Aktuelt

Menneskeofringsball

religioner      |      11/06/2014

Hele verden venter på at verdensmesterskapet i fotball i Brasil skal sparkes i gang. Det finnes likevel en tradisjon for ballspill på den vestlige halvkule som er langt eldre, og adskillig mer blodig enn fotball. 

Av Oskar Henriksen

Maya_Vase_Ballplayer

Førkolumbiansk ballspiller ser ut til å møte en overdimensjonert gummiball med pannen – Wikimedia Commons.

Her kommer en spådom: I perioden 12. juni til 13. juli 2014 kommer den ene parten i samboer- og ekteskap verden over til å måtte stå for langt mer av husarbeidet enn normalt. Der vil også bli megen gråt, tenners gnissel og oppgitte sukk. Særlig det siste.

For å fortsette med profetiene, kommer det i samme periode til å forekomme skader. Det er kanskje ingen imponerende forutsigelse – folk skades jo i ett sett i denne verden – men disse konkrete skadene kommer stort sett til å forårsakes av mennesker som treffes av andre mennesker, eller av en viss rund gjenstand, i stor fart. Der vil bli blåmerker og forstuinger, og formodentlig også brudd, i stor grad knyttet til knær og ankler. Og der vil bli megen gråt, tenners gnissel, rulling rundt på bakken og fremvisning av små, fargede kort.

Omtrent nå vil kanskje de skarpeste av leserne ha begynt å ane at jeg sikter til fotball, og mer presist til årets fotball-VM i Brasil.

Og fotball er definitivt forbundet med både gråt og tanngnissing. Ifølge magasinet Forbes førte sporten til anslagsvis 186,544 skader i 2006, for øvrig som den syvende mest skadelige idretten det året. Det er i stor grad snakk om skadede ankler, vridde knær og brukne armer. Antall fotballrelaterte dødsfall ser det ut til å være vanskelig å finne eksakte tall på, men wikipedia gir oss en liste på åtte stykker bare i 2013, så det kan åpenbart gå hett for seg.

Men hvordan i alle dager er dette relevant på et nettsted som dreier seg om religioner? Det blir snart klart. Først skal jeg imidlertid kommentere enda et par aspekter ved fotball som nok få tenker over.

640px-Ulama_37_Manuel Aguilar-Moreno

Moderne versjon av ulama – Wikimedia Commons.

Krig og politikk.

Det første er det politiske. Det er ingen tvil om at sport appellerer til nasjonalfølelse, og påvirker vår oppfatning av andre, og dette kan utvilsomt få politiske ringvirkninger. Et ekstremt og klassisk eksempel oppstod forut for verdensmesterskapet i fotball i Mexico by i 1970: Tre kvalifiseringskamper mellom Honduras og El Salvador kom i tillegg til en allerede spent situasjon – blant annet på grunn av en eksisterende grensekonflikt, handelsinteresser og store befolkningsbevegelser fra El Salvador til Honduras. Kampene ble ledsaget av voldelige opptøyer og aggressiv mediepropaganda, og eksploderte i den såkalte fotballkrigen (14. til 20. juli 1969), som skal ha tatt livet av omtrent 2000 mennesker.

Ellers har diktatorer som Hitler, Mussolini og Stalin benyttet sine fotballspilleres suksess – eller forutsagte suksess – som eksempel på overlegenheten til selve samfunnsmodellene de propagerte. Flere eksempler kunne nevnes som knytter fotball til nasjonsbygging og medførende motsetninger til andre. For så vidt kan fotball i seg selv ses – og har blitt sett – som en krigsmetafor. Det skal neppe mye fantasi til å forestille seg hvorfor.

Religion.

Det andre er (endelig) det religiøse. Én ting er at mange av institusjonene, holdningene og ritualene som har oppstått rundt sporten utvilsomt kan analyseres på religionsvitenskapelig vis, men religionsaspektet kan også være langt mer konkret: I Glasgow har rivaliseringen mellom lagene Glasgow Rangers og Glasgow Celtic blitt sentral i det religiøse motsetningsforholdet mellom protestanter og katolikker. Mer uhøytidelig skal selveste pave Johannes Paul II ha uttalt at av alle uviktige ting i verden, så er fotball den viktigste.

Alt i alt: Fotball, og sport generelt, er på ingen måte harmløst, og kan ha betydning langt utover selve konkurransen.

Fotball er likevel langt fra den første idretten i den nye verden med flere aspekter enn selve konkurransen.

Vi må bare flytte oss litt nordover fra VM-området – til Mellom-Amerika, og litt bakover i tid – til før europeerne og deres holdning til ballspill fikk innflytelse i området.

1024px-Weiditz_Trachtenbuch_010-011

Illustrasjon av boken Trachtenbuch (kostymeboken) av Cristoph Weiditz. Disse to ballspillerne viste frem sine kunster ved hoffet til kong Karl V av Spania i 1529. Kun få år etter erobringen av Tenochtitlan.

Blodig ballspill i mange varianter

Ōllamaliztli eller tlachtli hos aztekerne, pitz eller pok-ta-pok hos mayaene, juego de pelota (altså «ballspillet») for spansktalende, ulama i mer moderne tider, eller mesoamerikansk ballspill for de som vil være lite originale, er betegnelser på et ballspill, eller flere beslektede sådanne, som ble spilt i Mellom-Amerika fra i hvert fall 1700 f.Kr., og var populært hos folk som olmekerne (som muligens var først ute), toltekerne, zapotekerne, aztekerne, sannsynligvis noen andre –ekere, og mayaene. Og når jeg sier «populært», mener jeg at det ble sett som guddommelig, stod sentralt i både sosialt, religiøst og politisk liv, og ble dessuten brukt til å spå fremtiden.

Nei, spådomsinnledningen i denne artikkelen var ikke helt tilfeldig. For omtrent et halvt årtusen siden ble for eksempel en kamp arrangert av to meksikanske regenter – Tenochtitlan-aztekernes keiser Montezuma og Texcocos hersker Nezahualpili (jeg er redd få av navnene i denne artikkelen fester seg lett i hjernen), som reaksjon på en profeti. I 1428 hadde de to nevnte byene samt nærliggende Tlacopan, dannet en trippelallianse som kom til å danne kjernen i det aztekiske riket.

Dette riket, som snart ble dominert av Tenochtitlan, ble siden spådd et snarlig endelikt av Nezahualpili. Han var nemlig også en anerkjent vismann og hadde sett en illevarslende komet. Montezuma var imidlertid ikke den som uten videre lot seg imponere av kometvarsler, og grep heller til idretten for å se om Nezahualpilis tolkning var riktig. Resultatet ble at keiseren tapte kampen til sine motspillere, og få år senere imperiet til spanjolene under Hernán Cortés. Dermed fikk Nezahualpili rett likevel.

Hvorfor trodde man så at spillet kunne brukes til spådomskunst? Svaret ligger i dets ovennevnte guddommelighet, noe vi skal se nærmere på, før sportsidiotene der ute får vite mer om reglene og de mer tekniske sidene ved spillet. En ting kan jeg si med en gang: Det var ikke for pyser.

For enkelhets skyld kommer jeg her til å omtale idretten som ulama – som er navnet på den moderne inkarnasjonen av aztekernes versjon av spillet – eller simpelthen Det mesoamerikanske ballspillet.

John Pohl's Mesoamerica, Ancient Books Borgia Group Codices on FAMSI website.

Taperne av ulama ble ofret til gudene. Eller var det vinnerne som ble ofret? Wikimedia Commons.

Gudene avgjorde

I våre dager foregår reenactment gjerne ved at man kler seg opp i tidligere tiders klær og imiterer tidligere tiders aktiviteter – å drepe hverandre, for eksempel – men i tidligere tiders Mellom-Amerika var det gudene man imiterte. Mer enn idrett skal ulama ha blitt sett som en gjenskapning av gudenes spill, og den ofte rikt utsmykkede banen var ment å etterlikne ferden solen måtte gjennom hver natt i underverdenen. Slik ble spillet også en gjenskapning av kampen mellom dag og natt, og en slags parallell til offerkulten.

Dessuten, og dette kan være det viktigste, fungerte det – i kraft av å være en imitasjon – som kommunikasjon med gudene, som avgjorde utfallet. Av den grunn kunne ulama altså brukes til å spå fremtiden. I hvert fall vet vi at dette ble gjort av aztekerne og mayaene. De brukte også spillet til å avgjøre arvespørsmål, og det er vel sannsynlig at en tilsvarende tankegang også ligger bak der.

Spillets rituelle betydning kan også illustreres av at det første aztekerne gjorde på et nytt sted gjerne var å bygge et tempel med en bane ved siden av.

Det kan ellers nevnes at ifølge en mayalegende ble ulama først spilt mellom mennesker og underjordiske guddommer, og banen representerte i denne sammenheng inngangen til underverden. Men spillet har antatt flere former og blitt knyttet til varierende forestillinger opp gjennom århundrene og på tvers av folkeslag – selv om det utvilsomt har vært mye som har gått igjen.

Ulama var også tett knyttet til menneskeofring – mest beryktet hos aztekerne, men de var ikke alene om praksisen. Hodeskaller og avkappede hoder later til å ha vært viktige elementer. Byen Tajín, som er en god del eldre enn den aztekiske sivilisasjon, kunne skryte av hele 17 baner dekorert med hodeskaller, offerscener med halshugging og andre trivelige elementer – som den mytiske fuglen Coxcualcuathli (si det ti ganger kjapt etter hverandre) som fråtser i de nyofredes innvoller. Mye spillutstyr, det er betegnende nok stort sett snakk om beskyttelsesutstyr, kan skilte med tilsvarende pynt knyttet til ofring og død. Det såkalte åket, som er den misvisende termen på spillernes midjebeskyttelse, har for øvrig hyppig blitt dekorert med det mellomamerikanske jordmonsteret som aztekerne kalte Tlaltecuhtli, hvis rygg var jorden og munn inngangen til underverdenen. Men i tillegg til alt dette, har spillet selvfølgelig blitt ledsaget av faktiske menneskeofringer.

Det er litt omdiskutert nøyaktig hvem som ble ofret. Mange mener det var det tapende lagets trener, eller endog hele laget. Andre igjen mener at det å bli ofret var en ære, så det tvert imot var seierherrene som fikk blodet spilt. Gad vite hvordan dette i så fall påvirket spillernes innsats. I alle tilfelle har det nok rullet en del hoder (som kunne brukes til banedekorasjon), eller hvordan ofringen nå foregikk på ulike steder, gjennom århundrene: Man kjenner til anslagsvis 1300 baner.

Mindre spektakulært, men fortsatt interessant, var at sportsutstyret fikk rituell betydning i seg selv, ikke minst i form av steinreplikaer. Disse har blant annet inngått i seremonier i tilknytning til ballspillet og påfølgende ofring, hvor de har blitt gitt kongen som bekreftelse på dennes status. De har også vært brukt som dekor festet på steinskulpturer som igjen har vært festet på bygninger, og har vært knyttet til ulama-relaterte keramikkfigurer som det i sin tur har blitt funnet biter av i graver. Interessant nok i menigmanns graver, trass i at spillet stort sett var et elitefenomen.

For tett knyttet til den religiøse funksjonen var den politiske. Å behandle disse aspektene separat kan være noe kunstig, men likevel nyttig for å illustrere hvor mange funksjoner det mesoamerikanske ballspillet fylte.

Xiuhtecuhtli,_Codex_Borgia,_14,_w_rubber_balls_offering (1)

Guden Xiuhtecuhtli tar i mot gummiballer som offergaver. Wikimedia Commons.

Konger, kriger og klassesamfunn

Husker du fotballkrigen, som jeg kalte et ekstremt eksempel på fotballens politiske ringvirkninger? Vel, ulama skal ha forårsaket flere væpnede konflikter, og dessuten blitt brukt til å avgjøre noen. Muligens har det også blitt brukt som konfliktløsningsmiddel for å unngå at det kom til våpenbruk. Andre former for viktige politiske, og rituelle, avgjørelser ble også foretatt ved å spille ball. Det burde ikke være noen tvil om at forestillingen om kommunikasjon med gudene skinner gjennom her. Så kan man tenke seg hvordan ting kunne sett ut hvis noen form for sport, som enkelte selv i dagens Norge påstår er alt for dem, hadde betydd like mye i vår kultur. Ulama skal også ha blitt brukt som unnskyldning for attentat. Folk har blitt myrdet på grunn av fotball også, men det har i liten grad gått utover statsledere.

Men det politiske aspektet ved ulama gikk dypere enn dette, som generelt var tilfellet ved ritualer og religion i førkolumbisk Mellom-Amerika. Offerritualer (det var ikke bare snakk om menneskeofring, og blodoffer kunne utføres uten at liv måtte gå tapt) bidro blant annet til offentlig bekreftelse og fremvisning av sosial status og makt, og alt hva dette innebar.

Eksempelvis tok aztekiske herskere stadig initiativ til ofringer som fungerte som minneseremonier for kriger, byggeprosjekter og andre ting de selv hadde satt i gang. Siden ulama var blant ritualene som akkompagnerte disse, bidro det til å sementere og underbygge makthavernes posisjon, blant annet ved å tydeliggjøre hva herskeren og ingen – eller få – andre hadde lov til å gjøre. Det var med andre ord snakk om grandiose prestisjeprosjekter. Det er da også bred enighet blant forskerne om at spillet oppstod hånd i hånd med lagdelingen av samfunnet. Som nevnt var det stort sett eliten som spilte. Men krigsfanger har også deltatt. Og det later til at eliten har spilt mot krigsfanger. Det har dessuten også blitt foreslått at enkelte kan ha satt opp kamper mot nyerobrede folk for å integrere dem i sitt samfunn (og i sin religiøse virkelighet). Så det må unektelig ha vært en del interessante oppgjør der ute blant de offerrelaterte utsmykningene.

Igjen: Det blir meningsløst å se det sekulære og religiøse som adskilt. Som en kilde uttrykker det i tilfellet Tajín, utgjorde masseofringen av fanger der – som etter alt å dømme fulgte i kjølvannet av ballspillet – en symbolsk sementering av de to svært grunnleggende institusjonene styresett og religion (s 54). På en og samme tid, altså.

Men nå er det på høy tid å se på selve spillet.

Bane for verdens kanskje blodigste ballspill. Kilde: Aztec-history.com

Bane for verdens kanskje blodigste ballspill. Kilde: Aztec-history.com

Ball, blod og bruddskader

Som nevnt har ulama eksistert i ulike utgaver, hvorav noen innebar hjelpemidler som racketer og balltrær, og mange av disse utgavene vet vi svært lite om, men det som tilsynelatende har vært den vanligste, har vært hoftevarianten. La oss så se på den, slik man mener den har vært spilt hos aztekerne.

Først har vi ballen, som bestod av drøye fire kilo hard gummi. Denne kunne man ifølge reglene ikke røre med hendene, men slå til med albuer, hode, knær og hofter. Den måtte aldri berøre bakken, og målet var å få den gjennom en trang steinring som befant seg urovekkende høyt over bakken.

Vel, det var ikke en slik ring på alle baner, og et slikt mål var i alle tilfelle ekstremt vanskelig å treffe, så man kunne få poeng på andre måter også – som ved å treffe visse markører langs banen, eller fremvise stor dyktighet på andre måter. I det hele tatt må det være snakk om svært dyktige spillere, for den tunge ballen – som man altså ikke kunne røre med hendene – kunne holdes i spill i over en time uten at den traff bakken. Spillet må også ha gått rasende fort. Med en knallhard, massiv ball som man slo til med selve kroppen. For ikke å snakke om en steinhard bane som man stadig ville måtte kaste seg ned på.

Riktignok har spillerne brukt sikkerhetsutstyr, stort sett av hjorteskinn, men skader har vært både uunngåelige og hyppige. Det burde være overflødig å peke ut risikoen ved skulle slå til en slik ball med hoften når den kommer mot deg i full fart. Nå har man selvfølgelig ingen tall, men det er klart at andelen brudd og knuste bekken var ganske mye høyere enn i moderne fotball. Det har også forekommet dødsfall – selv før ofringen begynte – og de må ha vært hyppige. Det har attpå til vært påstått at disse spillene kunne foregå i dagevis. I så fall får vi håpe at de hadde pauser.

Extract of Codex Magliabechiano cf. FAMSI Foundation for the Advancement of Mesoamerican Studies, Inc.

Det førkolumbianske ballspillet setter på flere måter fotball i skyggen. Ikke minst med hensyn til konsekvensene utfallet fikk for spillerne. Wikimedia Commons.

Et spill med livet som innsats

Det nokså korte avsnittet om selve spillets gang, illustrerer at det er mye vi ikke vet. Imidlertid er det klart at vi snakker om en idrett man deltok i med livet som innsats. Og ble man ikke alvorlig skadet eller drept på banen, var det en risiko for å bli ofret til gudene etterpå. Men ettersom man på denne måten kunne bedrive guddommelig kommunikasjon og spådomskunst, og dessuten ende kriger og bedrive kulturell integreringsvirksomhet, så var det kanskje verdt det? Som spiller kom man sannsynligvis også i alles sosiale, politiske og religiøse søkelys på en måte som må ha gjort de dyktigste til superstjerner – kanskje også langt inn i døden. Hellige superstjerner, kan man tenke seg.

Det er mulig jeg banner i kirken nå, men etter min oppfatning blir fotball nokså puslete og uviktig sammenlignet med ballsporten i det førkolumbianske Amerika.

Lenker:

Mastergrad i religionsvitenskap fra Universitetet i Bergen. Har blant annet litt historie, sammenliknende politikk, gresk og norrøn filologi i tillegg. Blant mine ganske mange faglige interesser er magi, mirakler, norsk folkereligiøsitet, middelaldersk katolisisme og norrøn religion.

Mastergrad i religionsvitenskap fra Universitetet i Bergen. Har blant annet litt historie, sammenliknende politikk, gresk og norrøn filologi i tillegg. Blant mine ganske mange faglige interesser er magi, mirakler, norsk folkereligiøsitet, middelaldersk katolisisme og norrøn religion.

 Religioner.no: 

 , , , , , , , , , ,

  • Hei Oskar!

    Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    Hilsen Magne i VG

    • Oskar Tobias Rudquist Henriksen

      Takk skal du ha!

  • Blodfotball

    Fotball kan være blodig det og.

  • Altberger

    «Ifølge magasinet Forbes førte sporten til anslagsvis 186,544 skader i 2006, for øvrig som den syvende mest skadelige idretten det året.»

    Den syvende med mest skader. Men den første når det gjelder utbredelse og antall?

    – Sett i forhold til antall utøvere så vil jo det si at det er lite med skader i dagens fotball.

    Når det er sagt så fremstår de som overbetalte «guder». Kjipt for meg at jeg ikke er god i fotball.

    • Oskar Tobias Rudquist Henriksen

      Det er utvilsomt forholdsvis mindre skader i fotball enn i flere andre idretter, men fokuset mitt skulle nå engang være fotball – sånn i anledning mesterskapet – og jeg syntes virkelig at tallet var nokså stort.

      Men det kunne unektelig vært festlig å sette ulama opp mot idretter som rugby og amerikansk fotball, også