Meninger

Contra Halvorsen

religioner      |      14/01/2016

Sylvi Listhaug er på trygg moralsk grunn når hun takker Gud for at hennes bror overlevde en arbeidsulykke, selv om en av hans kolleger ikke var like heldig og døde. Hans-Petter Halvorsen er på mer usikker grunn i sitt forsøk på å bruke slike ulykker, og annen lidelse, som et bevis på Guds ikke-eksistens, mener Kai Erik Westergaard.

12575848_10156940380250131_342837610_n_picmonkeyedAv Kai Erik Westergaard, debattredaktør i Religioner.no

Innlegget er et tilsvar på Hans-Petter Halvorsens innlegg i VG, med tittelen: «Guds store problem» (05.01.2016). 

Som ateist erkjenner jeg at jeg ikke tror på Gud.

Jeg erkjenner òg at Halvorsens forsøk på å tilbakevise Guds eksistens ikke overbeviser. Jeg er på ingen måte Listhaugs største beundrer, men nå er egentlig kritikken av henne bare et skalkeskjul for å gjenta myten om hvor irrasjonelle og dumme alle teister er.

Vi kan begynne med versjonen av det ondes problem som Halvorsen fremfører, siden det ser ut til å være premisset resten av innlegget hviler på.

Religionsfilosofien har kommet et lite stykke siden 1700-tallets Hume. Hans formulering av det ondes problem regnes gjerne som tilbakevist. De to siste linjene i sitatet Halvorsen bruker stammer ikke engang fra Hume, men er en senere tilføyelse. Det hjelper likevel lite:

Er gud villig til å bekjempe ondskap, men ikke i stand til det?
Da er han ikke allmektig.
Er han i stand til det, men ikke villig?
Da er han ond.
Er han både i stand til det og villig?
Hvor kommer da ondskapen fra?
Er han verken i stand til det eller villig?
Hvorfor da kalle ham gud?

Kortversjonen er å si at (1) eksistensen av en allgod, allmektig og allvitende skapergud og (2) eksistensen av ondskap, er direkte motsigende. Ondskap vil de fleste kanskje si, eksisterer beviselig, da er konklusjonen klar? Gud eksister ikke gitt ondskap, argumentet virker ved første blikk vanntett.

Argumentet til Halvorsen antar at (1) og (2) er eksplisitt i konflikt, tilfellet er at dette er implisitt. Dette medfører at det er ekstra premisser som ikke vises i argumentet. Som for eksempel (a) en allmektig Gud kan skape en hvilken som helst verden og (b) at en allgod Gud ville foretrekke en verden uten ondskap.

Ved første blikk virker tilleggspremissene uproblematiske. Hvorfor skulle ikke en allmektig Gud kunne skape en hvilken som helst verden, eller hvorfor vil han heller ha en verden med ondskap enn uten?

Det er ikke på noen som helst måte gitt at en verden med frie vesener er logisk mulig uten ondskap, kanskje er ondskap også en direkte konsekvens av veseners frihet? Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg fri vesener som kun utfører gode handlinger, uten at tvang kommer inn i bildet. Kanskje er en verden med frie vesener bedre enn én uten?

Selv om det ved første blikk virker rimelig at en allgod Gud vil foretrekke en verden uten ondskap, fremfor en med, trenger ikke dette å være sant for en teist. Kanskje har ondskap, uansett hvor ille det høres ut, en funksjon? Eller kanskje ikke noe kan være godt i verden, uten en motvekt av ondskap?

Tilleggene (a) eller (b) kan dermed like godt være falske, konklusjonen garanteres ikke av premissene, argumentet mister sin styrke.

«Vent litt!» kan en tenke «De to siste linjene sier vel noe om det?». Det som ikke er fra Hume, beskytter ikke det mot det overnevnte?

Er han verken i stand til det eller villig?
Hvorfor da kalle ham gud?

Allikevel som vi så kan kanskje ikke Gud, også i klassisk teistisk tradisjon, nødvendigvis skape en absolutt god verden, gitt dogmet om menneskets frie vilje. Eller som vist ovenfor, en allgod Gud ønsker ikke nødvendigvis en verden uten ondskap. Teister som tror på Gud kan derfor allikevel trygt kalle ham Gud, uten å fornekte de klassiske egenskapene.

Noen vil kanskje si at dette er flisespikkeri, og spørre seg «hva er eventuelt dette gode formålet ondskapen skal ha?» og lignende. Jeg vil si at slike spørsmål i stor grad blir irrelevante. Da har man misforstått formålet med argumentet. I dette tilfellet skal argumentet vise at ondskap og Gud ikke kan eksistere samtidig. Nå har vi allikevel sett at det ikke nødvendigvis er motsigende. Det er irrelevant at det er i strid med det Halvorsen, og en del andre ateister med ham, tror at teister tror om Gud. Halvorsens fremstilling av hva teister vanligvis tror og mener om Gud er en klassisk stråmann. En karikatur av motpartens posisjon.

Vi kan derfor si at Listhaug ikke er irrasjonell når hun takker Gud for at hennes bror lever, og samtidig ytrer sympati for avdøde.

Derfor kan vi si at Listhaug og andre teister ikke stiller høyere krav til sine medmennesker enn Gud.

Derfor kan vi si at selv om Holocaust skjedde, trenger ikke det å motsi Guds eksistens eller eventuelle godhet. Uansett om Halvorsen eller Primo Levi måtte mene det.

Om vi skal slippe Gud til i politikken vet jeg ikke, og nå er det vel egentlig ikke det Halvorsen skriver om heller. Uansett, fra en ateist til en annen, her trengs det en opprydding. Kritiser teisters tolkning av Gud, og ikke din egen. Stråmannsargumentasjon tjener hverken debatten eller leserne.

 

 ,