Meninger

Menneskets verd som person i kristen antropologi

religioner      |      09/06/2017

 Hva betyr det å være en person? Å være en person, så vel guddommelig som menneskelig, er å bli til ved relasjon, sier Andreas Døvik.

Av Andreas Døvik

Hva er da et menneske? Mennesket er primært en person, med særlig anlegg for ekstasis (selvtranscendens) og kenosis (selvutblottelse), hevdet Rowan Williams i et av sine siste foredrag som erkebiskop av Canterbury. Springbrettet for Williams’ personalisme er tankegodset til den russisk-ortodokse teologen Vladimir Lossky. Mennesket lar seg ikke definere ved å henvise til dets indre og mentale strukturer, men er en gåtefull speilsal (imago trinitatis).

Hva betyr det? I den kristne antropologien (læren om mennesket) holder Williams og Lossky de to begrepene ”subjekt” og ”kvalitet” fra hverandre. Et ”subjekt” er et ”unikt tilfelle i sitt slag”. Det vil si et objekt ved siden av andre objekter. ”Kvalitet” er det ved en ting eller et subjekt som gjør det klar over at det er ”ureduserbart til dets natur”. Subjektet lar seg skille fra andre subjekter ved hjelp av et knippe spesifikke karakteristika: Det eksisterer mange hester, og de deler en rekke karakteristika, men bare én av dem er Blakken, en annen er Svarten. Med andre ord er det mange eksemplarer av ting, men en slik generell observasjon bør ikke bli overført til hva vi sier om mennesket som person.

Det er en kvalitet ved mennesket som ikke lar seg redusere til innholdsbestemmelsen ”et eksemplar blant flere ting”. Dette ”noe” er ikke et statisk antropologisk element som fornuft, vilje eller frihet. Personbegrepet blir konstituert i og med en helhetlig iakttakelse av mennesket, og derfor kan det ikke settes på formel ved å liste opp en rekke empiriske faktaopplysninger som er sanne om oss mennesker. Det er som med Augustin når han forsøker å forklare hva tid er for noe: Med en gang han skal bestemme meningsinnholdet i ordet ”tid”, vet han ikke lenger hva konseptet er.

På samme måte er det med personbegrepet. Vi vet kanskje intuitivt hva ”upersonlig” og ”personlig” er, og er i stand til å identifisere en personlig relasjon, men er det ikke slik at alle definitive og endelige forklaringsforsøk går i baklås? Derfor påstår Lossky at tale om Gud korresponderer med tale om mennesket: Vi er overlatt til en form for tomrom, et mysterium, noe vi ikke kan knesette ved beskrivelser i tredje person:

Under these conditions, it will be impossible for us to form a concept of the human person, and we will have to content ourselves with saying: ”person” signifies the irreducibility of man to his nature— ”irreducibility” and not ”something irreducible” or ”something which makes man irreducible to his nature” precisely because it cannot be a question here of ”something” distinct from ”another nature” but of someone who is distinct from his own nature, of someone who goes beyond his nature while still containing it, who makes it exist as human nature by this overstepping of it.

Det distinkte ved mennesket, dets væren-i-verden som personlig, bestemmes ved å gå bortenfor de deskriptive fakta som vi vanligvis henviser til i en generell antropologisk beskrivelse. Hva som konstituerer meg som person, hva som gjør meg til denne personen fremfor en annen, er det faktum at jeg inngår i de faktiske relasjonene jeg er en del av: Jeg er et barn av mine foreldre, far eller mor til disse barna, en venn av x, bekjent av y; ”jeget” er et gravitasjonspunkt i et nettverk av relasjoner, hevder Williams.

Å være en person, så vel guddommelig som menneskelig, er å bli til ved relasjon. Det er ved selvtranscendens (ekstasis) og selvutblottelse (kenosis) at personlig væren-i-verden blir til, altså antitesen til den ”naturlige” individualiteten som er autonom og lukket i seg selv. I brennpunktet av alt som er et ”selv”, er det noe uutsigelig, et mysterium, noe som er ureduserbart.

Fordi vi inngår i relasjoner, har hver og en av oss gjensidig del i den andres eksistens; vi lever i og av den andres liv, sier Williams. Dermed er det umulig å abstrahere ”personlig eksistensmodus” fra relasjon. ”Det personlige” er en virkelighet hvor mennesker er givere og mottakere av hverandres liv, og det er kroppene som inkarnerer det distinkte og unike ved personen. Individuell eksistensform er en ”totaliserende væren”, mens ”personlig væren” innebærer å erkjenne og anerkjenne at Gud er før alle ting i mitt forhold til verden, den andre og meg selv.

Dersom alle mennesker allerede er innskrevet i det guddommelige livet, er den menneskelige andre alltid i relasjon med Gud før han eller hun er i relasjon med meg. Det betyr at våre mellommenneskelige (interpersonale) forhold ikke utsier alt som er sant om oss. Det understreker også en begrensning når det gjelder vår handlingsfrihet i møte med den andre, et forbehold som gjelder skapelsen for øvrig. Mennesket som person utgjør på denne måten det som er helt unikt ved den enkelte, men det unike manifesterer seg bare i relasjon. Det personlige er det som skjer idet jeg som et mysterium møter deg som et mysterium, skriver Williams i boken Where God Happens.

Den apofatiske antropologien som Williams her forfekter, er en relasjonell og intensjonal forståelse av mennesket som Guds bilde. Teologisk tale krever et språk om Gud som utsier mer enn at Gud er et individ som har guddommelig natur, men samtidig må vi være på det rene med faren for triteisme. For Williams refererer ”Gud” til en guddommelig pluralitet av interrelaterte aktiviteter, og hver av handlingene står i relasjon til hverandre i et eksistensmodus etablert ved ”selvgave, selvutblottelse og ekstase, fra individualitet til identitet i og med den andre”.

Ettersom mennesket er skapt i Guds bilde, må det være en viss korrespondanse mellom teologi og antropologi når det gjelder personlig identitet: Deus absconditus har skapt homo absconditus som imago Dei. Sagt på norsk: Den skjulte Gud har skapt det skjulte mennesket som Guds avbilde. Personene i triniteten er ikke projeksjoner av menneskelig individualitet. Det er snarere slik at mennesket er et fragmentert og skyggelignende bilde av guddommelig personlig væren. Så når Williams forsøker å sette ord på innholdet i den kristne åpenbaringen, bruker han et vokabular som garanterer menneskets mysteriekarakter. Uten trinitetslæren ville vi ikke vært i stand til å referere til det i og mellom mennesker som er mer enn bare individualitet.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Gjentagelser.no.

Religioner.no lenker:

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.

 , , ,

Leave a Response