Fra redaksjonen

Nasjonalistbekjennelse

Hans Olav Arnesen      |      15/05/2015

Kopi av P1040730Jeg har en aldri så liten bekjennelse å komme med: Jeg er nasjonalist. Det er mest sannsynlig du også, selv om det kanskje ikke er helt moteriktig å innrømme det.

Mai måned er en virkelig godtepose for alle som er opptatt av norske ritualer. I mange år har det vært selve konfirmasjonsmåneden, og dette ritualet har mange nordmenn blitt kjent med i flere varianter ettersom borgerlig konfirmasjon har blitt et stadig mer populært alternativ.

Femtenåringer er imidlertid ikke særlig modne lengre, og for mange er det nok russefeiringen som virkelig markerer overgangen mellom ungdomstid og voksenliv, selv om en del trolig vil påpeke at russen oppfører seg alt annet enn voksent.

Et like sikkert vårtegn som at trekkfuglene vender tilbake er det at en svenske skriver en kronikk som oser av forakt mot og mistenkeliggjøring av den norske nasjonalismen generelt og grunnlovsfeiringen spesielt.

Kanskje mer enn noe annet er likevel mai måneden for norske borgerritualer, som kan sies å inngå i det den amerikanske sosiologen Peter Bellah har kalt «civil religion».

Blant disse er første mai markeringen og frigjøringsdagen åttende mai. Selve kronjuvelen av norske feiringer er likevel grunnlovsdagen den syttende mai. Bunader, korpsmusikk og barnetog får mange norske hjerter til å banke litt hardere av kjærlighet til dette fellesskapet vi kaller nasjonen Norge.

Ikke alle hjerter banker hardere, i hvert fall ikke av begeistring. Hos enkelte vekker nasjonstanken ubehag. Og den norske nasjonaldagen, som er preget av større folkelig deltakelse enn de fleste av sine europeiske motstykker, blir da utålelig.

Det gjelder ikke minst svenske intellektuelle, uansett på hvilken side av kjølen de nå har sin adresse. Et like sikkert vårtegn som at trekkfuglene vender tilbake er det at en svenske skriver et avisinnlegg som oser av forakt mot og mistenkeliggjøring av den norske nasjonalismen generelt og grunnlovsfeiringen spesielt.

I år har den svenske skribenten og studenten Annika Sander tatt på seg oppgaven å minne nordmenn om hvor motbydelig denne nasjonalistiske festdagen egentlig er:

«Jeg hater viftingen med flagget, skrålesyngingen av nasjonalsangen og den barnslige utkledningsfesten preget av 1800-tallskostymer. Når jeg leser de obligatoriske debattene om hvilke flagg det skal være lov til å vifte med i barnetoget, kaster jeg opp i min egen munn.»

Hun går likevel ikke like langt som enkelte av sine landsmenn, slik som Henrik Arnstad, som mener syttende mai-feiringen har fascistiske trekk.

Man må lete en stund for å finne nordmenn som støtter opp under et slikt syn på grunnlovsfeiringen som noe suspekt og farlig. Syttende mai-feiringen handler om iskremspisende, flaggviftende og syngende barn. Den handler ikke om soldater i hanemarsj, panservogner og raketter.

Derimot finnes det en del som mener at det er noe infantilt over nordmenns sterke nasjonalfølelse. Den vitner om at vi ennå er en ung og umoden nasjon, sies det.

Atter andre mener at selve nasjonstanken har utgått på dato. Ideen om at statenes grenser ideelt sett bør følge nasjonenes utbredelse er en slags anakronisme i en global tidsalder hvor utfordringene verken respekterer politiske eller kulturelle grenser og skillelinjer, hevdes det.

Slike antinasjonalister er likevel sjelden konsekvente. Mange av dem støtter eksempelvis palestinernes, eller andre undertrykte folks kamp for selvstendighet. Kanskje skyldes derfor denne typen antinasjonalisme mest av alt dårlig hukommelse? At vi vant vår selvstendighet i 1905, uten å gjennomgå noen traumatisk selvstendighetskrig, gjør det muligens vanskelig for dagens nordmenn å forestille oss hvordan det ville vært å bli styrt av fremmede. Denne historiske avstanden til vår egen frihetskamp er kanskje forklaringen på at mange nordmenn er nokså nølende med å støtte eksempelvis den skotske nasjonalismen, den katalanske eller baskiske?

Noen ekskluderende røster finnes det alltid, særlig i kommentarfeltene og på sosiale medier, men de synes å bære svært liten vekt.

En tilsynelatende mangel på sympati for andre europeiske nasjoners kamp for selvstendighet betyr likevel ikke at nordmenn tar lett på utsiktene til selv å miste sin suverenitet. Holdningen til EU er et nokså tydelig vitnesbyrd om det. Selv om vi trolig ville hatt større innflytelse på lover og reguleringer som påvirker våre liv dersom vi var en del av unionen, er det å tre inn i en slik overnasjonal organisasjon en så sterkt symbolsk overgivelse av selvstendighet at det vekker motstand blant svært mange nordmenn. Norsk EU-motstand handler i stor grad om følelser. Sterke, nasjonale følelser.

Det gjør også syttende mai. I bunn og grunn irrasjonelle følelser, i den grad det finnes noen annen type. Selv blir jeg rørt av å se barn defilere forbi i tog, mens de vifter med norske flagg og synger de samme nasjonalsangene som jeg selv gjorde på deres alder. Jeg har ikke noe biologisk slektskap med disse barna, men, særlig på syttende mai, oppfatter jeg dem som “mine” likevel. Det gjelder også nynordmenn, med opphav i helt andre kulturer, og jeg blir både stolt og glad av å se at de med stor begeistring slutter seg til denne erkenorske feiringen. Kanskje er det irrasjonelt, men det er utvilsomt ektefølt. Det kjennes godt, og selv om jeg kjenner etter finner jeg ingen tegn til den ekskluderende bismaken som ifølge mer kritiske røster burde være der. Kanskje leter jeg ikke godt nok?

Det er forståelig at enkelte, spesielt utenfra, synes det er noe urovekkende med en nasjonalfeiring som vekker så sterke følelser. Alt godt har sin bakside, heter det seg, og dersom fellesskapsfølelsen styrkes innad, må det vel også bety at man bryr seg mindre om de andre, de som ikke inngår i nasjonen? Og for et lite land som Norge, med sine beskjedne fem millioner innbyggere, vil det si nesten alle mennesker her på jord.

Kanskje. Det er med en viss motvilje og en god porsjon dårlig samvittighet jeg må erkjenne at jeg er blant dem som kjenner et ekstra stikk i hjertet når en eller annen ulykke eller katastrofe har krevd norske liv. Egentlig gir det liten mening. Ytterst sjelden kjenner jeg nordmennene det er snakk om, og enda sjeldnere er jeg i slekt med dem, men nasjonen blir en slags utvidelse av familien, og dermed blir følelsen av tap større når nordmenn omkommer. Også dette er irrasjonelt, men slik er det altså ofte med følelser.

På den annen side synes det ikke som om nordmenn engasjerer seg mindre for å lindre andres lidelse enn befolkningen i land hvor nasjonstanken står svakere, og nasjonalfølelsen er mindre intens enn her på berget. Frivillighetsarbeid, også utenfor landets grenser, står sterkt, og vi gir mye, både privat og gjennom det offentlige, til trengende i andre deler av verden. Sannsynligvis kan man ikke gi den norske nasjonalismen æren for norsk givervilje, men det tyder i det minste på at det ikke trenger å være noen motsetning mellom det å være glad i sine landsmenn og det å bry seg om mennesker utenfor landets grenser.

En annen kilde til skepsis mot feiringen av det nasjonale er at det kan gjøre det vanskeligere å integrere nye innbyggere med en annen nasjonal opprinnelse.

Det kan nok tenkes, i noen tilfeller. Flaggdebattene er et eksempel på at den sterke norske nasjonalfølelsen generer motstand mot introduksjonen av nye og “fremmede” symbolske elementer. Det samme eksempelet kan likevel brukes til å argumentere i stikk motsatt retning, for skal man integreres må det være noe å integreres inn i, noe noenlunde fast og uutskiftelig, som ikke kan skyves til side og erstattes helt uten videre.

Det har vi i Norge, tilsynelatende i langt større grad enn i Sverige. Ikke minst har vi nettopp en nasjonaldagsfeiring som fremstår som en attraktiv og samlende markering som mange nynordmenn ønsker å ta del i. Og veldig høy er terskelen for å inkluderes ikke. Viser man den samme syttendemaigleden og -begeistringen som “gammelnordmenn» blir man godtatt. Noen ekskluderende røster finnes det alltid, særlig i kommentarfeltene og på sosiale medier, men de synes å bære svært liten vekt.

Og dersom grunnlovsfeiringen er et tegn på at Norge er en umoden nasjon, håper jeg vi nordmenn aldri blir riktig voksne.

Den nasjonale fellesskapsfølelsen viser også sin verdi når vi blir rammet av store kriser. De ulike rosetogsmarkeringene etter terrorhandlingene i 2011 er ett eksempel på det. De bar vitne om en positiv og alt annet enn aggressiv nasjonalisme, og det synes å gå en slags rød tråd fra syttende mai-feiringen til disse mer impulsive manifestasjonene. I kjølvannet av denne nasjonale tragedien ble nasjonalfølelsen styrket snarere enn svekket, og den virket samlende snarere enn splittende.

Samtidig ble den norske nasjonalismen mange uttrykk rikere. Rosen gikk fra å være et arbeiderpartisymbol til et nasjonalt symbol på kjærlighet og fellesskap i møtet med voldsmakt. Sanger, som Mitt lille land av Ole Paus og Til ungdommen av Nordahl Grieg, ble til nye, uoffisielle nasjonalsanger. Er vi først inne på bekjennelser må jeg innrømme at det for meg er tilstrekkelig å gå på YouTube og sette på en versjon av Mitt Lille land, for på nesten mekanisk vis å åpne slusene i tårekanalene.

At en sang basert på et dikt skrevet av en stalinist som Nordahl Grieg kan synges i kirker, av alle steder, og av nordmenn fra samtlige politiske leire, viser hvor inkluderende den norske nasjonalismen er. Norske arbeidere er minst like nasjonalistiske som norske kapitalister, nynordmenn er like velkomne som gammelnordmenn, og på denne ene dagen er alle her til lands som ønsker det en del av et større fellesskap.

Det er deilig. Og verdt å hegne om. Jeg ønsker at min datter skal oppleve å få gå i tog, slik jeg gjorde, synge de samme sangene og bære det samme flagget. Men jeg ønsker også at hun skal få oppleve å se sine barn, og deretter barnebarn gå i hennes, og hennes forgjengeres fotspor.

Vil hun oppleve gleden av å se sine etterkommere bære syttendemaitradisjonene videre? Nasjonens, og dermed også nasjonalismens undergang har blitt spådd i lange tider. Ikke desto mindre foregår det nasjonale frihetskamper over hele kloden, hvor menn og kvinner finner det verdt å risikere livet for å oppnå friheten til å styre seg selv, på så ulike deler av kloden som Kurdistan, Tibet eller Vest-Sahara. Mener man i fullt alvor at man like gjerne kan blir styrt av ledere som ikke deler ens språk, kultur og historie, gjerne fra et maktsete fjernt unna, så bør man kanskje prioritere å fortelle det til dem som setter livet på spill for å vinne retten til å slippe nettopp det. Hvorfor dø for en meningsløs sak?

Selv tror jeg at både min datter og hennes barn og barnebarn kommer til å være nasjonalister de også. Og dersom grunnlovsfeiringen er et tegn på at Norge er en umoden nasjon, håper jeg vi nordmenn aldri blir riktig voksne.

 , ,

  • Johan

    «Slike antinasjonalister er likevel sjelden konsekvente. Mange av dem støtter eksempelvis palestinernes, eller andre undertrykte folks kamp for selvstendighet.»

    Det operasjonelle ordet her er «undertrykte». Det er ingen som helst inkonsekvens i å mene at et demokrati kan fungere på tvers av folkegrupper, og samtidig mene at den israelske militærokkupasjonen av palestinsk territorium bør opphøre. Dette er rett og slett utsagn om to helt ulike temaer.

  • religioner

    «Det er ingen som helst inkonsekvens i å mene at et demokrati kan fungere på tvers av folkegrupper, og samtidig mene at den israelske militærokkupasjonen av palestinsk territorium bør opphøre»

    Jeg er enig i det Johan. Men det er ikke å komme utenom at mange propalestinere vektlegger det nasjonale argumentet, at palestinerne er en egen nasjon, med rett til selvbestemmelse. Aller helst full selvstendighet. Motsatt hevder mange Israel-venner at palestinerne slett ikke utgjør noen nasjon, men at de er arabere, eller mer spesifikt jordanere, slik de fleste av dem offisielt var inntil 1967. Dermed, sies det, har de ikke noe krav på en egen nasjon, men bør (for flyktningenes del) finne seg til rette i sine arabiske naboland.

    Det kan jo tenkes at det for en del motstandere av den israelske okkupasjonen dreier seg om en mer instrumentell bruk av prinsippet om nasjonal selvråderett i dette ene tilfellet, snarere enn noen prinsipiell tilslutning til nevnte prinsipp, men det viser i hvert fall at selv dem som vil henvise nasjonsmodellen til historien viser til den når man ser seg tjent med det.