Aktuelt

Muslimers holdning til terror

religioner      |      09/07/2014

Ny spørreundersøkelse kartlegger muslimers forhold til terror og ekstremisme.

Av Oskar Henriksen

800px-Flag_of_Jihad.svg

Jihadistflagg – Wikimedia Commons.

Islamsk terrorisme har skapt mye frykt i vestlige land, ikke minst siden ellevte september-angrepene for tretten år siden.  Likevel er det uten tvil slik at de aller fleste islamske terrorangrep begås i det som litt bredt kan kalles den muslimske verden, og at muslimer er overrepresentert blant terrorismeofrene. Med svært god margin. I 2012 utferdiget for eksempel det amerikanske regjeringsorganet National Counterterrorism Center (NCTC) en rapport som blant annet anslo at mellom 82 % og 97 % av de som ble drept av terrorisme (generelt – ikke bare islamsk) de forutgående fem årene hadde vært muslimer. På toppen av listen over terrorofre i 2011 lå Afghanistan, fulgt av Irak, Pakistan og Somalia. Alle land med muslimsk majoritet, og det burde være trygt å anta at det i stor grad er islamske grupper som står bak.

Selve rapporten ser ikke lenger ut til å være tilgjengelig på NCTCs hjemmeside, men den blir blant annet diskutert her.

Sett i lys av slikt tallmateriale, burde det ikke komme som noen overraskelse når en ny studie fra PEW Research Center konkluderer med at det i stor grad er negative holdninger til islamistisk ekstremisme i land dominert av islam. Det er imidlertid noen som likevel later til å være overrasket, som når The Washington Post omtaler undersøkelsen under overskriften «Study: Muslims hate terrorism, too».

Spørreundersøkelsen ble utført i april og mai 2014, altså før store irakiske områder ble erobret av ekstremistgruppen ISIL/ISIS (nå IS), men sett mot tidligere år viser den et mønster med økt bekymring i Midtøsten over tid. Sett i lys av at antall terroristangrep gikk opp med 43% på verdensbasis fra 2012 til 2013, ifølge det amerikanske utenriksdepartementet (se også the Guardian), burde vel heller ikke dette være forbløffende (selv om det hadde vært nedgang de forutgående fem år). Og mye av økningen kom nettopp i Midtøsten, ikke minst i de stadig mer kaotiske landene Irak og Syria.

Tallene fra PEW viser også jevnt over liten forkjærlighet for spesifikke grupper, som Boko Haram, ISIS/ISIL, og al-Qaida.

Men hvis vi nå ser nærmere på noen av tallene, finner vi variasjon, og tidvis overraskende sådan.

Increasing Concerns about Extremism in Middle East

Den første grafen viser svar fra utvalgte Midtøsten-land på spørsmålet om i hvilken grad man er bekymret for islamsk ekstremisme i landet sitt – altså ikke terrorisme som sådan. Interessant i slike tilfeller er alltid definisjoner: Hva legger respondentene selv i begrepet islamsk ekstremisme? Det er gode muligheter for at mange muslimer ikke har samme ide om hva dette vil si, eller at det ikke er et meningsfullt begrep for alle.  Imidlertid later de fleste til å være enige i at det er noe å være bekymret for:

Interessant nok er innbyggerne i det (i hvert fall formelt) nokså sekulære Tyrkia forholdsvis lite urolige, men har samtidig hatt en markant økning – utvilsomt en konsekvens av utviklingen i nabolandene. Det er mulig at tyrkere jevnt over har hatt større oppmerksomhet rettet mot kurdisk nasjonalisme.

Libanons høye tall bunner nok ut i tidligere borgerkrigstilstander – samt i en betydelig kristen befolkning. Kristne er jevnt over svært urolige for muslimsk ekstremisme i Midtøsten, og mange har blant annet støttet diktatorer av frykt for hva islamister ved makten vil bety for religiøse minoriteters posisjon i samfunnet.

Trass forskjellene er i hvert fall økningen tydelig i samtlige oppgitte land.

Negative Opinions of al Qaeda Prevail

Konkrete ekstremistgrupper som al-Qaida og Hizbollah nyter også heller begrenset aktelse ifølge rapporten, men hvis vi ser disse to grafene opp mot hverandre (med flere land), og mot den foregående, dukker det opp noen interessante poenger.

Libanon, hvor 92 % av befolkningen som vi så er bekymret for islamistisk ekstremisme, har massivt negativ oppfatning av al-Qaida, men når det gjelder Hizbollah er bildet svært annerledes. 41 % har et mer eller mindre positivt syn på denne sjiaorganisasjonen (og den har faktisk blitt noe mindre mislikt av libaneserne de siste årene). Dette burde illustrere det jeg nevnte overfor, om at oppfatningen av hva som utgjør islamsk ekstremisme nødvendigvis må variere.

Views of Hezbollah

Hizbollah har i stor grad hatt sin brodd mot Israel, og dessuten er det sannsynlig at «de andres» syn ofte blir sett på som ekstremt. Dette blir tydelig når man ser på tallene for ulike religiøse grupper. Hele 86 % av libanesiske sjiamuslimer har et fordelaktig inntrykk av dem, mens det samme bare gjelder for 9 % av sunniene. Interessant nok er tallet hele 31 % blant kristne, så muslimer fra en annen islamsk retning er altså langt mer skeptiske til sjiagruppen enn folk fra en helt annen religion.

Det er også interessant at land som for eksempel Tunisia og Bangladesh, begge med svært små sjiapopulasjoner, har såpass mange innbyggere som er positivt innstilt til Hizbollah. Bangladesh er ellers det landet i den forrige grafen som har det mest positive synet på al-Qaida.

Ellers ser vi at Hizbollah er forholdsvis populære i de palestinske områdene, men langt mer på Vestbredden enn i Hamas-kontrollerte Gaza. Hizbollahs antiisraelske virksomhet er nok hovedårsaken til populariteten.

Forøvrig ser vi distinkt økning i negative holdninger til organisasjonen i Midtøsten siden 2007, med unntak av i Libanon. Fra 2013-2014 har misnøyen gjort et hopp i flere land:

Unfavorable Views of Hezbollah on the Rise in Middle East; Steady in Lebanon

Som en tredje organisasjon kan palestinernes holdning til Hamas trekkes frem. Her har holdningene gått frem og tilbake, men vi ser betydelig økt misnøye fra 2013.

High Levels of Concern about Islamic Extremism in Most Countries

På spørsmål om selvmordsbombinger av sivile mål noen ganger, sjelden eller aldri kan rettferdiggjøres for å forsvare islam, er det klart flest i de palestinske territoriene og (bemerkelsesverdig nok) Bangladesh som er enig i at det kan rettferdiggjøres (henholdsvis 46 og 47 prosent).

Dette spørsmålet er kun stilt til muslimer, og derfor er det interessant å se gapet fra de palestinske områdene og ned til Israel, hvor tallet bare er 16 %. Konflikten ser åpenbart svært ulik ut fra ulike sider av grensene.  Nederst finner vi Tunisia med 5 % og Pakistan, som har hatt mye problemer med ekstremisme, med 3 %.

Man kan ellers merke seg at det stort sett har vært betydelig nedgang i synet om at selvmordsbombing mot sivile mål kan rettferdiggjøres, men med store svingninger, særlig i Egypt og Tyrkia.

Konklusjonen er at synet på ekstremisme og terrorisme har blitt stadig mer negativt i muslimskdominerte områder de siste årene, men at variasjonen samtidig er betydelig.

Les mer:

 

 , , , ,

  • Erling Lorentzen

    Takk for ein interessant artikkel.

    Ein kommentar til det du skriv om kristne si støtte til Hizballah. Dette er kanskje ikkje så overraskande når ein ser på Libanons politiske alliansar.

    I veldig grove trekk finn ein to politiske blokkar i libanesisk politikk. Dei som støttar Syria (Hizballah etc), og dei som er i mot syrisk påverknad (Hariri-familien, Future-rørsla og andre sunni-parti). Dei kristne partia har tradisjonelt vore jamt fordelt på begge sider av denne politiske kløfta, og dermed finn du fleire kristne støttespelerar til det pro-syriske Hizballah enn det du gjer hos dei store sunni-gruppene.

    Dette handlar nok meir om korleis etnisitet / sekt blir blanda saman med politiske alliansar grunna ein utdatert vallov, heller enn spørsmål om religiøs ekstremisme.

    • Et spørsmål til deg Erling. Tror du sjansen for at Gaza-krigen sprer seg til Libanon og Hizbollah er mindre i dag enn i 2008/2009, gitt at Hizbollah har sine egne bekymringer i Libanon, og er engasjert i borgerkrigen i Syria?

  • Erling Lorentzen

    Det er ikkje alltid like greit å vite kva Hizballah vil ta for seg.
    Som du nemner, har Hizballah mista mykje lokal libanesisk støtte pga. deira krigføring langs den syriske grensa, som stadig fører til hemnaksjonar mot Sør-Beirut der dei har kontora sine. Det er tvilsamt at dei har lyst til å vikle seg inn i ein ny krig no. To rakettar vart rett nok avfyrt mot Israel frå Libanon for litt sidan, men desse kom truleg frå andre grupper.
    Iran (Hizballahs hovudsponsor) kutta desuttan all støtte til Hamas tidleg i 2012, da Hamas flytta politbyrået sitt ut frå Damaskus og fekk høyre av den syriske presidenten at dei hadde «forrådt» Syria. Forholda mellom Hamas og Iran er enno ikkje særleg gode, og det er lite grunn til å tru at sistnemnde ville gidde å blande seg. Men dette kunne kanskje endre seg om Hamas vart knust militært og deretter pressa til å underteikne avtalar med Israel som Iran ikkje ville kunne akseptere.

  • Pingback: IS har ikke beordret kjønnslemlestelse av kvinner |()

  • Pingback: Uke 33. Begrepsinflasjon |()

  • Pingback: Ikke i islams navn! |()

  • Pingback: Kjærlighetsjihad – hellig krig av den amorøse sorten |()

  • Pingback: Hvor fredelig er «fredens religion»? |()

  • Pingback: Ikke gi terroristene det de ønsker seg |()

  • Pingback: Endetidsslaget |()

  • Pingback: Splitt og hersk: Om bombane i Beirut |()

  • Pingback: Splitt og hersk: Om bombene i Beirut |()

  • Pingback: Islamismen lærte meg å elske vestlige verdier |()