Fra redaksjonen

Myteplagiering

religioner      |      10/08/2015

Kopi av P1040730

Plagiering er ikke noe nytt. I fjor skapte filmstjernen og regissøren Shia LaBeouf heftig debatt da det viste seg at handlingen i hans kortfilm var stjålet fra en tegneserie. Nå er plagieringsdebatten i gang på ny, i Norge, og denne gangen er det journalistene pekefingeren rettes mot.

I den siste tiden har nemlig nyhetsformidlerne selv preget nyhetsbildet. Bakgrunnen er avsløringer om at flere journalister har drevet til dels utstrakt plagiering av både norske og utenlandske kollegers arbeid. I den grad det er noe trøst for journalistene har også mammabloggere og forskere fått unngjelde.

Å ta æren for andres arbeid er uakseptabelt. Kanskje med mindre man heter Shia LaBeouf og svarer på kritikken med å sette i gang den reneste plagiatgaloppen. Eller hvis det er snakk om religiøse fortellinger. De ulike religiøse tradisjonene har få skrupler mot å «stjele» fra hverandre, og eksemplene er så mange at vi her får nøye oss med å skrape litt i overflaten og nevne noen av de mer kjente eksemplene.

Av oldtidens semittiske religionene er det utvilsomt jødedommen vi i dag har størst kunnskap om. Flere av mytene vi finner i Bibelen har paralleller i andre semittiske religioner, noe som ikke er ensbetydende med at man har plagiert hverandre. I en del tilfeller er det likevel ganske tydelig at bibelforfatterne har gjort seg skyld i regelrett «mytetyveri».

Det mest kjente eksempelet, foruten syndeflodsberetningen, finner vi blant de to skapelsesfortellingene i Første mosebok. De motsier hverandre på flere punkter. Forklaringen, som blant annet James Frazer tidlig slo fast,  er mest sannsynlig at den første skapelsesberetningen er sterkt inspirert av den babylonske kosmogonien, fra innledningen av Enuma Elish. Nå kan man naturligvis innvende at babylonerne hadde seg selv å takke fordi de bortførte store deler av den jødiske eliten, og at disse forsynte seg litt av babylonske myter i løpet av sitt om lag femtiårige eksil skulle nesten bare mangle. Å beskylde jødene for myteplagiat ville dessuten vitnet om liten selvinnsikt med tanke på hvor mange religiøse fortellinger akkaderne selv hadde overtatt fra sumererne.

Jødene tok trolig også for seg av egyptiske myter. Fortellinger om den rettferdige mannen som blir urettmessig anklaget for voldtekt er et universelt tema man finner i mange tradisjoner, og som man trolig også vil benytte seg av i både romaner og filmer så lenger man lager denslags. Ettersom fortellingen om Josef og Potifars kone finner sted i Egypt er det likevel nærliggende å tro at den er inspirert av fortellingen om Bata og Anpus kone, som vi kjenner fra Orbiney-papyrusen fra 1200-1100-tallet f.Kr.

Likeledes låner Moses-mytene fritt fra egyptiske, og kanskje også andre kulturers fortellinger. Moses som flyter på Nilen i en sivkurv er ett eksempel. Fortellinger om onde herskeres forsøk på å drepe eller på annet vis uskadeliggjøre spedbarn som i fremtiden vil utføre storverk, eller endog frelsesverk, er svært utbredt (selv om det i Moses´tilfelle snarere dreide seg om en brutal form for fødselskontroll). I gresk mytologi går dette temaet igjen i en rekke fortellinger, som i Hesiods teogoni hvor både Uranos og Kronos forsøker seg på denne taktikken, men vel så kjent er nok historien om Ødipus, spedbarnet som blir lemlestet og satt ut for å dø på en fjellside, en forferdelig start på et enda mer tragisk liv. I egyptisk mytologi er det kanskje Osiris som flyter i en kiste på Nilen, samt hans sønn, Horus-barnet, som blir utsatt for drapsforsøk fra sin fars banemann Set, som minner mest om baby-Moses. Den mest slående parallellen finner man likevel i den akkadiske myten om den legendariske kong Sargon, som, ifølge en av mytene om ham, ble satt ut på elven i en sivkurv av sin mor, akkurat som Moses.

Det er imidlertid ikke bare de gammeltestamentlige tekstene som bedriver “myteplagiering”. Også evangeliene låner elementer fra andre fortellinger, og kildehenvisninger kan man se langt etter. Mytene har til dels paralleller til gammeltestamentlige fortellinger, blant annet ved at Jesus gjentar flere av de største miraklene til profeten Elisja. Ikke desto mindre lånte man også mange kjente motiver fra andre religioner, slik som jomfrufødselen, herskeren som forsøker å drepe den vesle frelseren, offerdød og gjenoppstandelse, nedstigningen til underverdenen og seier over døden, samt mye mer.

En vesentlig forskjell mellom Jesus og eksempelvis Orfeus, Osiris/Horus, Dionysos, Attis, Promotheus, Asklepios og mange andre som deler ulike trekk med Kristus-skikkelsen, uten at man skal trekke parallellene for langt, er at Jesus sannsynligvis var en historisk såvel som en mytisk person. Kanskje har han det til felles med den langt eldre persiske profeten Zarathustra, som delte flere av de mirakuløse egenskapene som tilskrives Jesus, ikke minst i de apokryfe fortellingene om Jesu barndom, men ettersom brorparten av de zoroastriske tekstene er fra Sassanideimperiets (224-651 e.Kr.) tid og senere (ikke minst er de «mirakeltunge» fortellingene av relativt ny dato), kan det like gjerne tenkes at det var Jesus-mytene som ble “plagiert”. Eventuelt Krishna-, eller Siddartha Gautama-mytene, eller en god blanding av dem alle.

Ikke desto mindre har mange ateister tolket de tallrike likhetstrekkene mellom Jesus-fortellingene og andre, eldre myter dithen at heller ikke Jesus har eksistert som en reell person. Det er en nokså tvilsom slutning å trekke, ettersom det like frem til vår egen tid har dukket opp mennesker som hevder å være profeter, eller messiaser, for ikke å snakke om mahdier, og det vil det helt sikkert fortsette å gjøre i fremtiden.  Også disse selverklærte frelserne kan, ifølge deres tilhengere, skilte med egenskaper og trekk som man kjenner igjen fra eldre myter, men man kan vanskelig avvise at disse menneskene har levd. Flere av dem er både filmet og fotografert, og enkelte kan man finne i telefonkatalogen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Det finnes naturligvis teologer og andre akademikere som tvert vil avvise at Bibelen er influert av andre religioner, men det er ingen enkel oppgave. At Koranen i betydelig grad består av gjenfortellinger av bibelske myter er det derimot fullstendig umulig å komme bort ifra. Muhammed kopierte likevel ikke bare historier, men blant annet også bønneretningen. I starten vendte muslimene seg mot Jerusalem i bønn, men dette endret seg en stund etter at Muhammed overtok lederskapet i byen Medina. Ikke som følge av plagiatbeskyldninger, men fordi Muhammed, mens han ba, mottok en guddommelig åpenbaring som instruerte ham om å endre bønneretning (Sure 2:144).

Ritualplagiering har kristendommen blitt kritisert for i rikelig monn, og motivet skal ha vært å gjøre religionsskiftet så smertefritt som mulig. Om kristendommen var pragmatisk nok til å inkorporere populære festdager og skikker fra andre tradisjoner, var de likevel ikke like skamløse plagiatører som sine forgjengere. De tidlige romerske gudene var av den praktiske sorten og nyttige til mangt, men fattige på fortellinger. Det løste seg ved at romerne simpelthen adopterte de olympiske gudene, med alle sine fantastiske myter. Prosessen var gradvis, men et vendepunkt fant sted, ifølge Barbara Graziosi, da den kartagenske hærføreren Hannibal truet byen i 2017 f.Kr.. På forretningsmessig vis inngikk romerne en skriftlig avtale med de olympiske gudene om seier i bytte mot en andel av vårens avlinger. De tolv sentrale olympiske gudene, eller i det minste statuer av dem, ble påspandert en festmiddag og blåkopieringen av greske myter tok fatt. Først ute var Odysseen, som ble oversatt til latin av Andronicus.

De kristne trenger likevel ikke bare vise til sine forgjengere som eksempler på at de ikke er de eneste myte- eller ritualtyvene på markedet. I vår tid har ateister organisert seg, som HEF her til lands, og heller ikke de kvier seg for å låne fra eldre tradisjoner.  Spesielt betegnelsen “humanistisk konfirmasjon” lukter av plagiat. Hva er det egentlig de unge livssynshumanistene er ment å bekrefte? At de bærer samme navn som ved den humanistiske navnefesten de muligens gjennomgikk? Eller at de fremdeles er like gudløse?

Noen vil selvfølgelig hevde at deres egen tradisjon er et unntak fra regelen, men religionene “stjeler” utvilsomt fra hverandre. Til gjengjeld blir de bestjålet av forfattere, dramatikere, diktere og i nyere tid film- og spillskapere som alle dykker ned i mytearven og forsyner seg som det passer dem. For å si det med religionshistoriker Jens Braarvigs ord: “Det er jo fullt av nye fortellinger, ja – men parafraser av de gamle,” med henvisning til både Ringenes Herre og Game of Thrones.

Det er kanskje like greit at det ikke er noen copyright på mytene, ellers kunne både TV-kosen og kinobesøkene bli av det nokså kjedsommelige slaget.

Lenker:

Religioner.no-lenker:

 , , , ,