annet individ.

    4. Man kan diskutere hva som definerer et menneske, hva som har menneskeverd etc. Både avgrenset mot tidlige stadier av menneskelivet (fostre) og mot andre former for liv (dyr på ulike nivåer, evt. planter).
    Jeg kan godt ta diskusjonen, men helt ærlig synes jeg den blir for teoretisk. Jeg forholder meg litt intuitivt til dette: «Mennesker» er mennesker som er født, de har samme menneskeverd (verdien «1») fram til de dør. Fostre har etter mitt syn en gradvis økende verdi fram mot fødsel, og på et vagt definert punkt i fosterlivet får fosteret en så stor verdi at i stort monn får samme rett til beskyttelse som et født menneske.
    Jeg kan ikke på en-to-tre argumentere rasjonelt for dette synet, men nøyer meg med å påstå at det er intuitivt og (for meg, vel å merke!) selvinnlysende. Dessuten er det slik at et slikt menneskesyn fører meg opp i nokså få etiske og logiske konflikter.

  • Morten Horn

    @ Ole Peder Kjeldstadli,

    Du legger fram en lang rekke i og for seg interessante tall som handler om palliativ omsorg i Norge og andre land. Som du påpeker har vi store utfordringer med å gi et godt palliativt tilbud til alle. Men så vidt jeg kan se bringer du ikke noen dokumentasjon som kan underbygge dette at «5-10 % av døende pasienter» har så vanskelig behandlebare smerter at aktiv dødshjelp er eneste rimelige alternativ for dem.

    Dette var slik du var sitert i artikkelen, Kjeldstadli:
    «– Vi veit at mellom 5 og 10 % av alle pasientar som er i ein terminalfase, har smertar som ikkje kan lindrast på ein god måte. Vi kjemper for at dei få menneskja som har det slik skal få hjelp til å komme ut av ein håplaus situasjon.»

    Jeg tolket det slik at du mente at aktiv dødshjelp burde legaliseres av hensyn til disse 5-10 % – men jeg synes altså at denne andelen av uavhjelpelige smerter virker urimelig høy, og etterlyser dokumentasjon.

    Det andre poenget her er at innlegget ditt tydelig viser hvordan sviktende lindring av smerter og annen lidelse i dødsprosessen i stor grad skyldes manglende utbygget palliativ omsorg. Her blir da spørsmålet til deg: Mener du at vi skal legalisere aktiv dødshjelp, fordi vi aldri vil klare å bygge ut den palliative omsorgen tilstrekkelig?

    Dét ville i så fall være et legitimt standpunkt – som jeg er helt uenig i. Jeg mener det ville være en fallitterklæring å tillate aktiv dødshjelp, bare fordi vi ikke har råd og ressurser til å gi god palliativ omsorg. Særlig all den tid vi faktisk har et samfunn med betydelige ressurser til rådighet, svært gode velferdsordninger ikke minst til oss friske og arbeidsdyktige samt til spreke pensjonister. Jeg tolker dette dithen at du synes vi heller bør satse på eutanasi – fordi det er billig og lett å spre utover landet, framfor optimal palliativ omsorg som er dyrt, personellkrevende og spesielt utfordrende i grisgrendte strøk.

    I den forbindelse: Det er jo kun den nederlandske og Oregon-varianten av aktiv dødshjelp som er «billig». I disse landene gjøres vurderinger og prosedyren av én lege (oftest pasientens fastlege) som konsulterer en annen lege, og det hele vurderes av en komité eller annet organ som kun strør sand på legens egenmelding. Dersom vi skulle gjort aktiv dødshjelp slik tilhengerne i Norge snakker om – med omfattende tverrfaglig vurdering av den som ber om dødshjelp, utredning og kartlegging, grundig overvåkning av beslutningsprosessen – da vil aktiv dødshjelp bli så ressurskrevende at vi faktisk like gjerne kunne brukt penga på å ansette en ambulerende palliativmedisiner.

    Kjeldstadli – mulig jeg mistolket deg her – men det viser at du bør komme med en avklaring. Hvor mange mener DU vil være aktuelle for aktiv dødshjelp, dersom det blir legalisert i Norge? Og mener du at aktiv dødshjelp skal innføres FØR vi har fått tilbud om god palliativ omsorg til alle, evt. som et slags billigere alternativ til kostbar og krevende palliasjon?

    Avslutningsvis: Din hyllest til den belgiske professor Jan Bernheim er sikkert ektefølt. Men det er problematisk å bruke uttrykk som «en av verdens ledende autoriteter» om en fagmann som tross alt representerer en ganske liten og utskjelt gruppe innen det internasjonale palliative miljøet. De fleste ledende autoriteter innen palliativ medisin ønsker jo ikke å bli autoriteter på kombinasjonen palliasjon/eutanasi – de synes det er uetisk.

  • @Morten Horn

    Det synes jeg var et meget godt og utfyllende svar. Jeg skal ikke ta temaet med ikke-menneskelige liv videre. Jeg tror du har det store flertallet av klodens befolkning på din side når du intuitivt setter menneskeliv foran ikke-menneskelige liv. En ting jeg likevel er nysgjerrig på er tilfellet med Jehovas Vitner-kvinnen som nektet å ta imot blodoverføring. Synes du det var riktig å gi henne denne behandlingen mot hennes vilje, eller burde man respektere hennes rett til å nekte å ta imot behandling som strider mot hennes religiøse overbevisning? Hva veier tyngst – legens forpliktelse til å redde liv, eller livssynshumanisten Horns respekt for det enkelte menneskets autonomi? Og hva om legen mistenker at pasienten ikke er så autonom likevel, men at det finnes andre som utøver et subtilt press på henne, eksempelvis familie eller menighet?

  • Ole Peder Kjeldstadli

    Svar til Morten Horn

    Morten Horn skriver: Jeg tolket det slik at du mente at aktiv dødshjelp burde legaliseres av hensyn til disse 5-10 % – men jeg synes altså at denne andelen av uavhjelpelige smerter virker urimelig høy, og etterlyser dokumentasjon.

    Human-Etisk Forbund, Oslo fylkeslag har gjennomført en undersøkelse : Aktiv dødshjelp – spørreundersøkelse og drøfting, 2011

    Her sies det at Morten Horn har stilt seg svært kritisk til undersøkelser om nordmenns holdninger til aktiv dødshjelp. Nordmenn vet ikke hva de svarer på når de avgir sine svar!

    Og i et innlegg i Morgenbladet argumenterer han for at selv om meningsmålinger viser at rundt 70 % av befolkningen er positive til aktiv dødshjelp, så vil færre støtte aktiv dødshjelp hvis de var klar over hva som er realitetene. Han argumenterer for at folk ikke vet hva de svarer på og at de ville endre syn dersom de fikk riktig informasjon.

    Det blir ikke lett å overbevise ham om tallet på dem som kunne ønske seg slik hjelp, når disse tallene forekommer i undersøkelse av nevnte kategori.

    En undersøkelse viser i alle fall at ca. 60 % har stor tillit at døende får god lindrende behandling og pleie, men det er likevel 22 % som har personlig kjennskap til at denne type behandling ikke har vært god nok. Et estimat sier at rundt 5 % av de med alvorlige smerter, ikke får god nok hjelp.

    Morten Horn: Avslutningsvis: Din hyllest til den belgiske professor Jan Bernheim er sikkert ektefølt. Men det er problematisk å bruke uttrykk som “en av verdens ledende autoriteter” om en fagmann som tross alt representerer en ganske liten og utskjelt gruppe innen det internasjonale palliative miljøet. De fleste ledende autoriteter innen palliativ medisin ønsker jo ikke å bli autoriteter på kombinasjonen palliasjon/eutanasi – de synes det er uetisk.

    Ved å kalle kombinasjonen palliasjon/eutanasi uetisk er å hevde at den internasjonale humanist bevegelsen bygger på uetisk grunn. På verdenskongressen i 1974 vedtok man følgende:

    «Vi den 6. internasjonale kongress erklærer på etisk grunnlag vår støtte til barmhjertig selvbestemt eutanasi. Vi mener at reflekterende etisk bevissthet er modnet til et stadium som gjør det mulig for samfunn å utvikle en human politikk når det gjelder død og døende personer.

    Vi beklager dypt moralsk ufølsomhet og juridiske restriksjoner som hindrer og motarbeider en vurdering av eutanasi som en etisk mulighet. Vi appellerer til en opplyst offentlig opinion om å overskride tradisjonelle tabuer og bevge seg mote et medfølende syn på unødvendig lidelse for døende.»

    Stifteren av Human-Etisk Forbund, Kristian Horn, stemte for verdensunionens erklæring om eutanasi i 1974, og som offisiell delegat gjorde han det på vegne av sitt norske forbund.

    Også senere har IHEU gjentatt sin støtte til eutanasi: I 1999 lød det slik:

    «Vi den 14. verdenskongressen støtter en endring av loven i alle land. Denne loven ville tillate en kompetent person som er uhelbredelig syk og lidende å spørre en villig lege om å hjelpe seg å dø raskt og fredfylt.»

    Selv om de fleste nasjonale humanistgrupper har fattet lignende vedtak, vil man også finne enkeltmedlemmer som er motstandere av det rådende syn i egen bevegelse. Dette kan bl.a. gjelde leger, som er føler seg bundet av hippokratiske yrkesregler som også inneholdt regler om ikke å ta betaling for visse legetjenester.

    Ingen organisert gruppe innen den humanistiske verdensunion har avgitt noen uttalelse mot eutanasi, og i de fleste land er det en høy grad av sammenfall mellom medlemskap i humanistorganisasjoner og eutanasiforeninger, også i Norge

    Litt om Bernheim:
    Ha er MD, PhD, FACP, MFPM
    Professor emeritus of Medical Ethics
    End-of-life Care Research Group Ghent University & Vrije Universiteit Brussel
    VUB Campus Jette
    Laarbeeklaan 103, 1090 Brussels

    Jan L. Bernheim, er kreftlege og hans publikasjoner inkluderer over 100 internasjonale peer-reviewed artikler.

    «Peer review» er et sentralt kjennetegn ved vitenskapelige tidsskrifter. Ordningen innebærer at innkomne manuskripter sendes til eksperter utenfor redaksjonen for vurdering av kvalitet, aktualitet og relevans for leserne. Begrepet er godt etablert i dagligtalen til de fleste leger og forskere. En som utfører «peer review», omtales ofte som «peer reviewer» eller «referee».

    Bare dette skulle tilsi at Bernheim står på solid grunn, og at han ikke er så utskjelt som Horn så nedlatende omtaler sin belgiske legekollega.

    Bernhards studier er omfattende og han har gransket celledød og eutanasi og livskvalitet.

    Horn røper med sin negative holdning til aktiv dødshjelp at han er mer opptatt av sehg selv som lege, enn han er opptatt av hva som er best for meg som pasient.

    Fortsatt er det slik at i Norge legestanden er sterk motstander av slik hjelp mens leger i andre land er mer positive til å yte frivillig aktiv dødshjelp om det skulle være påkrevd. Horn burde om han vil være en optimal lege for sine pasienter, se til hvordan aktiv dødshjelp kan praktiseres.
    I Tidsskrift for Lægeforeningen i 2001 leste vi om at Sturla som fersk medisinerstudent i Nederland var opprørt over nederlandsk eutanasipraksis. Etter fem års studier stilte han seg mer positiv til aktiv dødshjelp, og etterlyste den gangen større åpenhet om temaet i Norge.
    Hva betyr kulturelle særtrekk, påvirkning og de rådende holdninger i fagmiljøet man ferdes i for synspunkter på etiske problemstillinger i medisinsk praksis? Spørsmålet melder seg når man leser hovedoppgaven til Sturla Solheim, sisteårsstudent ved det medisinske fakultet ved Universitetet i Groningen, hvor han sammenliknet debatt og utvikling av holdninger til eutanasi, aktiv dødshjelp, i Norge og Nederland
    Han påpekte at forholdene i de to landene sto i sterk motsetning til hverandre: Mens 74 % av norske leger da oppga at de ikke vil utføre aktiv dødshjelp, var det t kun 3 % av nederlandske leger som totalt avviser eutanasi, mens 9 % er uvillige til selv å utføre handlingen, men villige til å henvise pasienten til en annen lege. Slik har det ikke alltid vært: Da debatten om eutanasi startet i Nederland på slutten av 1960-tallet, var eutanasimotstanderne like mange der som i Norge, og de to lands legeforeninger var samstemt i at eutanasi ikke kunne aksepteres.
    I løpet av fem års studier i dette landskapet, endret Sturla Solheim standpunkt fra å opprøres over eutanasi til å stille seg mer åpen. Interessen ble vakt under et etikk-kurs i første semester. Han satte seg inn i spørsmålet, veide ulike argumenter for og imot, svarte han på spørsmål om hva som har fått ham på andre tanker.
    Samtidig erkjente han at temaet kanskje fortsatt ville ha opprørt ham hvis han hadde studert hjemme i Norge. Han forklarte dette med at temaet var gjenstand for en åpen diskusjon, mens det i Norge var tabubelagt i.
    Aktiv dødshjelp er et etisk dilemma man vil støte på som lege, og som man derfor bør ha et gjennomtenkt syn på. Pasienter vil ha spørsmål knyttet til eutanasi og noen vil mene at de har rett til dødshjelp. Hvis man ikke kan diskutere døden med en pasient i terminal fase, mangler det noe i kommunikasjonen mellom lege og pasient.
    Jeg som leder av Foreningen Retten til en verdig død deler likevel den norske holdningen om at man må satse mer på god palliativ behandling. – Men behøver valget å stå mellom det ene eller det andre?
    Som en av verdens ledende autoriteter på området palliativ behandling, pleie og omsorg av døende og legeassistert dødshjelp, er professor Jan Bernheim en av de fremste talsmenn for at mennesker i en uhelbredelig situasjon selv skal kunne treffe beslutning om en human og verdig avslutning av livet.
    Han har dyp innsikt både i de medisinske, juridiske og etiske sidene av palliativ behandling, pleie ved livets slutt så vel som aktiv og passiv dødshjelp. Han fokuserer på den Belgiske modellen for pleie av døende og assistert dødshjelp, som etter hans mening har gitt en vesentlig forbedring av situasjonen for døende i forhold til tidligere. Han sier at lindrende behandling og eutanasi er hverken alternativer eller motstridene. Tilbud om eutanasi kan være en god del av den lindrende behandlingen.

    Jeg vil avslutte med å si at:
    • HVIS legalt?
    • Den viktigste konsekvensen for den håpløst lidende syke av at eutanasi kan være straffritt, er åpenbar:
    • Befrielse fra meningsløs lidelse.

    • Det kan gi pasienten ro
    • Han eller hun vet at dødshjelp er for hånden
    • Godt å vite at man kan få hjelp i det rette øyeblikk
    • Tryggere
    • Gjennomleve sykdommens ulike faser så lenge man finner det verdt å leve
    • Alternativt tvinges til et altfor tidlig selvmord mens man selv er i stand til å gjennomføre det.

  • Morten Horn

    @Kjeldstadli,
    Du får ha meg unnskyldt, Kjeldstadli, men jeg synes innlegget ditt var nokså springende og litt hummer&canari. Hva skal man gripe fatt i her?
    For det første – det er merkelig hvor opptatt er av enkeltleger – som Jan Bernheim og meg, eller legestudenten Sturla. Faktum er jo et den holdningen til aktiv dødshjelp som jeg står for, og de argumentene jeg bruker – de deles av majoriteten av leger og lege-organisasjoner i de fleste land. Og uansett hvor velrenommert Jan Bernheim måtte være – så er jo ikke verden ordnet slik at vi som ikke er fullt så velrenommerte lydig setter oss utenfor den vises telt, og spent venter på hvilken beslutning han vil fatte. Poenget her må være argumentene, ikke statusen til den som fremmer dem. Det burde særlig vi humanetikere stresse.

    (Men a propos Bernheim – han har altså skrevet om celledød (apoptose). På hvilken måte gir dette ham autoritet i etiske spørsmål rundt menneskers død? Han har også skrevet endel artikler om nettopp dette med dødsomsorg, dødshjelp og etiske utfordringer knyttet til dette – så han er selvsagt ingen nybegynner i feltet. Men det i seg selv at han har fått inn artikler i peer-review-ede tidsskrifter er jo ingen garanti for at han har «rett», eller at det er nettopp hans syn man skal lene seg til. Han er kanskje én av mange røster vi bør lytte til (for å holde oss oppdatert). Men avgjørelsen må vi fatte selv, basert på kvaliteten i argumentasjonen. Som du vet overvar jeg Bernheims foredrag i Oslo nylig – og jeg må si at din omtale av ham («dyp innsikt» o.l.) sier nok mye om at Bernheim taler din sak, jeg opplevde ham ikke like overbevisende, og først og fremst opplevde jeg ham som litt lettvindt i møtet med de vanskelige spørsmålene.)

    Jeg mener at du fortsatt ikke har besvart spørsmålet: bør vi innføre aktiv dødshjelp i Norge på et tidspunkt der vi ennå ikke har fått bygget ut en god palliativ omsorg? Med andre ord, bør vi stille døende pasienter overfor valget: motta en utilfredsstillende dødsomsorg, eller velg dødspillen? Eller bør det være et ufravikelig krav at vi skal ha bygget ut palliativ medisin slik at alle døende har en reell mulighet til å få god lindring – FØR vi evt. åpner for at de som ønsker det kan avslutte sine liv før tiden?

    Du bruker endel plass på IHEUs vedtak fra verdenskongressen i Mumbai 1999. Forhåpentligvis har du lest mitt innlegg om dette vedtaket på fritanke.no. Ett poeng her: Vedtaksteksten spesifiserer faktisk ikke at det er aktiv dødshjelp man snakker om. Det at legen skal hjelpe pasienten til å dø raskt og fredfylt – det kan være det samme som det vi i dag kaller behandlingsbegrensning. Altså at legen, framfor å påtvinge pasienten meningsløs og plagsom livsforlengende behandling, aksepterer at kampen mot døden er slutt og respekterer pasientens ønske om å få dø raskt og fredfylt – gjennom å avslutte eller unngå respiratorbehandling, la være å behandle en lungebetennelse, avstå fra et kirurgisk inngrep, avbryte cellegiftkuren, etc. I Norge er dette pasientens selvfølgelige rett. Men du skal ikke langt utenfor landets grenser før du møter kulturer der leger er forpliktet til å holde liv i pasienter, og der det anses som nettopp «eutanasi» å f.eks. stanse sondeernæring til en permanent hjerneskadet pasient (jfr. sakene med Eluana Englaro i Italia og Terri Schiavo i USA). Så altså – det IHEU faktisk sier at de ønsker seg, innbefatter ikke bare aktiv dødshjelp, men også «passiv» dødshjelp (behandlingsbegrensning). Og ser man tallmessig på det, så er antagelig den siste delen av IHEUs ønske langt viktigere enn dette med aktiv dødshjelp.

    Jeg har fortsatt ikke fått noen god forklaring fra deg på hvor du har tallet fra – at 5-10 % av de døende får så dårlig lindring at aktiv dødshjelp burde vært tilgjengelig for dem. Som du siteres i artikkelen:
    «– Vi veit at mellom 5 og 10 % av alle pasientar som er i ein terminalfase, har smertar som ikkje kan lindrast på ein god måte. Vi kjemper for at dei få menneskja som har det slik skal få hjelp til å komme ut av ein håplaus situasjon.»
    Har du regnet på hvor mange dette evt. ville bli, i årlige dødshjelpstilfeller? Husk forøvrig at de nederlandske eutanasitallene tilsvarer omtrent 1200-1300 nordmenn årlig, mens tallene for assistert selvmord i Oregon tilsvarer knapt 100 nordmenn årlig.

  • Morten Horn

    @Hans Olav,
    Spørsmålet om blod til Jehovas vitner er vanskelig. Jeg er først og fremst glad for at jeg ikke er kirurg, anestesilege, hematolog, eller på annet vis tvinges til å ta stilling til slike konkrete spørsmål.
    Jeg har, dessverre, 0 respekt for det å være Jehovas vitne. Jeg synes det er tull og tøys, selv om jeg erkjenner at dette er blant tingene jeg må tolerere, om jeg skal være tolerant (og det ønsker jeg å være).

    For meg er sannsynligheten for at det FAKTISK foreligger et gudommelig påbud for disse menneskene om at de ikke skal tilføre seg andre menneskers blodprodukter, og at dette budet medfører at de heller skal dø enn å få overført blod, så minimal at den er neglisjerbar. Jeg anser derfor dette som noe gedigent tøv som de har kokt ihop – selv om jeg burde bli LITT ydmyk ved erkjennelsen av at vi faktisk har sett mange tilfeller av blodsmitte ved transfusjoner (der Jehovas vitner kan si «hva var det jeg sa?»), og dessuten dette at Vitnenes kamp mot blodet muligens har bidratt til å gjøre kirurgene flinkere med blodsparende teknikker – til beste for alle de andre, normale, pasientene.

    Jeg mener at kravet om at all behandling forutsetter samtykke bør veie enormt tungt. Dvs. at vi ikke skal kunne gi behandling til noen som motsetter seg det – uansett hvor teit vi som leger synes det er (beklager «røff» språkbruk her – jeg ville selvsagt brukt en helt annen tone (men ikke bare det – jeg ville hatt en helt annen og mer pasientsentrert tilnærming) dersom jeg forholdt meg til en ekte pasient som var Jehovas vitne. Poenget er å framstille hvor langt unna jeg står disse pasientenes virkelighetsoppfatning og verdier). Hvis en velinformert og kompetent pasient som er Vitne virkelig ikke vil ha blod – ja så tenker jeg at da får de vel ta konsekvensene av sine egne valg.

    Derimot mener jeg veldig klart at dersom et Jehovas Vitne oppsøker helsetjenesten for hjelp, og dersom denne helsehjelpen forutsetter blodtransfusjon for å være forsvarlig – ja, da må nesten pasienten velge en «pakke» som legen bestemmer innholdet i. Det er forresten ikke «min» mening – det er gjeldende norsk pasientrettighetslov – bare at de er dette unntaket akkurat for Jehovas vitner mtp. blodoverføring. Jeg synes denne biten av pasientrettighetsloven er feil, man kunne nesten lure på om det var del av en fordekt plan for at Vitnene langsomt skal «blø ut»…
    Men som sagt – kravet om samtykke bør veie utrolig tungt, og vi leger gjør best jobb når vi klarer å samarbeide med pasientene våre og svare på deres behov (det er bl.a. derfor jeg ville fått problemer dersom samfunnet legaliserte muligheten for å gi eutanasi – da ville jeg komme i skvis mellom pasientens og mine egne behov).

    Det EGENTLIGE problemet rundt dette med blod til Jehovas Vitner handler om hvorvidt pasienten faktisk er samtykke-kompetent, fullt ut orientert, i mental balanse og upåvirket av ytre forhold. Dersom vi skal respektere pasientens vilje i en så vanskelig sak – så må det jo være selve pasientens vilje vi forholder oss til – ikke, f.eks., resultatet av indoktrinering og påvirkning fra et strengt og isolert religiøst miljø. Poenget med samtykkekravet er at pasienten selv skal bestemme – ikke at hennes sterkt troende ektemann skal få velge for henne, i strid med legens anbefaling.

    I Jehovas Vitne-saker tenker jeg meg at det ofte er snakk om litt uforutsette, akutte hendelser, der Vitnet brått settes i en valgsituasjon som fram til da har vært (muligens mye debattert, men likevel) mest hypotetisk. Det er stor forskjell på å si at «jeg vil heller dø enn å ta i mot blod», og det og faktisk gå hen og blø ihjel, fordi du holder fast ved dette forbudet. En pasient som er så anemisk eller utblødd at dette med livsnødvendig blodtransfusjon blir aktuelt, vil kanskje heller ikke være så mentalt klar at hun virkelig kan kalles samtykkekompetent.

    Det er forøvrig et viktig poeng at samtykket i hovedsak er noe som avgis løpende. Det er sterkt begrenset i hvor stor grad man kan samtykke til eller motsette seg behandling lenge før behandlingen blir aktuell. Derfor kan vi bl.a. ikke tillate juridisk bindende livstestamenter. Jeg mener at det ville være mye «lettere» å akseptere at en langsomt døende Vitne-pasient ikke skulle få blod (f.eks. pga. en sykdom som medførte kronisk anemi), enn å la være å gi blod til et Vitne som kom inn etter en akutt trafikkulykke. Den langsomt døende har mulighet til å «føle på kroppen» at døden nærmer seg, og reflektere over: Vil jeg virkelig dø, eller vil jeg ta imot helsehjelpen (blodet) de tilbyr meg? Den akutt syke pasienten forstår kanskje ikke hva som skjer, og uansett kan tidsaspektet være slik at hun ikke har noen mulighet til å kjenne og tenke etter før det alt er for seint.

    Jeg mener nok at saken med Jehovas Vitne-pasienten som fikk blod mot sin vilje kan være et eksempel på at loven blir FOR detaljert og spesifikk – den blir kanskje klar – men virkeligheten som loven skal håndtere er ikke like klar og entydig. Jeg tror ikke det finnes helt gode svar på dette spørsmålet, men tenker meg at kanskje må både Jehovas Vitner og helsepersonell erkjenne at disse konfliktene ikke alltid kan løses til alles tilfredsstillelse. Kanskje må Jehovas Vitner innse at det å leve i et samfunn der alle andre enn dem selv aksepterer blodoverføring medfører en risiko for at også de kan bli påtvunget dette, i enkelte tilfeller. Ikke som et MÅL for helsepersonellet, men som et mulig utfall i kompliserte saker.

    Den beste løsningen hadde uansett vært at Vitnene diskuterte saken litt, og landet på at dette forbudet mot blodoverføring umulig kan være det aller viktigste budet guden deres har gitt dem, og at de kanskje heller kan kompensere med ekstra fromhet på andre områder. Det er på en måte ikke bærekraftig, dette å nekte blodoverføring. Men inntil vi får et linjeskifte her, så får vi være glad for at det er sjelden slike saker blir satt på spissen.

  • Her er det mange ord og meninger frem og tilbake.
    Jeg vil kommentere med svært få ord.

    I dagens samfunn snakkes det så mye om menneskerettigheter.
    Jeg mener at en av mine menneskerettigheter bør være å selv få bestemme over min egen død. Så får Morten Horn og andre bestemme over sin. Jeg ønsker ikke at han eller andre skal ta bestemmelsen for meg – nekte meg denne friheten når jeg selv gjennom snart 30 år har vært absolutt klar på at jeg ønsker hjelp til å avslutte livet når og hvis jeg føler behov for det. Er hans standpunkt viktigere og riktigere enn mitt?
    Men selvsagt må lovverket være helt klart og tydelig, slik at ikke dette kan misbrukes!

  • Morten Horn

    Tove Steinbo, dette ble for få ord til å gi mening.

    Dersom du ønsker at du skal få bestemme over din egen død antar jeg at du mener at dette også gjelder meg og alle andre mennesker.
    Du hevder at dette er en menneskerett.

    Betyr dette at du mener det er en menneskerett å begå selvmord, uhindret, uten at noen griper inn?

    Eller mener du at denne menneskeretten til å bestemme over sin egen død bare gjelder visse mennesker, f.eks. mennesker som fyller visse kriterier?

    Dersom du mener at alle mennesker har en rett til å ta sitt liv, uhindret, uten at noen griper inn – da er det et veldig ekstremt standpunkt. F.eks. mener de fleste som argumenterer for aktiv dødshjelp at dette tvert om skal være noe bare svært få mennesker «kvalifiserer for».

    Dersom du mener, i likhet med det f.eks. Kjeldstadli sier, at det skal foreligge strenge kriterier – hvem mener du i så fall skal lage disse kriteriene? Vil du påta deg dette? Jeg, og det klare flertallet av leger, har gjort det klart at VI ikke er i stand til å lage slike kriterier. Så her er alle forslag velkomne, for å si det slik.

    Men selv etter at vi evt. har kommet fram til slike kriterier, så gjenstår det et hovedpoeng som du ikke har forholdt deg til: Det som skal legaliseres ved aktiv dødshjelp er ikke selvmord, men HJELP til selvmord. Med mindre du mener at leger ikke skal ha noen reservasjonsrett (eller rett til i det hele tatt å vurdere pasientens anmodning) så VIL det være legen som avgjør om pasienten skal få hjelp til å dø.

    Dersom du i 30 år har ment at du kunne rekvirere en annens hjelp, f.eks. en leges bistand, til å ta ditt liv når og hvordan du selv ønsker det – da har du sannelig gjort opp regning uten vert.

    Jeg vil kontre deg – dersom DU ber MEG (eller en hvilken som helst annen lege) om hjelp til å dø – da er det sannelig slik at LEGENS standpunkt må være viktigere enn ditt. For det kan ikke være slik at du skal bestemme hva et annet menneske skal gjøre. Leger må også få bestemme over hva de skal gjøre med livene sine.

    (I parentes: Du kunne godt tenke deg at man gikk helt utenom de stae legene – at pasienten kunne rekvirere dødshjelpspiller direkte fra apoteket. Vær obs, da, på at norske farmasøyter har gjort det klart at heller ikke DE ønsker å bidra til assistert selvmord. Igjen, Tove Steinbo: Du tar litt for lett på dette at du skal kunne kommandere andre til å utføre dine ønsker. Kan ditt standpunkt overstyre alle andres?)

  • Mange ord er ikke alltid best. Du har brukt uttallige! Og jeg orker ikke å lese alt.

    Her snakker vi selvsagt om dødshjelp når livet ikke lenger er levelig enten på grunn av smerter eller som med Tony Nicklinson.
    Jeg snakker ikke om ungdom, som av ulike grunner opplever livet som meningsløst, og vil ta sitt eget liv. De bør vi selvsagt forsøke å hjelpe på andre måter.

    Ditt svar om at «jeg vil ha rett til å kommandere andre mennesker til å utføre mine ønsker», blir for dumt. Jeg sier helt klart at vi alle må ha et valg, og det betyr selvsagt at jeg ikke skal kunne tvinge deg til å hjelpe meg å dø. Men at ikke også leger kan innse at et menneske heller vil ha hjelp til å dø enn å lide ved slutten av livet, er uforståelig for meg. Skal ikke de handle ut fra det som er det beste for pasienten? Og det som føles riktig for en pasient, blir galt for en annen.

    Jeg håper at vi på sikt kan få et lovverk som gir mulighet for assistert dødshjelp, men sikret slik at det ikke kan misbrukes.
    Og selvsagt skal ikke farmasøyter selge gift over disk. Dette blir for dumt!

    Jeg har ikke noe ønske om videre diskusjon med deg her. Jeg håper bare at noen begynner å jobbe seriøst med denne saken, ettersom et stort flertall av Norges befolkning ønsker en forandring.

  • Morten Horn

    Tove Steinbo, du må gjerne velge å diskutere med noen som er mer enig med deg. Men dét bringer ikke din sak framover – all den stund et klart flertall av f.eks. legene er enig med meg.

    1) Du snakker ikke om «ungdom som (…) vil ta sitt liv». Hvor mener du aldersgrensen for aktiv dødshjelp bør gå?

    2) Du skriver at legen kan «innse» at et menneske ønsker aktiv dødshjelp, og skal kunne handle ut fra pasientens beste. Skal samfunnet ha et regelverk for å vurdere om legen har handlet rett, gi veiledning til legen og pasienter som ønsker dette? Eller skal dette være opp til legens vurdering alene?

    3) Dersom ikke giften (vanligvis et såkalt barbiturat, altså sterk sovemedisin) skal kunne utleveres på apoteket – hvordan skal den alternativt distribueres til de som skal få aktiv dødshjelp? Hvem skal oppbevare, distribuere, kontrollere miksturen slik at legen vet at giften er «forsvarlig» til bruk for dødshjelp? Farmasøytene har takket nei – hvilken yrkesgruppe foreslår du at skal bistå med dette?

    Jeg skjønner at du ønsker at «noen skal begynne å jobbe seriøst med dette». Du, som sitter i styret til FRVD, den eneste organisasjon i Norge som per idag arbeider for å få legalisert aktiv dødshjelp, burde føle deg kallet. Første trinn i å «jobbe seriøst» med dette er å ta tak i disse konkrete utfordringene som jeg reiser – og som er identiske med innvendingene mot aktiv dødshjelp i alle land, til alle tider.

    Dersom du ikke vil gå inn i denne diskusjonen (med meg eller andre) kan du heller ikke regne med at det vil bli noen utvikling i dødshjelpsdebatten. Greit nok for meg, det.

  • @Morten. Jeg har veldig stor forståelse for at man ikke ønsker å gi avkall på de mest effektive redskapene man har til rådighet for å utføre arbeidet sitt. En elektriker gir ikke med glede opp drillen til fordel for skrujernet. Elektrikere forholder seg jo heller ikke til noen ed, eller mer praktisk, til liv og død på samme måte, så eksempelet er kanskje ikke det beste. Men kan det ikke tenkes at det oppleves anderledes for pasienten? At ønsket om å følge Guds påbud, eller i dette tilfellet forbud, trumfer ønsket om å overleve? Forholder man seg til en langt lengre tilværelse i det hinsidige blir jo et mulig dødsfall også satt i et litt annet perspektiv. Du sier også at det er heldig at slike problemstillinger sjelden «blir satt på spissen.» Hvor sjeldent er det egentlig? Stemmer det at grisehud blir brukt i behandling av brannsår? Har det i såfall vært et problem for muslimske eller jødiske pasienter? Hva med insulin fra griser i den tiden det var vanlig å bruke dette?

    Når det gjelder det praktiske ved aktiv dødshjelp – hvem som skal utføre den livsavsluttende behandlingen – er det behov for mer enn en eller to villige leger for å dekke behovet for slik behandling i dette vesle landet? Er det ikke mulig å finne en lege eller to som kan gjøre dette? Eller mener du at det fremdeles er en samvittighetsbyrde for legen som eventuelt må tilkalle en eutanasilege på pasientens vegne?

  • Morten Horn

    @Hans Olav,

    Du tar opp et viktig poeng. Dersom aktiv dødshjelp ble legalisert i Norge, hvor realistisk er det at de menneskene som måtte ønske dette, ville ha en mulighet til å få vurdering for og evt. utført aktiv dødshjelp? Det er kjent at norske leger er sterkt i mot aktiv dødshjelp, og et klart flertall er mot en legalisering. Vi er altså mot å bli tildelt retten til å ta livet av pasienter etter deres anmodning.
    Men noen er nok villig til å gjøre dette, enten skjult, eller åpent hvis det blir legalisert. Hvor mange trenger man for å «dekke behovet»?

    Først en avklaring: Det vi ville trenge er ikke bare leger som er villig til å trykke inn stemplet på dødssprøyta, eller skrive ut resepten. Selve dødshjelpshandlingen er nok det aller mest belastende for en lege. Men dersom man er mot aktiv dødshjelp, vil det også være sterkt problematisk å være en del av apparatet som «tilbyr» aktiv dødshjelp og besørger at det kan foregå.
    En parallell som er litt søkt, men prinsipielt illustrerende, er at selv om det er en god gjerning å «lappe sammen» og lindre smertene til fanger som har blitt torturert, så har leger et etisk forbud mot å delta med helsetjenester til torturofre (dvs., under pågående torturhandlinger altså), fordi selve torturhandlingen kan være avhengig av legens deltagelse for å kunne gjennomføres.

    Det ville ikke være noen løsning dersom vi fikk et par villige leger som ville utføre selve dødshjelpshandlingen, dersom vi andre legene fortsatt måtte bidra med bl.a. undersøkelser, journalopplysninger, vurderinger etc., som ledd i prosessen fram til dødshjelp ble gitt.
    Her kan jeg peke på at som overlege i nevrologi er det svært sjelden jeg personlig setter sprøyter eller gir medisiner til pasienter. Nesten all min medisinering skjer via reseptblokka, eller ordinasjoner til assistentleger og sykepleiere. Likevel – det er ingen tvil om at jeg har et personlig faglig ansvar for de behandlingsbeslutningene jeg fatter – uavhengig av hvem som faktisk utfører medisineringen. Dersom jeg forordner en medisin som kan misbrukes, så er det mitt ansvar. Slik er det å være lege – man har et tungt ansvar, og hele vår utdanning bygger opp om å utvikle denne ansvarsfølelsen. Jeg ville derfor føle at ansvaret var mitt, dersom jeg ga en pasient dødsmedisin som pasienten så brukte til selvmord.

    Så, dersom vi skulle hatt slike «dødshjelpsleger» som tok belastningen for oss reservasjonslegene, da ville de ikke bare måtte forestå selve dødshjelpen, de ville også måtte gjøre utredningen og stå for den faglige avgjørelsen om å gi dødshjelp. Hvor mye dette skulle innebære er vanskelig å si, men husk at Christian Sandsdalen ble kritisert for å ha tedd seg lettvindt, da han ga Bodil Bjerkmann dødshjelp etter å ha hatt 4 møter med henne. Han konsulterte heller ikke relevante spesialister på Bjerkmanns tilstand før han tok avgjørelsen. En dødshjelpslege burde helst gjøre en grundigere jobb enn Sandsdalen.

    ——————————————————-

    Ditt forslag, Hans Olav, var at vi ansatte 2 leger som var villig til å utføre aktiv dødshjelp, og som dekket hele landet. Jeg forutsetter at disse måtte jobbe i par («alle» mener at det som et minimum må være 2 leger involvert i beslutningen), slik at dette paret i praksis måtte arbeide sammen om utredningen, beslutningen og prosedyren. Hvor mye arbeid ville de få?

    Hvor mange ville det gjelde? Legger vi Oregon-tallene til grunn ville legalisert assistert selvmord i Norge gi i underkant av 100 dødshjelpstilfeller i Norge, årlig. De fleste fagfolk som tenker rundt dette mener at det er langt mer realistisk med tall i retning av de nederlandske, med over 1000 dødshjelpstilfeller årlig. Belgia, som først i 2002 kopierte den nederlandske dødshjelpsloven, har opplevd en bratt stigning i antall tilfeller, og nærmer seg nå de nederlandske tallene.
    Men la oss i første omgang ta utgangspunkt i Oregontallene – som et absolutt minimum altså. En oversikt finnes her: http://public.health.oregon.gov/ProviderPartnerResources/EvaluationResearch/DeathwithDignityAct/Documents/year14.pdf
    Her ser vi at i Oregon var det riktignok 71 tilfeller av assistert selvmord i 2011, men det ble forskrevet 114 doser, så det var altså et minimum av 114 dødshjelpskonsultasjoner det året. Dette tilsvarer for Norges del 150 konsultasjoner i året.

    Men dette er ikke alt: I alle land som tillater aktiv dødshjelp er den en andel pasienter som ber om det, men ikke får innvilget dødshjelp. I Nederland er det under halvparten (nærmere 1/3 i noen studier) av søkerne som får innvilget aktiv dødshjelp, dvs. at mer enn dobbelt så mange må vurderes for aktiv dødshjelp, som de som faktisk får det. Hva tallet er i Oregon vet vi ikke – det kan tenkes at fraksjonen som faktisk får dødshjelp er lavere der enn i Nederland, pga. de strengere kriteriene.
    Men greit nok: La oss anta at med 150 dødshjelpsbeslutninger per år, så ville vi hatt minst 300 forespørsler om aktiv dødshjelp – som disse dødshjelpslegene måtte vurdere.

    ———————————————–

    Arbeidsåret er på ca. 230 dager per år. Vi kan neppe forvente at disse legene over tid ville jobbe uten ferier og helligdager. Men disse legene ville neppe kunne bruke alle 230 dagene på pasientrettet dødshjelp. Dersom disse legene skulle vært samfunnets utøvende arm og viktigste kontrollsystem for aktiv dødshjelp, måtte vi stille krav til at de
    1) ble behørig kurset og oppdatert, både på etikk og på palliativ medisin og sykdomskunnskap knyttet til de ulike diagnosene de ville møte, inkl. deltagelse på internasjonale konferanser om end-of-life spørsmål,
    2) brukte tid på konferanse med fastlege, eksperter på pasientens sykdom, psykiatrisk ekspertise og andre fagfolk med relevant kunnskap,
    3) brukte mye tid på rapportering og dialog med kontrollorganer
    4) ikke minst deltok aktiv i den offentlige debatt og folkeopplysning, knyttet til virksomheten de drev
    5) i tillegg ville det være et naturlig krav at de også skulle drive noe forskning, ettersom all medisinsk virksomhet i Norge bør ha en tilknytning til forskning.

    Jeg synes det er vanskelig å estimere hvor mye tid som ville gå med til disse ikke-pasientrettede oppgavene, men vi har jo regnet på dette for ordinære klinisk praktiserende leger – og det er frustrerende hvor mye som går med. Jeg har ikke tallene – men la meg foreslå at i hvert fall 30 dager går med til administrasjon, etterutdanning, konferering etc. Særlig dersom det skulle være bare noen få leger som drev med dette – da ville det bli færre å dele på oppgavene mot kontrollorganer og offentligheten, bl.a.
    Eventuelle sykefravær ville også komme på toppen av dette.

    Vi står igjen med at disse dødshjelpslegene neppe kunne regne med mer enn 200 pasientrettede arbeidsdager per år. På denne tiden skal de altså håndtere minst 300 dødshjelpsforespørsler, og utføre minst 150 dødshjelpshandlinger (enten utføre eutanasi eller forskrive dødshjelpsresept – det ville være litt rart om Norge gikk inn for assistert selvmord der legen ikke trengte være tilstede, mtp. risikoen for komplikasjoner samt legale hensyn).

    Dette innebærer at legene måtte håndtere 1-2 slike saker per arbeidsdag. Dette høres kanskje lite ut – men husk nå hva vi egentlig forventer: Vi ønsker at disse sakene skal håndteres med største alvor og grundighet – det handler om å hjelpe et menneske med å ta sitt liv. Dette er alvorlig syke pasienter med til dels lang og komplisert sykehistorie. Dødshjelpslegen skal danne seg et dypt inntrykk av pasienten, bl.a. for å forsikre seg om pasientens faste overbevisning, og om det foreligger ytre press. Man skal også vurdere samtykkekompetanse og evt. psykisk tilstand. For meg virker det helt uforsvarlig dersom dette skulle være noe man «gjorde unna før lunch». Hva synes dere?

    Regnestykket forutsetter at disse legene kan sitte på et kontor f.eks. i Oslo, og pasientene kommer til avtalt tidspunkt 1 per dag. Men for det første vil disse pasientene neppe fordele seg helt jevnt gjennom året – det vil kunne bli opphopning som skaper køer – køer der terminalt syke pasienter med sterkt dødsønske og evt. store lidelser må vente på at noen kan hjelpe dem.
    For det andre vil disse pasientene komme fra hele landet. Og selv om mange av oss bor i de store byene og evt. kunne reise inn til Ullevål, Haukeland, St. Olav og noen av de andre store sykehusene for en vurdering, så bor mange i fjerne avkrøker. Selv for de som bor sentralt kan det være belastende å reise til sykehuset for en slik vurdering – derfor bruker vi ofte hjemmebaserte tjenester til disse pasientene. Alt i alt betyr dette at dødshjelpslegene ville måtte beregne betydelig med reisetid for å komme hjem til pasientene, eller til sentra rundt i landet.

    Ærlig talt – dette går ikke i hop. Vi ville minst trenge slike grupper i hver helseregion i landet (altså minst 10 villige leger, da), og antagelig enda flere i sentrale Østlandsområdet hvor det bor flest folk. Jeg tror det er mer realistisk at det skulle gå med minst et par arbeidsdager, fordelt over flere konsultasjoner og møtevirksomhet, per dødshjelpstilfelle. I tillegg kommer at de fleste fagfolk mener Oregon-tallene gir alt for lavt bilde av omfanget – det ville være mer realistisk med f.eks. 500 tilfeller per år, og i tillegg minst 500 vurderinger som avslås.
    Videre kommer det at mange mener slike dødshjelpsvurderinger burde forestås av et mye bredere og tyngre panel av eksperter, ikke bare to leger. I så fall ville arbeidskraften som ble beslaglagt av dette øket tilsvarende. Mange mener våre beste fagfolk bør involveres i dette – ikke bare en tilfeldig lege som utmerket seg ved å ville gi dødshjelp.
    Tanken slår meg – dersom vi har råd til å etablere et slikt apparat for å besørge aktiv dødshjelp – kunne vi ikke brukt de samme ressursene til å etablere ambulante palliative team, som kunne hjulpet folk til en verdig død, heller enn å ta livet av dem?

    ——————————————————–

    Jeg mener altså at det ikke på langt nær holder med 1-2 villige dødshjelpsleger for å betjene behovet vi ville fått med legalisert aktiv dødshjelp – selv om de viet seg fulltid til dette arbeidet. Men det kommer et spørsmål til: Ønsker vi det virkelig slik – at dette uhyre komplekse arbeidet skal ivaretas av små grupper av leger som har viet seg utelukkende til dette – som ikke driver vanlig klinisk virksomhet parallelt (det ville de ikke ha tid til), som ikke er del av et større fagmiljø, ikke får mulighet til korrigering eller fagutvikling (annet enn gjennom kursing og slikt). Og mer filosofisk: Vil vi overlate dødshjelpsomsorgen til slike mennesker, som med åpne øyne går inn i et arbeid som utelukkende handler om å ta livet av pasienter? Hva slags mennesker vil ønske dette? Hvordan kan vi forhindre at disse jobbene søkes av mennesker med morbide tendenser – eller at selve jobben virker skadende på den som har den?

    For meg er denne løsningen – enda så grei den kan se ut ved første øyekast – kanskje den mest problematiske. Selv om vi skulle fått tak i nok villige leger til å møte etterspørselen OG gjøre en forsvarlig jobb med hvert enkelt dødshjelpstilfelle, så mener jeg det er betenkelig dersom noen få leger skulle kontrollere dette feltet, noen få leger skulle vie seg helt til det å ta livet av pasienter.

    Dette er dilemmaet mange leger møter i land der dødshjelp er tillatt: Man ønsker ikke gjøre det selv, men vil heller ikke at pasienten skal kastes ut i en uviss leting etter en villig (men kanskje dårlig) lege – så ender et opp med at man tar på seg børa selv. Derfor er det også nederlandske leger som oppgir at de har utført eutanasi i strid med sine egne holdninger, men av lojalitet til pasienten – og at de har vært plaget av dette etterpå.

    Beklager, Tove Steinbo – du syntes vel dette ble for mange ord. Vel, nå har jeg gjort mye av jobben for deg. Det er nettopp slike utredninger dere i FRVD må krumme nakken og gi dere i kast med, dersom dere ønsker at aktiv dødshjelp skal legaliseres i Norge. Dette er noe dere, som ønsker denne loven, må ta et ansvar for. Vi fagfolkene er jo fornøyd med loven slik den står i dag.

  • Pingback: Menneske eller celleklump? | Religioner.no()

  • Pingback: Hva mener ortodokse kristne, swedenborgianere, holister og åsatroende om abort? | Religioner.no()

  • Pingback: Abortloven er kriminell | Religioner.no()

  • Pingback: Uke 35. Sosialdawkinisme |()