Aktuelt

Lilyhammer – fjernsynsmediets svar på Persiske brev?

admin      |      08/02/2012

Fjernsynsserien «Lilyhammer» eksotiserer Norge ved å la oss observere vårt eget land gjennom en oppdiktet utenforståendes blikk. 

Av Hans Olav Arnesen

Steven van Zandt – Wikimedia Commons

I dag kommer en ny episode av fjernsynssuksessen ”Lilyhammer” på NRK. TV-serien har fått mildt sagt blandede kritikker av anmelderne, men har gjort det svært skarpt blant seerne. Mer enn en million nordmenn fulgte med på Little Stevens eventyr i en liten norsk by forrige onsdag.

Med tanke på de høye seertallene og all omtalen som har vært av serien er det formodentlig unødvendig å gjengi seriens innhold, men den handler altså om en italiensk-amerikansk mafiaboss, Frank Tagliano, som blir tvunget til å gå i skjul etter å ha vitnet mot det nye overhodet i ”familien”. Han velger altså bort varme og eksotiske steder til fordel for frosne Lillehammer, eller ”Lilyhammer”. Valget forsvarer han ovenfor undrende FBI-agenter ved at han lot seg sjarmere av vinterlekene på Lillehammer i 1994.

Den egentlige, og langt mer følelsesladede, forklaringen kan likevel være at hans kjære, avdøde hund het Lily. Hunden ble skutt i et attentatforsøk på vår helt og tapet av hans firbeinte venn kan således sies å være forklaringen på hvorfor han valgte å vitne, så vel som hvilken by han valgte å skjule seg i. At den tøffe Frank også har myke sider får vi se flere ganger alt i de første to episodene.

Ting skjer raskt i Lilyhammer. De første episodene er langt ifra handlingsfattige og inneholder nesten like mye ”gladvold” som en gjennomsnittlig Sopranos-episode, selv om det antageligvis blir lengre mellom hvert drap i episodene som følger. I episode to var det kun en ulv som måtte bøte med livet. Det er likevel ikke dette som gjør serien interessant. Lilyhammer fungerer nemlig også som et speil for oss nordmenn som gjør at vi kan se oss selv utenfra og oppdage trekk og kanskje også lyter ved oss selv som vi muligens ellers ikke er i stand til å få øye på.

Feige og firkantede nordmenn

Nordmennene Frank møter er dels konfliktsky og sjenerte, dels ubøyelige og trassige. I møte med antisosial oppførsel fra pøbler på et tog sitter nordmennene stille på hvert sitt sete, mens den handlekraftige amerikaneren tar affære og ordner opp. Når Frank derimot forsøker å bestikke en NAV-konsulent møter han en annen type nordmann. En prinsippfast, og ikke så rent lite maktarrogant, offentlig funksjonær som ikke engang tenker tanken på å la seg kjøpe. Slike stereotypier er det flust av i serien. Det betyr ikke at de ikke har noe for seg.

Det er neppe noe mål for manusforfatterne å gjøre verken Frank eller de innfødte nordmennene mest mulig originale eller nyanserte. Seriens styrke er som sagt å vise idiosynkratiske trekk ved nordmenn med en stereotypisk Hollywood-karakter som sitt fremste verktøy. Hvorfor er dette noe mer enn underholdning? Og hva har det med religion å gjøre?

Så hvordan skal man så få øye på ens egen kulturs merkverdigheter? Jo, man bruker utlendingen, selvfølgelig (..)

Historien om Frank i Lillehammer er kanskje fremfor alt fortellingen om en utenforståendes møte med normer i det norske samfunnet. Religioner var og er en av de viktigste kildene til normer i alle samfunn, selv om vi i Norge har kommet nokså langt i å variere normkildegrunnlaget gjennom andre verdileverandører. Normene utgår ikke bare fra religiøse bud og lover, noe som kristendommen er mindre rik på enn enkelte andre religioner, men ikke minst fra de religiøse fortellingene og deres eksempler til avskrekkelse eller etterfølgelse. Mens noen normer er uformelle og kan dreie seg om relativt bagatellmessige ting, som at man alltid lar gjestene forsyne seg først, kan normer som artikuleres og gjerne skrives ned, kalles regler, og blir med ett formelle. De normer som anses som tilstrekkelig viktige for samfunnet kan ende opp som lover og utløse straffereaksjoner dersom de brytes.

Det er ikke alltid lett å forstå verken uformelle normer eller lover og regler i utlandet. Uansett hvor man kommer fra og hvor man reiser til er det nærmest uunngåelig at en utenforstående vil la seg forbause over pussigheter i samfunnet han eller hun ankommer. Det er imidlertid som regel langt vanskeligere for en innfødt å se hvor merkverdig egne forestillinger, normer og leveregler kan være.

Det skyldes at vi ikke lenger evner å se at de er kulturskapte og derfor også kulturbetingede. Gjennom sosialiseringsprosessen, som foregår først i hjemmet og deretter i samfunnet for øvrig, får vi innpodet normene som gjelder i vårt samfunn. I de aller fleste menneskers tilfelle vil disse normene, og verdiene som ligger bak dem, bli en del av oss og oppleves nærmest naturgitte. Vi har internalisert dem.

Så hvordan skal man så få øye på ens egen kulturs merkverdigheter? Jo, man bruker utlendingen, selvfølgelig, slik som Lilyhammer gjør. I så måte faller fjernsynsserien inn i en lang vestlig tradisjon hvor man eksotiserer eget samfunn gjennom en oppdiktet utenforståendes blikk.  Gjør man det i tillegg på en litt morsom måte kan man bruke humoren som skjold, slik narren ved hoffet skjermer seg for kongens vrede.

En lang tradisjon

Dette har vært særlig nyttig i perioder med sensur, slik som i l’ ancien régime i Frankrike før revolusjonen. Voltaire benyttet seg av begge disse virkemidlene i sitt satiriske verk ”Candide”. Den unge og uskyldige tyskeren som gir boken sitt navn blir kastet ut i en 1700-talls verden som er ganske vanvittig og på ingen måte «ordnet til det beste», slik hans lærer Dr. Pangloss til stadighet hevder.

Voltaires humor er likevel både mørk og bitende i motsetning til den lune og nokså ufarlige humoren i Lilyhammer. Kanskje er det mer naturlig å peke på en av Voltaires samtidige om man skal gjøre en sammenligning. Montesquieu skrev en roman som kanskje er det ypperste eksempelet på eksotisering av eget samfunn gjennom fiktive fremmede: ”Persiske brev”. Her er det persiske, muslimske oppdagere leseren følger på sin reise gjennom Europa, og spesielt Frankrike. Gjennom Usbek og Ricas eksotiske blikk blir selvsagte forestillinger og skikker i det attende århundrets Frankrike med ett absurde og ubegripelige. Montesquieu lar likevel heller ikke sjansen gå fra seg til å rette kritikk mot det islamske kvinnesynet, og romanen ender da også med en tragedie forårsaket av kvinneundertrykkelsen i haremet.

Finnes det sekulære tabuer?

Nå lever vi ikke lenger i enevoldstiden og burde kanskje ikke behøve å ta de hensyn som Montesquieu, eller vår egen Ludvig Holberg, måtte. Religionen spiller heller ikke den samme rollen lenger og blasfemi har nærmest blitt noe trivielt, og er oftest mer kjedelig enn støtende, i hvert fall dersom offeret er kristendommen. Men finnes det likevel noe ”hellig” i det norske samfunnet som man vanskelig kan kritisere?

Sekulariseringsteoretikeren, José Casanova, mener at det også i samfunn hvor religionen har blitt skjøvet over i den private sfære oppstår en andektighet ovenfor visse kulturprodukter som minner om det hellige. Da i den durkheimske betydningen av det hellige som noe som er: satt til side og omgitt av forbud. Han trekker frem menneskerettighetene som noe som anses som ukrenkelig og hevet over kritikk, noe man ikke kan røre ved. Kan man tenke seg at eksempelvis velferdsstaten er en slags sekulær helligdom i Norge?

Velferdsstaten blir ikke direkte kritisert, men måten den blir fremstilt på gjør det klart at vår samfunnsmodell kanskje ikke er helt fri for negative konsekvenser den heller.

Kanskje. Dersom man ser på det politiske landskapet i Norge finner man ingen partier av betydning som er villig til å utfordre selve idéen om velferdsstaten. I stedet kjemper høyreideologer fra tenketanken Civita med sine motstandere på venstrekanten om hvem som skal ha æren for å ha etablert den. Fløypartiene, SV og FrP, vil begge gjerne bruke mer penger på sosiale formål, og en av de verste beskyldningene man kan rette mot et parti er at de truer den norske velferdsstaten. Det er et våpen som interessant nok brukes av begge sider av venstre-høyre aksen i norsk politikk. Venstresiden anklager høyresiden for å være egoistisk og usosial, mens høyresiden mener at venstresiden er næringsfiendtlig og truer velferdsstatens økonomiske fundament. Nå er ikke dette heller uvanlig innenfor religioner som deler samme hellige kjerne, men er uenige om resten. Kanskje protestanter til dette formålet kan tjene som eksempel på høyresiden ettersom de mener at individet står ansvarlig for egen frelse, mens katolikkene mener at kirken (staten) må kunne gripe inn ovenfor de troende i større grad.

Frank handler der nordmenn viker

Frank møter på en rekke pussige trekk ved den norske kulturen og dens normer og verdier. Han undres over mange, respekterer de fleste, men utfordrer noen av dem. Velferdsstaten blir ikke direkte kritisert, men måten den blir fremstilt på gjør det klart at vår samfunnsmodell kanskje ikke er helt fri for negative konsekvenser den heller. Arbeidsuføre klager over at de får for lite trygd selv om de er nokså åpne om at de ikke egentlig er uføre. Lærere er mer opptatt av å føre dialog med mobbere enn å straffe dem for mobbingen. Offentlige ansatte gjør enkle ting nesten uoverkommelig vanskelig, men det hele topper seg da seriens absolutte antihelt, den NAV-ansatte, vil plassere Frank på et seks måneder langt integreringskurs hvorpå Frank svarer: ”Skal jeg gå seks måneder på kurs for å lære å bli utlending?”

 Da en venn av ham blir angrepet svarer han med voldelig selvtekt, noe mange sikkert har fantasert om.

Det er ikke bare segregeringstiltak maskert som integrering som forbauser Frank, og han nøyer seg altså ikke alltid med å observere. Noen ganger gjør han også ting som mange sikkert har drømt om, men aldri ville våget å gjøre, og som i noen tilfeller er strengt ulovlig. Da en sau blir drept skyter han ulven, noe mange sauebønder antageligvis skulle ønske de selv kunne ha gjort. Forøvrig med revolver, av alle ting. Da han overtar en pub og de opprinnelige ansatte begynner å snakke om arbeidstakerrettigheter og fagforeninger gir ham dem sparken, noe mange arbeidsgivere formodentlig har drømt om å gjøre. Da en venn av ham blir angrepet svarer han med voldelig selvtekt, noe mange sikkert har fantasert om.  Men i ett av disse tilfellene tar han et tydelig oppgjør til fordel for norske normer i møte med en annen utenforstående.

På ”integreringskurset” deltar det nemlig også et arabisk søskenpar, en ung mann og hans søster. Mannen ser tilsynelatende like lite fornuft i kurset som Frank og gir uttrykk for sin misnøye ved å nekte å ta den kvinnelige kursholderen (som Frank innleder et forhold til) i hånden. Hun gjør som nordmenn flest ville gjort og godtar forklaringen om at han ikke kan håndhilse på henne, da det er forbudt ifølge islam. Den unnskyldningen godtar selvfølgelig ikke Frank og fiker ham opp på toalettet til den unge araberen ombestemmer seg.

På denne måten klarer manusforfatterne å belyse et annet fenomen som kan være vanskelig å kritisere i et samfunn som setter toleranse svært høyt. Riktignok er det ingen mangel på kritikk av multikulturalisme som ideologi i den norske offentligheten, men konkret kritikk av religionsbegrunnede brudd på dagligdagse normer er det ikke alltid lett å ta tak i. Er det så farlig? Er man ikke intolerant dersom man henger seg opp i slike ting?

I Lilyhammer blir derimot Norge og nordmenn servert til publikum med ”warts and all,” som engelskmennene sier.

De fleste norske normer er uformelle og verken nedskrevet som regler eller nedfelt i lov. Normen om å hilse på hverandre gjennom et håndtrykk er en av dem. Det finnes ingen lov som stadfester hvordan man skal hilse på hverandre, på samme måte som det ikke finnes noen lov mot å spytte like foran en person man går forbi på gaten. Det er bare uskrevne regler som dikterer hva som er rett og galt i slike situasjoner. Men nettopp fordi slike normer er uformelle er de gjerne vanskelig å forsvare når den som bryter dem kan påberope seg en religiøs forskrift. Det betyr ikke at normbruddet oppleves mindre krenkende og sårende for den som blir utsatt for det, og som står igjen med en tom, utstrakt hånd.

I kveld møter vi Frank igjen. Da kan vi velge om vi vil irritere oss over stereotypiene vi blir presentert, eller om vi vil ta på oss den karikerte, handlekraftige amerikanerens «briller» og være åpen for at noe så banalt som en humoristisk fjernsynsserie kan fortelle oss ett og annet vesentlig om nordmenn som folkeslag. Kunne man plukket et bedre sted enn Lillehammer som et speil for å gjøre oss våre kulturelle lyter bevisst? Denne byen hvor vi viste verden det idealiserte Norge, «den beste av alle verdener», som Dr. Pangloss ville sagt om han hadde vært i Thor Heyerdahls sko.  I Lilyhammer blir derimot Norge og nordmenn servert til publikum med ”warts and all,” som engelskmennene sier. Kanskje med en hovedvekt på vortene?

 

Boktips:

 , , , , , , , , ,

Leave a Response