Hinduisme – en oversikt
Oversiktsartikkel om hinduismen.
Historie
Ulike retninger innen hinduismen
Lære
Ritualer og kult
Den religiøse erfaring
De hellige tekstene
De religiøse fortellingene
Materielle og estetiske uttrykk
Sosial organisering
Etikk
Demografi og utbredelse
Hva er egentlig hinduisme? Indias første statsminister sa en gang at: ”Hinduism is […] all things to all men.” Denne svært inkluderende definisjonen er dessverre nokså ubrukelig nettopp fordi den ikke ekskluderer noe. En annen tilnærming, som heller ikke sier noe om troens innhold, er en negativ definisjon, at man sier noe om hva hinduismen ikke er. I så fall kan man si at hinduisme i hvert fall ikke er kristendom eller islam, men heller ikke sikhisme, jainisme eller buddhisme.
En av årsakene til at det er vanskelig å definere hinduismen, er at religionen ikke har én grunnlegger, et samlet trossystem, felles presteskap eller en samlende organisasjonsstruktur. Av den grunn finnes det enkelte som mener at hinduismen ikke kan betegnes som én religion. Likevel er det slik at svært mange av dagens indere selv opplever seg som hinduer, og det finnes flere fellesstrekk. Nesten alle hinduer ærer vedaene som åpenbarte hellige verker. Ritualer spiller en viktig rolle, og rett utførelse av disse er viktigere enn at man har rett tro. Forestillingen om reinkarnasjon og karma er også viktige fellestrekk. Likeledes er frigjøring fra syklusen av gjenfødsler av svært mange hinduer sett på som frelsesmålet, selv om det er stor uenighet om frelsesmidlene og hva man frelses til. Et annet viktig fellestrekk er inklusivismen. Hinduismen har hatt en stor evne til å absorbere nye impulser utenfra og nye tanker innenfra. Det store rituelle og læremessige mangfoldet er derfor også et viktig fellesstrekk for Indias største religion.
De store elvene i India er sentrale i hinduismen. Foto: Jonathan Nymoen.
Historie
Noen vil hevde at hinduismen er den yngste av verdensreligionene, og vise til at begrepet hinduisme først oppstod i det nittende århundret, da det ble innført av britiske kolonialister. Det vi i dag kaller hinduisme, har imidlertid røtter flere tusen år tilbake i tid. Hvilke rester av Indussivilisasjonen (ca. 2600-1750 f.Kr.) som er å finne i moderne hinduisme er det likevel usikkerhet om. Migrasjon av indoeuropeiske ariere omkring 1700-1500 f.Kr. ledet til den vediske religiøse tradisjonen (1750-500 f.Kr.). Det er i denne perioden de vediske tekstene blir til, hvorav Rigveda (ṛgveda) er den eldste (ca 1200-1000 f.Kr.). Disse tekstene ble resitert under det vediske offer-ritualet, som blir stadig viktigere i denne perioden. Kraften i offeret (brahman) ble sett på som det som opprettholdt verden, og brahminene (presteklassen) som utførte offeret får følgelig også en viktig rolle. Som en reaksjon til brahminenes særstilling vokser det på 500-tallet f.Kr. frem asketiske reformbevegelser (sramana, śramana), og nye tanker omkring handlingers konsekvenser (karma), og frigjøring (moksha, mokṣa) fra syklusen av gjenfødsler (samsara, saṃsāra), dukker opp. Upanishadene (upaniṣadene), en gruppe tekster med systematiske filosofiske utlegninger, blir til i denne perioden. Både jainismen og buddhismen oppsto som slike sramanabevegelser.
Guptariket (320 e.Kr.- 500 e.Kr.) var det første hinduiske imperiet som dekket hele dagens India. Dette var en blomstringstid for indisk filosofi og litteratur. Med oppkomsten av Purana-litteraturen (purāṇa) på denne tiden, som især fokuserte på Shiva (Śiva), Vishnu (Viṣṇu) og Gudinnen (Devi, Devī), ble vishnuismen og shivaismen dominerende teistiske retninger, og troen på frelse gjennom guddommelig nåde (bhakti) slo igjennom. Teologien om brahman ble videreutviklet, og hinduismens klassiske filosofiske tankesystemer fant sin form. Forestillinger om karma, samsara og moksha ble nå ortodoksi, og idéene om at samfunnets kaster (jati, jāti) kunne innordnes i et hierarki av fire klasser (varna, varṇa) og at livet hadde fire livsstadier ble sentrale.
Islams fremvekst i det syvende århundret skulle også endre Indias historie for alltid. Islam bredte seg utover det indiske subkontinentet gjennom en periode på flere hundre år. Høydepunktet for det islamske styret i India var Mogulriket. Dette imperiet varte fra 1526 til 1757, da britene slo en stor mogulhær i slaget ved Palashi (Plassey). Det britiske herredømmet over India varte til 1948. Etter uavhengigheten ble India delt i en muslimsk del, Pakistan, og en sekulær republikk, India.
Ulike retninger innen hinduismen
Hinduismen er en svært mangfoldig religion. Grovt sett kan man skille mellom to hovedstrømninger: retninger som framhever filosofisk innsikt som vei til frelse, og teistisk orienterte retninger som vektlegger tilbedelse.
Vishnuismen er den største teistiske retningen. Vishnu er beskytteren av kosmos og stiger ned til jorden i ulike inkarnasjoner (avatarer, avatāraer) for å beskytte verden mot fare. Hans mest kjente inkarnasjoner er Krishna (Kṛṣṇa) og Rama (Rāma). Vishnu regnes også som en frelser som kan lede sine tilhengere til frigjøring.
I shivaismen er det guden Shiva som står i sentrum for gudsdyrkelsen. Shiva er askesens gud, men er likevel gift med gudinnen Parvati. Deres sønner, Ganesha (Gaṇeśa) og Skanda, er også viktige guddommer. Shivaismen er den nest største retningen i hinduismen. Shaktismen er en annen, men langt mindre, teistisk retning som fokuserer på gudinnen som den høyeste guddom og ytterste virkelighet. De fleste vishnuitter og shivaitter tilber også gudinnen som Guds partner.
Tantrismen er en esoterisk tradisjon, som krever innvielse av en guru. Guruen blir ofte guddommeliggjort i tantrismen. Målet er gjennom ritualer å overvinne tilværelsens dualiteter, og tantrismen bygger fremfor alt på dualiteten mellom maskulint og feminint, representert ved Shiva og Shakti (Śakti, gudinnen). En rekke midler blir brukt for å oppnå dette, inkludert mantraer (hellige lyder), hellige håndbevegelser, identifisering med guder, og kontemplativ gudshengivelse. Dette ses på som en effektiv frelsesvei, eller endog den eneste frelsesveien som står åpen, ettersom vi befinner oss i Kali-tiden, avslutningen på en kosmisk syklus.
Lære
Det er umulig å snakke om noen enhetlig hinduisk lære. Hinduismen er simpelthen for mangfoldig, men noen idéer går igjen.
En viktig grunnleggende idé er at verden ikke har noen begynnelse og ende. Man ser for seg eksistensen som en evig syklus av skapelse, opprettholdelse og ødeleggelse. Den sykliske tidsforståelsen gjelder både universet og mennesket.
Videre består verden både av ånd og materie. Den kosmiske verdensånden kalles brahman, og forstås som et apersonlig, guddommelig prinsipp. Også mennesket består av en materiell kropp og en immateriell sjel, atman (ātman).
Menneskets frelsesmål er å bryte ut av samsara, den uendelige syklusen av inkarnasjoner, som ses på som meningsløs og forbundet med lidelse. Det er likevel ikke alle hinduer som har moksha som sitt umiddelbare frelsesmål. For svært mange hinduer er målet å få en bedre skjebne i sitt neste liv. Det som avgjør om man får en bedre eller dårligere gjenfødsel, er karma. Innenfor bakhtismen finnes det også dem som ser på det å dyrke guddommen som den høyeste lykke, og som ønsker å bli gjenfødt slik at de kan fortsette å vie seg til guden gjennom utallige inkarnasjoner. For dem er det viktig å tenke på guddommen i dødsøyeblikket slik at de vil minnes fokuset for sin hengivenhet i sin neste gjenfødsel.
I et forsøk på å forene behovet for tilværelsens orden med trangen til løsrivelse gjennom askese har man kommet frem til asrama-systemet (āśrama): Livet kan deles inn i fire livsstadier med ulike plikter. Først etter at man har oppfylt de sosiale og rituelle pliktene sine i denne verden kan man konsentrere seg om sin egen, personlige frelse. De fire livsstadiene er:
1. Brahmacarin (brahmacārin): Elevstadiet, hvor man studerer under en lærer.
2. Grihasta (gṛhastha): Husholderstadiet, den eneste livsfasen der man ikke lever i sølibat, og man er nødt til å tjene til livets opphold for å forsørge seg selv og sin familie.
3. Vanaprastha: Skogboerstadiet, som markerer slutten på husholderens forpliktelser. Skogboeren kan likevel fremdeles utføre offeret, og trenger ikke forlate sin kone.
4. Samnyasin (saṃnyāsin): Stadiet av fullstendig forsakelse, der man kan fokusere utelukkende på askese og frelse.
Hva angår det guddommelige i hinduismen blir også dette forstått svært ulikt innenfor ulike hinduiske retninger. Troen på en kraft, Brahman, som gjennomsyrer hele kosmos, kan sies å være panteistisk. Teistiske retninger som utelukkende fokuserer på dyrkelsen av en gud uten å utelukke andre guders eksistens kan sies å være henoteistiske. Det hinduiske panteon inkluderer likevel et mangfold av guder, og er derfor også polyteistisk. Samtidig er det også dem som forestiller seg at de ulike gudene kun er ulike aspekter av én guddom, og derfor kan kalles monoteister.
Offerritual i Varanasi, Shivas hellige by. Foto: Jonathan Nymoen.
Ritualer og kult
Offerritualer har spilt en viktig rolle siden vedisk tid, da man mente at offeret gav gudene styrke til å opprettholde den kosmiske orden. I løpet av det 1. århundre e.Kr tok imidlertid det daglige tilbedelsesritualet puja (pūja) over for offerets sentrale rolle. Det er som regel blomster, røkelse, oljelamper og mat som ofres i puja-ritualet som utføres både i tempelet og i hjemmet. De fleste hinduer har et alter hjemme der hovedguden, og gjerne også flere andre guder, er representert ved bilder eller statuer.
Templene er gudenes boliger. I tempelet er gudene er representert ved statuer som gjennom ritualer har blitt påkalt og innviet slik at de er fysisk tilstede i disse avbildningene. Gudebildene må derfor behandles som om de var levende, og blir vasket, stelt og matet i rituelle seremonier. Foruten puja er darshan (darśana) er et annet viktig tempelritual, der tilbederen utveksler blikk med gudestatuen og slik mottar guddommens velsignelse.
Overgangsritualer er viktige i alle religioner, men hinduismen har en særlig komplisert mengde ritualer knyttet til de ulike fasene av livet. For menn av de høyeste klassene fins det 16 overgangsritualer (samskaraer, saṃskāraer) knyttet til unnfangelse, fødsel, utdannelse, ekteskap og død. Overgangsritualene er også knyttet til de fire livsstadiene. I innvielsesritualet upanayana mottar gutten den hellige tråden som viser at han er kvalifisert til å studere Vedaene. Ekteskapsritualet markerer overgangen til husholderstadiet, og innvielsen til asketstadiet, der man trekker seg tilbake fra samfunnet for å fokusere på frelse, er det siste overgangsritualet før kremeringsritualet. Mange hinduer ønsker å bli stedt til hvile i en av Indias hellige elver, slik som Ganges. For kvinner det viktigste overgangsritualet bryllupet.
Den religiøse erfaring
For mange hinduer fortoner hinduismen seg som en rituell praksis snarere enn en dogmatisk tro. Kunnskapen omkring hvordan man skal handle i kraft av å være hindu har blitt nedarvet i generasjoner. Foruten hjemlige ritualer og tempelritualer, kan pilegrimsreiser til mange av de hellige elver, fjell og byer i India samt deltagelse i religiøse festivaler være viktige deler av en hinduistisk tilværelse.
De hellige tekstene
Hinduismen har antagelig flere hellige tekster enn noen annen religion. Det betyr ikke at hinduismen er noen utpreget skriftreligion. For det første er det relativt få som leser de hellige tekstene, og det er heller ikke slik at innholdet nødvendigvis forplikter på samme måte som for eksempel i islam. Mange av de hellige tekstene har i stor grad eksistert muntlig ved hjelp av intrikate resitasjons- og fortellertradisjoner, og skrift ble først gjeninnført i India på 300 tallet f.Kr. Likevel var det lenge motstand mot å skrive ned tekstene, kanskje fordi brahminene har ønsket å beholde eierskapet over tekstene, men også fordi teksten som hellig lyd er svært viktig i Indisk kultur. Mange av hinduismens religiøse tekster er komponert på sanskrit, et språk mindretallet av indere forstår, men som regnes som hellig.
Det er to hovedkategorier av hinduistiske tekster. Shruti (śruti, ”det som er hørt”) er autoritative åpenbaringer fra en guddommelig kilde. I praksis er dette nærmest synonymt med Vedaene. Smriti (smṛti, ”det som er husket”) henviser til menneskeskapte tekster. I hinduismen er det likevel ikke slik at guddommelige åpenbaringer er noe som opphører på et bestemt punkt i historien. Defor er den hinduiske kanon åpen og nye tekster kan legges til.
Veda består av følgende fire samlinger (samhitaer, saṃhitāer):
- Rigveda (ṛgveda): dikt
- Samaveda (sāmaveda): dikt som ble sunget
- Yajurveda: rituelle tekster og mantraer
- Atharvaveda: hymner og magiske formler
Men vedaene kan også inkludere følgende tekstkategorier:
- Brahmanaene (brāhmaṇa): forklarende tekster som gjør rede for ritualer i tekstene.
- Aranyakaene (āraṇyaka): tar for seg innholdet i ritualene og er beregnet på mennesker i det asketiske livsstadiet.
- Upanishadene (upaniṣad): kalles også for Vedanta (vedānta, slutten av Veda) fordi de er den siste gruppen av tekster i vedaene. Her kommer den personlige frelsen i forgrunnen.
Lovtekstene er viktige for å forstå dharma. Med unntak av noen få tekster, slik som Manus lover, regnes ikke lovtekstene som åpenbarte, men som menneskeskapte. Disse har likevel ikke samme autoritative status som Vedaene.
En annen smriti-tekstkategori er historie (itihasa, itihāsa). Her finner vi puranaene, som bl.a. inneholder fortellinger om de ulike gudene, og eposene Mahabharata (Mahābhārata) og Ramayana (Ramāyaṇa). Mahabharata handler om en veldig krig og inneholder også det kjente verket Bhagavadgita (bhagavadgītā), mens Ramayana handler om guden Rama.
Sutra (sūtra) betyr tråd og er en betegnelse på en annen type smriti-tekster. Disse er svært korte og mystiske, og ikke lett å forstå uten tilhørende kommentarer. Mens sutraene er korte er ofte kommentartekstene svært lange. Blant sutra-litteraturen kan nevnes Srautasutraene (śrautasūtra), som inneholder regler for offentlige offerritualer, Grihyasutraene (gṛhyasūtra) med regler for hjemlige ritualer, og dharmasutraer (dharmasūtra) med lovregler.
I tillegg til tekstkategoriene nevnt ovenfor, finnes det også mye religiøs litteratur som er spesifikk for de mange ulike retningene innenfor hinduismen, både på sanskrit og regionale språk. Mange av disse regnes også som åpenbarte tekster.
De religiøse fortellingene
Den hinduiske tidsforståelsen er syklisk. Verden fødes, modnes, forfaller, dør og gjenoppstår på samme måte som mennesket, dog naturligvis mye langsommere. Hver tidsperiode (yuga) har et navn. Den siste forfallsperioden, som vi er inne i nå, kalles Kali-tiden. Når denne perioden er omme ødelegger Shiva verden, mens Brahma skaper en ny.
Men selv om verden ikke er skapt en gang for alle, finnes det flere skapelsesmyter i Vedaene. Noen av disse mytene er å finne i Rigveda. Blant annet kan vi lese om urkjempen Purusha (Puruṣa) som gudene bruker til å skape livet på jorda. Også mennesket ble skapt av Purusha, og alt fra tidenes begynnelse var mennesket delt inn i fire klasser:
Hans munn ble til offerprest, til krigsmenn ble hans armer, fra lårene kom næringslivet til og tjenerstanden kom av føttene (Purushasukta, puruṣasūkta).
Mytene om de forskjellige gudene er svært tallrike. Vishnu og hans inkarnasjoner dreper demoner og beskytter skapelsen. Men i form av Krishna viser han også sin guddommelighet gjennom å bryte med dharma, ved å gjøre ting som er forbudt, upassende eller umoralsk. Som liten gutt dreper han demoner og beskytter mennesket, men han stjeler også smør og eter gjørme, eller forfører gjeterpiker og gjemmer klærne deres mens de er ute og bader. Shiva er asket i Himalayafjellene, men likevel gift, og far til den folkekjære guden Ganesha, som får et elefanthode plassert på sin egen kropp etter at Shiva kuttet av hodet hans. Gudinnen også en ivrig demondreper.
Materielle og estetiske uttrykk
Hinduismen er en svært visuell og fargerik religion. Avbildninger av gudene har lenge vært viktig, ikke minst fordi mange hinduer har vært analfabeter. Disse avbildningene kommer i alt fra masseproduserte plakater, til malerier, små skulpturer og kjempestatuer. Noen finnes i templene, andre i hjemmene eller i forretninger. Det at gudene kan være tilstede i avbildningene gir den religiøse kunsten en ekstra tyngde.
Gudene blir ofte avbildet med flere armer, noe som understreker deres guddommelige natur. Shiva varierer mellom asket, familiemann og ødelegger, og blir ofte avbildet i form av en fallos (liṅga). Hans viktigste attributter er forken og slangen, og han har han det tredje øyet i panna, samt månen og elva Ganges i håret. Vishnu opptrer i svært mange ulike skikkelser, både som opphøyd hovedgud, pliktoppfyllende Rama, eller en ungdommelig og skøyeraktig Krishna.
De ulike gudinnene blir ofte avbildet sammen med sine guddommelige ektemenn, og er da gjerne fremstilt som gode døtre, hustruer og mødre. Men gudinnene har også en annen side. Kali er et eksempel på en gudinne som kan være skremmende og farlig. Ofte fremstilles hun mens hun danser på kroppen til guden Shiva, med en krans av hodeskaller rundt halsen og et bloddryppende hode i den ene hånda. Gudinnens seier over bøffeldemonen Mahishasura (Mahiṣāsura) etter et veldig slag mellom guder og demoner er også et yndet motiv i den religiøse billedkunsten.
De hinduiske templene varierer veldig både i størrelse og i stil, og hver region har sitt særpreg. I sentrum av tempelet ligger et særlig hellig rom hvor kun brahminene får gå inn. Som regel er det mulig å gå rundt denne tempelkjernen, som huser en statue av tempelets sentrale guddom. Både tempelet og gårdsplassen, som gjerne omkranser tempelet, er firkantet. Denne geometriske formen viser både til det vediske alteret, og til urkjempen Purusha som gudene ofret for å skape kosmos.
Selv om de fleste symboler er knyttet til individuelle guder har det likevel dukket opp noen samlende symboler. Lyden aum (oṃ) er et mantra som har blitt et symbol for hinduismen i sin helhet.
Sosial organisering
Det finnes ingen enhetlig organisasjon i hinduismen. Guruer spiller en viktig rolle, særlig i tantrismen, og kan innvie en elev i sin esoteriske innsikt. I varnasystemet finnes det en egen presteklasse, brahminene. Langt ifra alle som tilhører denne klassen arbeider i templene, men alle som arbeider som prester i de ortodokse templene er brahminer. Det finnes også ikke-brahminske templer der prestene er fra lavere klasser. Kvinnene har ofte et spesielt ansvar for pujaen som blir utført i hjemmet.
Etikk
Hinduisk etikk er sterkt preget av begrepene dharma og karma. Dharma lar seg ikke direkte oversette til norsk, men kan bety en rekke ting, som plikt, orden, moral, religiøs fortjenestefullhet og religion. Dharma uttrykker en forståelse av at universet opprettholdes gjennom menneskets handlinger, og det finnes ulike typer dharma basert på kjønn, klasse, kaste og livssituasjon. Det vil si at det alltid er en riktig måte å handle på ut fra hvem og hva man er. Karmalæren er en slags moralsk årsakslov hvor gode handlinger fører til gode konsekvenser, mens dårlige handlinger gir uheldige konsekvenser i fremtiden. Dette knyttes sammen med forestillingen om reinkarnasjon, og hvorvidt man får en god eller dårlig gjenfødsel avhenger av ens karma. Ikke-beskadigelsesprinsippet, ahimsa (ahiṃsā), er noe som går igjen indisk religion generelt. Ahimsa inkluderer et prinsipp om ikke å skade andre, men omfatter også en dypereliggende respekt for alt liv.
En viktig kilde til hinduisk etikk er dharmashastraene (dharmaśāstraene), en fellesbetegnelse på ulike bøker som veileder i rett levevis. Disse tekstene rommer en rekke regler for bestemte situasjoner i livet, og forskrifter om forholdet klassene og kastene imellom.
Demografi og utbredelse
Hinduismen er verdens tredje største religion med i overkant av en milliard tilhengere. Selv om det i dag finnes hinduer over det meste av verden er hinduismen langt mer geografisk konsentrert enn eksempelvis kristendom og islam. De aller fleste hinduer befinner seg i Sør-Asia. Hinduismen er majoritetsreligion i tre av verdens land. Nepal (81 % av befolkningen), India (80 % av befolkningen) og Mauritius (56 % av befolkningen). Dette utgjør likevel 97 % av det totale antallet hinduer i verden. India alene rommer 94 % av alle verdens hinduer.
Indere, hvorav mange var hinduer, ble brukt som arbeidskraft av britene i store deler av Det britiske imperiet. I enkelte afrikanske land, slik som Uganda, har de siden blitt drevet ut. I andre tidligere kolonier utgjør de i dag en stor, og i noen tilfeller dominerende, del av befolkningen. I Fiji er nærmere 40 % av befolkningen av indisk avstamning, og de fleste av disse er hinduer.
Den hinduiske diasporaen i Vesten er av nyere dato. Til Storbritannia begynte innvandringen fra India for alvor i etterkrigstiden. Allerede på 1800-tallet var det hinduer i Storbritannia, men det dreide seg da ofte om studenter. Mange av hinduene som ankom like etter krigen var økonomiske innvandrere, men flere kom siden som flyktninger. Først ifra Idi Amins Uganda, og deretter flyktet mange tamiler fra krigen mot sinhaleserne på Sri Lanka.
Hinduismen har også spredt seg i Vesten gjennom aktiv misjonering blant ikke-hinduer. Maharishi Mahesh Yogi, Sri Chinmoy og Swami Prabhupada, som grunnla Den internasjonale Hare Krishna-bevegelsen, er eksempler på hinduiske misjonærer med suksess i Vesten. Noe overraskende er det langt flere hinduer i Nord-Amerika enn i Europa, 2.250 000 mot 1.290 000. I USA gjør de seg bemerket også utover sitt antall ettersom de topper utdannings- og inntektstatistikkene.
Tallene kommer i hovedsak fra PEW Research Centers undersøkelse fra 2012, som baserer seg på tall fra 2010.
Fagartikkelen om hinduisme er skrevet av Ina Marie Ilkama og Hans Olav Arnesen.
Aktuelle lenker: