Mystikk i London
Av Jonathan Nymoen
I London finner man alt eller ingenting. Det handler bare om å spørre de riktige personene. Den 7.10.10 var jeg heldig å få oppleve to timer med “hemmelig” sufi lære.
Naqshbandi, en kjent order innen sufismen, har mange tilhengere rundt i verden. Sufisme er stort, og flere muslimer føler seg tiltrukket av spiritualistisk Islam.
Med egen guide går vi inn i moskeen, som før tjente folket som en kirke. Fra utsiden ser vi typisk britisk kirkearkitektur, men skjønner med en gang at noe er annerledes da det ikke befinner seg kors, men store arabiske bokstaver, markert med neonstenger, over inngangen. På innsiden har mange allerede samlet seg. De fleste tittet litt i butikken moskeen huser, hvor man finner alt ifra små koraner man kan ha rundt halsen til turbaner og bønnetepper.
Rommet er inredet i tradisjonel stil. Vegg-til-vegg teppe, inndelt med store røde striper, og mindre hvite striper, slik at det markerer kolonner folk står i. Det innerste rommet er har en liten ark, med ett stort arabisk tegn, som betyr Allah. Rett forann denne triumpharken, sitter Sirkhen, og starter samlingen. Med oss har vi også ett film tea, som dokumenterer til en universitetsevent.
Prosessen starter som det ville vanligvis gjort i en moske, med innledende bønn og ekstra bønn.
Dette foregår rundt ett kvarter. Plutselig går lyset.
Det er helt mørkt i moskeen, da alle starter å synge samtidig. Ett kor av mennesker, sittende i mørket,
med ett lite taklys fra arken i ryggen på Sirkhen, skaper en veldig spesiell stemning. De priser profeten, tidligere Sirkher og Allah om og om igjen. Det går en synkron vugging gjennom hele salen,
monotom med resitasjonen.
De bytter så til å gjenta La Allah Il Allah, (Det finnes bare en Gud, Allah) som en mantra. En mann reiser seg, går sakte mot Sirkhen og bøyer hodet i ærbødighet. Deretter krysser han armene,
og snurrer rundt i en jevn takt. Jeg er nå vitne til en Whirling Dervish. En som har blitt så grepet av Allahs kjærlighet at han kan snurre rundt uten å blir svimmel. En til reiser og gjør det samme. I midten av sirkelen av mennesker spinner disse to mennene rundt i 15 min, under sterke toner fra samlingens resitasjon. Allah-Allah-Allah.
Etter en lang periode setter de, og lederen bytter til en av de mer mystiske, og kanskje spesielle delene av prosessjonen. Han tar opp noen av Allahs 99 navn, hvor noen av de er både hemmelige og fylt med mye kraft. De blir gjentatt i repitisjoner på 3 ganger 2, for så å gå videre på ett nytt navn. Både før og etter kan du høre HO, eller KA, som sterke tilføyelser. Dette blir lagt til etter at navnene er ferdig, som en ny del.
Noen vogger frem og tilbake, andre sitter med hendene i fanget, med håndflaten opp. Det er en vennlighet, og seriøsitet over forsamlingen. De er i nærveret til Gud, og mener dette er den viktigste timen
av dagen. Alt annet betyr ingenting.
For å avslutte går alle etter hverandre og hilser på enhver. Vi ender opp i ring, etter mange Salaam Aleikum, og Sirkhen ber den siste bønnen.
Jeg får tillatelse til å ta noen få bilder (som forhåpentligvis vil bli lastet opp etter hvert), for så å komme i samtale med en tilreisende Sirkh fra Midt-østen. Vi begynner å diskutere felles trekk, og forskjeller mellom Sufismen, som en spirituel del av Islam og Buddhismen. Uten å være klar over det, er vi begge en del av dokumentaren, og blir filmet etter vi konkluderer mellom at det er store forskjeller, men fellestrekk som begge finner interessange.
Sufisme tar opp en del av Islam som veldig få tråkker innom, nemlig den spirituelle delen. Den mystiske og alternative måten å komme nærmere Gud. For alle som har mulighet bør ta en tur innom å være med på Hadra. Det er verdt det.