Aktuelt

Negativ teologi à la Black Box – nakenhet, masturbasjon og inntak av egne kroppsvæsker

admin      |      26/02/2012

Advarsel: inneholder sterke scener. 


Av Hans Olav Arnesen

Bilde fra hjemmesiden til Via Negativa.

Black Box Teater er ikke helt som andre teatere. Man kan nesten bli fristet til å bruke adjektiver som “annerledes” og “ukonvensjonelt” om deres oppføringer, men man bør naturligvis være varsom med å plassere teateret i en boks. Dårlige ordspill til side – Black Box har åpenbart som mål å sprenge rammer. Både for teaterkunst, men muligens også rammene mellom kunst og andre deler av menneskets indre og ytre liv. Kanskje også skillet mellom teater og religion?

Negativ teologi, men hvor er teologien?

Av den grunn virket det spennende da det slovenske teaterkompaniet, Via Negativa, besøkte Black Box torsdag 23.2. Navnet har de tatt fra begrepet negativ teologi, en tilnærming til det guddommelige hvor man avstår fra å fremme påstander om hva Gud er, men i stedet fokuserer på hva Gud ikke er. På hjemmesiden til Black Box beskrives teaterkompaniet og dets navn slik:

«Via Negativa har hentet navnet sitt fra negativ teologi, som baserer seg på antagelsen om at det guddommelige er uhåndgripelig for mennesket og derfor ikke kan beskrives med ord og konsepter. I stedet defineres Gud etter hva som ikke er eller hva Gud ikke kan være, og motsetter seg på den måten en beskrivelse. Termen via negativa ble introdusert for teatret av teaterpioneren Jerzy Grotowski. Han etablerte en metode hvor aktøren gjennom omfattende utforskning av negasjon kan overvinne seg selv og oppnå perfeksjon. Med dette som bakteppe søker kompaniet Via Negativa å beskrive det som ikke kan beskrives. Ved å ta i bruk og utforske teatrets grunnelementer i møtet mellom aktør og publikum stiller de spørsmål uten å forvente svar».

Å overvinne seg selv og oppnå perfeksjon. Det høres nesten nyreligiøst ut. Å beskrive det som ikke kan beskrives. Religiøs mystikk, kanskje? Kan det tenkes at en performance kan illustrere noe vesentlig ved den menneskelige tilstand, og kanskje også dets forhold til det hellige, som andre uttrykksformer ikke evner å formidle?

Kveldens hovedforestilling var det den visstnok kjente slovenske teaterkunstneren, Marco Mandić, som stod for. Black Box presenterte forestillingen hans som følger:

 «I løpet av en time heller Marko Mandić bokstavelig talt sitt kunstneriske liv over i et glass med svette. Via to videoskjermer blir vi vitne til hans prestasjoner innen teatret».

 Forestillingen viste seg å være nokså spesiell, og sarte lesere bør slutte å lese her. Scenen var utstyrt med en pidestall hvor det stod et vinglass og en stor, tykk plastpose. På hver side av scenen var det plassert to store videoskjermer. En dresskledd Mandić bukket til publikum og gikk opp på pidestallen, kledte av seg og pakket seg inn i plastposen. Alt uten å si et ord.

I et annet klipp onanerte han foran et speil, mens han ved en annen anledning brukte et trekkspill til å masturbere med.

Imens begynte videoskjermene på hver side av scenen å vise utvalgte høydepunkter fra Mandićs skuespillerkarriere. Det fortsatte de å gjøre i nærmere en time, mens hovedpersonen satt helt stille og svettet inne i plastposen.

Hva kan man si om skuespilleren Mandić ut ifra filmklippene? Vel, for det første er mannen svært glad i å kle av seg, noe han gjorde i de aller fleste av forestillingene vi fikk se smakebiter fra. Videre er han meget glad i å masturbere foran sitt publikum. I fire av innslagene gjorde han nettopp det. I ett innslag lå han på en scene og masturberte. I et annet klipp onanerte han foran et speil, mens han ved en annen anledning brukte et trekkspill til å masturbere med. I den kanskje underligste masturberingsforestillingen onanerte han mens han førte en monolog om teaterkunst generelt og sin egen artistiske tilnærming til faget spesielt. Riktignok med lemmet skjult av en liten skjerm. Det eneste som ikke var skuespill, sa han, det var selve ejakuleringen. Den var det ikke mulig å “spille”. Neivel.

Masturberingen var nok likevel ikke det mest ubehagelige innslaget. Ved en annen anledning vasket han seg i et badekar, naken naturligvis. I stedet for en svamp eller klut brukte han imidlertid noe som så ut som en lever (om mine anatomikunnskaper holder mål). Ganske snart var han dekket i blod fra leveren, en slags omvendt renselse.

Who untied the snaky knot of secrets?

Mandić er åpenbart glad i rått kjøtt. På mer enn en måte. I et annet innslag befant han seg i et rom, med en kniv, ikledt en offisersuniform, og med et stort stykke kjøtt. Kjøttet ble plassert på gulvet, på et underlag av avispapir. Uniformen dro han naturligvis raskt av seg, og med kniven grov han et hull i kjøttet. Deretter gav han seg til å bedekke kjøttstykket. En stund penetrerte han kjøttet med kniven og lemmet samtidig.

Ikke alle videoinnslagene viste en naken Mandić, engasjert i perverse seksuelle aktiviteter. Det betyr ikke at de var noe mindre forvirrende av den grunn. I ett klipp ravet han rundt i et slags kongekostyme. Han minnet litt om en åndssvak versjon av Shakespeares King Lear og liret av seg gullkorn som: “Who untied the snaky knot of secrets?”

Det er det sannelig ikke lett å svare på. Særlig ikke ettersom jeg ikke har den minste anelse om hva spørsmålet betyr. Det var heller ikke så lett å oppdage de religiøse innslagene i forestillingen. I ett filmklipp var Mandić kun ikledt en stola, det liturgiske båndet som prester bruker under gudstjenesten. Det var likevel ikke bruken av dette tekstilet som var det sentrale ved forestillingen i dette klippet. I stedet forsøkte Mandićs å dytte så mange røde blyanter inn i munnen som overhodet mulig, til slimet rant ut av kjeften og han begynte å få brekninger. Hvorfor? Nei, si det.

Et libasjonsoffer til seg selv?

Da forestillingen var over steg Mandić ut av plastposen. Møysommelig helte han all svetten som hadde samlet seg i løpet av forestillingen over i vinglasset, som også var av plast. Deretter kledte han på seg dressen – og drakk hele glasset med svette i en slurk, uten å brekke seg. Helt avslutningsvis gikk han rundt til alle publikummerne, inkludert undertegnede, og overøste dem med svette og illeluktende klemmer og kyss. Jeg var lite strategisk plassert, lengst unna utgangen, og fant ut at belastningen ved å løpe ut var større enn å motta de klamme kjærtegnene. Mandić  er virkelig en kunstner som gir av seg selv. Beklageligvis, for dem som er opptatt av hygiene.

Leter man på nye steder finner man ikke alltid det man var på utkikk etter, men noen ganger oppdager man noe helt nytt og like spennende. Noe religiøst budskap eller symbolikk var det vanskelig å spore i Mandićs forestilling, og aller minst noen negativ teologi. Om Mandić ser på seg selv som guddommelig, noe han kanskje gjør, så var den selvskrytende forestillingen snarere en slags positiv teologi.

Ikke desto mindre fyller forestillingen tilskueren med en lang rekke følelser som man sjelden ellers har, i hvert fall på en gang. De inkluderte en følelse av å være underholdt, en følelse av vemmelse og ubehag og ikke minst en følelse av skyld. Forestillingen var utvilsomt ikke kjedelig og ubehaget trenger heller ingen nærmere forklaring. Hva angår følelsen av skyld så var den kanskje knyttet til den dårlige følelsen man kan få når man drar til en zoologisk hage hvor dyrene har altfor liten plass. Man vet at dyrene neppe har det godt, men det er underholdende å se på dem. Samtidig bidrar man til at elendigheten deres vedvarer. En annen analogi kan være smerten og ydmykelsene man blir vitne til i Jackass eller i såkalte reality-serier hvor deltakerne skjemmer seg ut for å få noen øyeblikk av din og de andre seernes oppmerksomhet.

Hadde han masturbert ute på gaten ville han bli kalt blotter, ikke kunstner, og han ville blitt straffet.

I dette tilfellet var publikum med på å bidra til en selvfornedrende forestilling hvor Mandić fikk oppmerksomheten han synes å behøve så sterkt. Prisen han betalte var hans siste rest av verdighet og selvrespekt. Eller var det Mandić som utnyttet oss? Hadde han masturbert ute på gaten ville han bli kalt blotter, ikke kunstner, og han ville blitt straffet. I stedet får han oss til å kjøpe billetter og sitte stille å se på mens han stolt viser frem sine seksuelle avvik og får dyrket sin hemningsløse ekshibisjonisme foran et oppmerksomt publikum. Dersom det fantes en årlig blotterkonferanse ville Mandić kunne forelest om kunsten å dyrke sine perversjoner uten å bli straffet for det, og attpåtil foran betalende tilskuere.

Kanskje er dette god kunst. Religiøst er det nok ikke, men den litt forvirrede skamfølelsen man sitter igjen med etter en slik forestilling er kanskje noe flere religiøse mennesker kan kjenne seg igjen i? Om man ønsker å ta seg en tur på Black Box, bør man enten være klar for det meste, eller ha gjort hjemmeleksen først. Dersom man ikke har lyst til å overvære masturberende menn eller kjøttstykker som blir penetrert kan det være en fordel å se om det finnes noen nærmere beskrivelser av den aktuelle forestillingen. På den måten kan man luke ut forestillinger med støtende innhold. En idé kan være å undersøke om det finnes et klipp av forestillingen på YouTube, slik som eksempelet under.

 

 , , , , ,