Meninger

Når myteknusere blir mytespredere

religioner      |      20/06/2018

Morten Fastvold er en som ofte imponerer i rollen som myteknuser, men hans beskrivelse av kirkens mottagelse av evolusjonsteorien står til stryk, mener Bjørn Are Davidsen.

Dette innlegget er del to av Bjørn Are Davidsens kritikk av Mortens Fastvolds tekst i Fri tanke Darwins farlige idé. Første del kan leses her.

Foto: Arnfinn Pedersen

Som vist i Lite imponerende om religion og evolusjon er det mye bom fra Morten Fastvold, heldigvis treffer han også blink av og til.

«Men Darwin hadde ingen sterk gudstro, og han fant det merkelig at Gud for eksempel hadde skapt tusenvis av billearter. Han reagerte også på naturens grusomhet. Kunne en god gud ha skapt snylteveps som legger sine egg i larver, som så blir spist levende av avkommet som klekkes ut? Eller kattens lek med musa, der katten er helt ufølsom for musas skrekk og smerte?»

Ja, Darwins gudstro ble nok aller mest utfordret av det man litt enkelt kan kalle for Det ondes problem. Både i selve naturhistorien og i hans nærmeste familie, som da hans eldste datter Annie døde 10 år gammel i 1851. Dette var mer enn en akademisk diskusjon om snylteveps. Det dreide seg om noe helt personlig, om det som sto hans hjerte nærmest.

Men så viser Fastvold – dessverre ufrivillig – hvor fast mytene sitter.

«Charles Darwins evolusjonsteori motsier gudsbeviset ut fra design ved å godtgjøre at ingen arter er blitt skapt av noen, men har utviklet seg fra andre livsformer, helt fra klodens første, encellede organismer. Dermed gjøres Gud overflødig, siden en slik utenomjordisk faktor ikke trengs for å forklare livets utvikling. Fra å ha vært et av teologenes sterkeste kort ble gudsbeviset ut fra design brått til noe heller tvilsomt.»

Gjør naturlige forklaringer Gud overflødig?

Forestillingen om at naturlige forklaringer gjør Gud overflødig er som nevnt i første del sterk, nesten urokkelig. Men i realiteten bygger den altså på en myte. Det er ikke slik at man før Darwin brukte Gud som forklaring på naturfenomener. Tvert i mot ble det første store steget mot moderne vitenskap tatt da antikkens greske filosofer tenkte seg vekk fra troen på flere guder i naturen, til én Gud bak naturen. I stedet for å forklare noe i naturen med gudenes innfall, forklarte man alt med Guds lover.

Dette ble forsterket av kristne, jødiske og (i en periode) muslimske naturfilosofer. Når Augustin Genesis Literarum rundt år 400 skriver om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, forklarer han at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger» betyr at Skriften har:

«(…) fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.»

Finnes en lovgiver bak naturen, er det naturlig at det finnes lover i naturen. Logikken er dermed enkel: Dess mer man finner av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur. Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis:

«Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre [etter mirakler]. I stedet må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig.»

Når mange tenker annerledes om dette i dag, er ikke grunnen at Darwin viste noe annet. Dette handler om filosofi, ikke om fysikk eller biologi. Det som har endret seg er først og fremst måten vi tenker på.

Det var mindre forskerne som skapte nye holdninger, enn forfatterne. Det var ikke Mendel, men Marx, Huxley og Spencer som skapte troen på at evolusjon erstatter Gud. Det var ikke biologien, men Brandes og Bjørnson som drev gjennom «det moderne gjennombrudd» i Norden.

Bibelen i lys av vitenskapen, ikke vitenskapen i lys av Bibelen.

Det var heller ikke slik at alle toneangivende kristne tenkere før 1859 tolket vitenskapen i lys av Bibelen. I stedet så de det som riktig og naturlig å tolke Bibelen i lys av vitenskapen. Så hva med at evolusjonen mangler mål og hensikt? Gjorde ikke det med nødvendighet gudstro umulig?

«Det er dette filosofen Daniel C. Dennett og andre har kalt «Darwins farlige idé». Som også innebærer at evolusjonen ikke har noe forutbestemt mål eller hensikt, som å frembringe mennesket. Livets utvikling har langt på vei vært et tilfeldighetenes spill der det meste kunne ha gått annerledes. Skulle evolusjonen ha startet på nytt, er det svært usannsynlig at vi mennesker – eller noen av de andre artene vi kjenner til – hadde oppstått enda en gang.

Evolusjonsteorien fratar derved mennesket den særstilling som Gud ifølge Bibelen har gitt oss. Vi er ikke hevet over dyrene, men er en dyreart i nær slekt med apene, og i fjernere slekt med andre dyr og alt annet levende. Dette var en ny og revolusjonerende innsikt, som attpåtil var så godt underbygd empirisk at den ikke kunne avfeies som virkelighetsfjernt tankespinn.»

Også dette er en myte. Hvis det var noe man trodde på 1800-tallet (og mange svært mye lenger), så var det at evolusjonen hadde en klar retning, fra enkel til kompleks, fra bakterier til briter, fra amøber til ariere. Evolusjonen bekreftet ikke at alt var tilfeldig, den støttet at alt hadde et høyere mål. Kanskje stod ikke mennesket i en særstilling, men spesielle raser gjorde det.

Nå kan man selvsagt avvise i dag at dette er hva evolusjonslæren faktisk sier. Men tanken om dette med ren tilfeldighet og manglende særstilling er også smuglet inn i faget utenfra. Den stammer mindre fra naturvitenskapens konklusjoner, enn fra premisser når vi tolker den.

Tilfeldighet og nødvendighet?

For evolusjon handler altså om både tilfeldighet og nødvendighet. Ja, det som skjer i naturen (mutasjoner, gendrift osv.) kan være tilfeldig eller ikke-determinert, men lovene i naturen, inkludert naturlig utvalg, gjør at resultatet kan forstås og et stykke på vei forutsies.

Mens Stephen Jay Gould mener at evolusjonen ville vært helt annerledes om vi hadde startet forfra, argumenterer en forsker som Simon Conway Morris for konvergerende evolusjon, altså at man tross ulike forutsetninger til ulike tider på ulike steder, vil eller kan ende med ganske tilsvarende resultat.

Siden bedre syn gir fordel, har øyet utviklet seg flere ganger og i flere varianter. Siden intelligens gir fordel, vil stadig mer intelligente dyr utvikle seg.

Dette betyr ikke at konvergerende evolusjon er bevist, men det er heller ikke den motsatte tanken. Også den handler om perspektiver og premisser, ikke om noe som er godt underbygd empirisk. Noe annet er virkelighetsfjernt tankespinn, for å holde meg til terminologien over.

Den nest siste myten er likevel kanskje den mest kjente. Selv om Fastvold vet at «kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap», er den altså så sterk at selv ikke han stusser over fremstillingene i bøkene som er oppgitt i artikkelen.

«Ikke desto mindre motsatte kirkens menn seg Darwins farlige idé med nebb og klør. Darwin, som ikke var særlig debattglad, og dessuten var blitt sykelig og aldrende, overlot til sin kollega Thomas Huxley å forsvare sin teori mot kirkens angrep. Huxley slo kraftfullt tilbake ved å fremstille kirken som en vitenskapens fiende. Noe som må sies å være en sannhet med modifikasjoner, siden kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap. Men Darwins farlige idé hadde fått kirkens menn til å glemme dette, slik at de nå rakket ned på en av de største og viktigste naturvitenskapelige innsikter noensinne.»

Det er verken første eller siste gang jeg kommer til å ha noen hjertesukk om denne myten.  For slik David N. Livingstone viser i Darwin’s forgotten defenders, fikk i realiteten en lang evolusjonshistorie støtte fra mange teologer, helt fra starten. De fremste var Asa Gray, George Frederick Wright og James Dana, litt senere også B. B. Warfield, en fremtredende eksponent for Bibelens ufeilbarlighet og medforfatter av The Fundamentals, bokverket som ga navnet til fundamentalistene.

Dermed er det ikke overraskende at Darwin svarte man kan være «en glødende teist og en evolusjonist», og nevnte nettopp Asa Gray som eksempel da John Fordyce spurte ham om dette.

De tidligste kritikerne av Darwin var i stor grad kjente vitenskapsmenn, ofte ikke-kristne som Louz Agazzis, og da på vitenskapelig grunnlag. Allerede i 1880 var det imidlertid bare to ledende forskere i USA som ikke trodde på evolusjon, Dawson og Guyot.

Selv om det også var kritiske teologer, gikk innvendingene mindre mot de biologiske sidene enn de etiske tolkningene. De handlet mer om effekten på menneskeverd og moral, enn om arv og naturlig utvalg var en tilstrekkelig forklaring.

Det virkelig farlige med Darwins idé.

Skal man først snakke om «Darwins farlige idé», bør man i det minste nevne hvilke forestillinger den bidro til å skape, og ikke bare innenfor frenologisk klassifisering av kortskaller, langskaller og så videre. Rasistiske holdninger fikk biologisk alibi, uten at det alle steder førte til Holocaust.

Darwins idé ga troen på den overlegne rase atskillig farlig vind i seilene.

Mye av inntrykket av en massiv og iherdig kamp fra Kirkens side, skyldes kreasjonismen.  Men den fikk altså ikke særlig betydning i USA før andre halvdel av 1900-tallet, selv om enkelte predikanter tidlig var kritiske. Bevegelsen ble ikke dratt i gang av kirkesamfunn, men av enkeltpersoner som William Jennings Bryan (1860-1925, han med «apeprosessen») og William Bell Riley (1861-1947).

Kreajonismen fikk først vind i seilene med The Genesis Flood, Henry M. Morris og John C. Whitcomb på 1960-tallet.

Dermed er det forståelig og ganske typisk for mytesjangeren at Fastvold ikke navngir en eneste av «kirkens menn» som motsatte seg Darwin med «nebb og klør» og «rakket ned på» en så stor og viktig naturvitenskapelig innsikt. Det hender noen trekker frem debatten mellom Wilberforce og Huxley, men den klassiske anekdoten om den nedlatende biskopen som ble satt på plass har lite støtte.

Det betyr ikke at jeg skal være så anstrengt som å si at Darwin ikke:

 «(…) som få andre bidro til å svekke den kristne tro og bane vei for et sekulært livssyn.»

Forestillingen om at Kirken kun ga seg etter en lang og iherdig kamp, og det høyst motvillig, ligger likevel tydelig til grunn for fortsettelsen av avsnittet.

«Men også kirken så seg nødt til å anerkjenne evolusjonsteoriens gyldighet. Den regnes nå som et tilværelsens faktum, og er den kanskje største tankemessige omveltningen vi mennesker har gjennomgått.»

Mye tyder på at også fremstillingen av mottagelsen trenger en større tankemessig omveltning.
Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Dekodet. Første del av dette innlegget kan leses her

Religioner.no lenker:

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.

 , , , , ,