Noe fra ingenting?
Andreas Wahl Blomkvist skriver om det kosmologiske gudsargumentet, i denne første av to deler tar Blomkvist for seg det første premisset i argumentet: “Alt som begynner å eksistere har en årsak (for sin eksistens)”
Av Andreas Wahl Blomkvist
En av de mer tiltrekkende argumentene for Guds eksistens må være «hvor kom universet fra?» Dette resonnerer godt med intuisjonen «fra ingenting, ingenting kommer.» Selvfølgelig, enhver person som har tenkt litt på dette forstår at tankerekken spiller på vår aversjon mot uvitenhet. Heldigvis er det ingenting feil eller galt med å si «jeg vet ikke hvordan universet ble til.» Faktisk vi jeg påstå at det eneste seriøse, forsvarlige og oppriktige svaret må være nøyaktig det.
Om gude-hypoteser
Som forklart tidligere må et hvert seriøst gudsbevis som appellerer til det foreløpig uvitende også demonstrere nødvendigheten av en slik entitet. Nødvendig er nøkkelordet. Gud er som magi, og vil være en tilstrekkelig forklaringsmodell for hva som helst. Og hvis vi aksepterer Gud som forklaring på det vi ennå ikke vet: hvordan har vi egentlig forklart noe som helst? Ved å si at X «gjorde det» har vi ikke blitt noe klokere på hva som egentlig foregikk. En hypotese med slike kjennetegn har hva vi kaller for forklaringsimpotens (eng. explanatory impotence), hvilket er det motsatte av forklaringskraft (eng. explanatory power).
Nødvendighetskriteriet blir også desto viktigere da gude-hypoteser vanskelig lar seg falsifisere. Og hvis historien bak den vitenskapelige suksess har lært oss noe som helst, så er det nettopp at uforklarte fenomener har latt seg forklare med helt naturalistiske teorier. Faktisk eksisterer ikke et eneste fenomen der vi har hatt helt naturlige forklaringer som senere viste seg å trenge en gudsom forklaring. Derimot finnes det en rekke fenomener som i dag er godt forstått, men som tidligere ble tilskrevet en/flere overnaturlig(e) gud(er).
Allikevel er det mange som mener Gud er en nødvendig forklaring for visse uforklarte fenomener. En av disse er universets eksistens, og i denne teksten skal jeg forsøke å røre innom en av de mer seriøse og tiltrekkende filosofiske argumenter for Guds eksistens, nemlig kalam kosmologiske argumentet (KKA). Dette er en moderne versjon av kalam-varianten av kosmologiske gudsbevis.
KKA
Kalam kosmologiske argumentet kan legges ut slik:
P1: Alt som begynner å eksistere har en årsak (for sin eksistens)
P2: Universet begynte å eksistere
Derfor:
K: Universet har en årsak
Den mest notoriske forsvareren av dette argumentet er den kristen-filosofiske apologeten William Lane Craig. Poenget med argumentet er å vise at universet har en årsak og dermed trekke den videre konklusjonen: hvis universet har en årsak, så må en uforårsaket skaper av universet eksistere, som selv må være utenfor tid og rom, og enormt mektig. Argumentet er en finspikket variant av det kosmologiske gudsbevis (1). KKA er et deduktivt argument som er logisk gyldig (se tidligere bloggpost for en slik vurdering). Et logisk gyldig argument hviler på sine premisser, og i denne teksten vil jeg fokusere på første premiss.
Første premiss springer opp som en selvfølgelighet i vår alminnelige forståelse av verden rundt oss. Men, som vi vet, er ikke vår menneskelige intuisjon kalibrert til å forstå det ekstremt små eller ekstremt store. Her brytes ikke bare vår intuisjon, men også konsepter og vokabularet vi vanligvis benytter. La oss forsøke å tilnærme første premiss fra naturvitenskapen før vi ser på de filosofiske problemene som oppstår.
Naturvitenskapen om første premiss
At alt som begynner å eksistere har en ’årsak’ for sin eksistens er ikke like lett å svelge hvis vi ser på et par eksempler fra kvantefysikken. Kvantefysikken studerer verden på et atomisk og subatomisk nivå. Her har man observert elektroner (små partikler) spontant forsvinne og først senere – på et ubestemt sted som kun kan sannsynlighetsbedømmes – komme tilbake. Et annet relevant fenomen er ’virtuelle partikler’, hvilket er forbigående fluktuasjoner i kvantevakuum av hva som ligner på partikler. Med andre ord, materie som spontant dukker opp der ingen materie tidligere fantes. Er disse elektronene og virtuelle partiklene eksempler på noe som faktisk ’begynner å eksistere’ uten en ’årsak’?
Craig og andre påpeker at virtuelle partikler ikke oppstår fra ’ingenting’, men fra energien som kan måles i et kvantevakuum. Kvantevakuumet i seg selv er eksempler på ’rom og tid’. Således er ingen av disse eksempler på noe som ’begynner å eksistere’ uten noe ’årsak’. Dette er eksempler som foregår i tid og rom, og er konsekvenser av naturlige prosesser.
Men hvis ikke partikler som spontant opptrer i vakuum er noe som ’begynner å eksistere uten årsak’, så kan vi spørre oss selv hva som overhode kunne kvalifisert som et slikt eksempel?
Alt av materie og energi følger termodynamikkens første lov, hvilket tilsier at materie og energi aldri oppstår fra ingenting eller forsvinner. Materie og energi kan kun endre form. Å si at noe ’begynte å eksistere’, i den naturvitenskapelige forståelsen av begrepet, betyr at materie og/eller energi går fra en form til en annen. Men det er ikke hva Craig og andre proponenter smugler inn med første premiss. De hevder med første premiss at ’noe’ kan ikke begynne å eksistere fra ingenting uten en årsak.
Hva vet vi egentlig om ’ingenting’, definert som fravær av alt, inkludert relevansen av naturlover? Det er her proponenter av KKA har blitt nødt til å innrømme, som Craig har gjort: ultimativt hviler første premiss på den metafysiske intuisjonen at ’noe’ kan ikke komme fra ’ingenting’. Craig benytter vår intuitive fysikk til å si noe om metafysikk. Det er særdeles suspekt å belage oss på vår ’intuisjon’ i denne sammenhengen når vår alminnelige forståelse av årsak og effekt allerede bryter sammen i vår egne kvantefysiske verden.
Ingen analytiske redskaper er oss tilgjengelig for å si noe med sikkerhet her, men en ting er nødvendig å ha i bakhodet. Craig og andre snakker ikke om ’ingenting’ de heller. For hva er Gud om han skulle vært ’ingenting’? Riktignok snakker Craig om noe som ikke er temporalt eller spatialt (dvs. uten tid og rom). Men de snakker i samme slengen om et ubetinget ikke-fysisk sinn, hvilket neppe kvalifiserer som ’ingenting’ det heller.
Men, kanskje det er så enkelt som at ingenting (=0) fantes, og fra dette fikk vi spontant to sider av ingenting, nemlig et univers (+1) og anti-univers (-1). Dette er en mer sparsommelig forklaring og skulle tilsi at vi observerer bare fasader av noe som i sin totale forstand er ingenting (+1-1=0). Er det ikke i denne sammenhengen særdeles interessant å se på zero-energy hypotesen som postulerer at den totale energimengden i universet faktisk er null?
Hvis man summerer opp energien i materie, og trekker bort den negative energien (som kommer fra gravitasjonsfelt), har det observerbare universet sannsynligvis null energi.
Denne måten å forstå universets fødsel ble først foreslått i Nature av Edward Tryon på 70-tallet – uten særlig mye oppmerksomhet. I Tryon sin modell var det fortsatt et kvantevakuum, hvilket Craig protesterer kraftig på (kvantevakuum er som nevnt ikke ingenting). Først når kosmisk inflasjon ble introdusert og akseptert av de fleste kosmologer ble Tryons hypotese videreutviklet og forbedret av Alexander Vilenkin. Utgangspunktet for Vilenkin sin hypotese er bokstavelig talt ingenting.
Craig er selvfølgelig ikke fornøyd med dette utgangspuntet siden utgangspunktet oppfører seg – og kan beskrives – i kvantefysiske betegnelser. Hvordan vet Craig at ’ingenting’ ikke oppfører seg etter kvantefysiske prinsipper? Det vet han ikke, men han er forpliktet til den metafysiske intuisjonen nevnt ovenfor.
Vi må nå snu til filosofi for å undersøke denne metafysiske intuisjonen nærmere.
Filosofien om første premiss
Alt vi erfarer som ’begynner å eksistere’ er i realiteten endringer i konfigurasjon eller formen av materien som den oppstod fra. Det som utgjør en stol eller et bord eksisterte før stolen eller bordet kom til å eksistere. Det vi kaller en stol er en spesifikk konfigurasjon av materien, hvilket ble skrudd sammen fra andre ting. Samme gjelder personer. Alle atomene som utgjør meg eksisterte før jeg ’ble til’. Det vi kaller en person er et spesifikt oppsett av celler som igjen er bygget opp av mindre deler vi kaller atomer og molekyler.
Så, alle personer, gjenstander, ting eller objekter du har sett har blitt skapt slik: Creatio Ex Materia – hvilket vil si at det ble skapt fra noe annet.
Noe helt annet er Creatio Ex Nihilo – hvilket vil si at noe ble skapt fra ingenting. Sistnevnte har vi ingen erfaring med og er i bunn og grunn rene filosofiske spekulasjoner. Når vi snakker om å skape en sykkel, for eksempel, så er det ikke slik at personen som lager sykkelen lager den fra ingenting. Personen lager en sykkel basert på andre tilgjengelige deler og setter den sammen til noe vi kaller en sykkel.
Men, siden KKA baserer seg på slike filosofiske spekulasjoner – fullstendig uten basis for å bli verifisert – må vi forsøke å dele opp vår forståelse av ’årsak’ for å se hva årsaken til universets eksistens eventuelt skulle vært.
Aristoteles benyttet fire årsaker relevant for forklaringen til eksistensen av noe. For vårt formål holder det med to av de: materiell årsak og effektiv årsak. Den materielle årsaken er det som tingen blir formet av. Den effektive årsak er handlingen eller prosessen som omformer materien. Man kan si at den materielle årsaken er, det som den effektive årsaken virker på for å bli tingen som da ’begynner å eksistere’. For en stol er det treverket og noen skruer, samt personen eller handlingen som skrur dette sammen til en stol. Det er interaksjonen mellom den materielle og effektive årsak som gir oss tingen.
Det eneste vi i realiteten kan si om første premiss er at alt som begynner å eksistere har en materiell og en effektiv årsak for sin eksistens. Da blir konklusjonen til KKA at universet har en materiell og en effektiv årsak. Dette er hva som skjer hvis man bygger oppunder prinsipper om kausalitet vi kjenner til, heller enn å jobbe seg nedover fra en forutinntatt konklusjon. Det er her apologeter som Craig virkelig begynner å tyttebærplukke metafysiske intuisjoner og hverdagslige erfaringer over en lav sko.
For å komme til gude-hypotesen må proponenter argumentere for en effektiv årsak uten en materiell årsak, og samtidig demonstrere at det motsatte er umulig. Det blir som en skulptør skulle formet en skulptur fra tynn luft. Hvordan kan noe som eksisterer (Gud sitt sinn) forårsake ’ingenting’ til å gjøre noe som helst eller bli til noe som helst? Dette er særdeles vanskelig da kausalitet som vi kjenner til bryter fullstendig sammen hvis vi fjerner den effektive eller materielle årsaken. Videre, alt som kan bli sagt om effektiv årsak kan i teorien bli sagt om materiell årsak. Hva er det som hindrer oss i å spekulere omkring materielle årsaker for universets, uten en effektiv årsak? Kanskje skulpturen kom til av seg selv uten en skulptør? Dette ville i så fall vært i samsvar med de kosmologiske hypotesene om universet fra ingenting.
Tilhengere av KKA vil i denne sammenhengen benekte for en materiell årsak siden universet er definert som ’alt fysisk’. Men det er heller ingenting som skulle tilsi at det ikke eksisterte noe ikke-fysisk som ble til noe fysisk. Dette er så klart spekulasjoner, men at universet oppstod spontant fra noe er ikke noe mindre sannsynlig enn at noen lagde universet fra ingenting.
Det koker ned til følgende problem: å si at Gud er årsaken til at universet kom til, ex nihilo, er en logisk umulighet i den grad at det ikke finnes en eneste filosofisk definisjon av «årsak» som kan gi setningen noen sammenhengende mening.
Dette ble fremlagt som et argument av Quentin Smith i en debatt imot Craig for flere år tilbake. Jeg anbefaler den interesserte leser å lese debatten selv. En smakebit av hva Craig har å si til dette argumentet, får du her:
“If God’s causing the universe cannot be analyzed in terms of current philosophical definitions of causality, then so much the worse for those theories! This only shows that the definitions need to be revised.”
Den oppmerksomme leser bør ha sett hva apologeten sitt spill går ut på nå. Istedenfor å følge implikasjonene av kausalitet som vi kjenner til (og som han selv har valgt for argumentet) blir det viktigere å kritisere selve konseptet enn å følge de logiske konklusjonene.
For å forsvare gudehypotesen må Craig avvise et hvert naturvitenskapelige eksempel på noe som oppstår fra ingenting, og han er forpliktet til å vise creatio ex nihilo med en effektiv årsak som den eneste løsning. Det er her vi finner hans Gud. Som vi skal se i neste innlegg gjenstår det likevel et gigantisk gap mellom konklusjonen ’universet har en årsak’ til ’årsaken til universets eksistens er den kristne Gud’. Før vi kommer dertil har naturvitenskapen også noe å si om andre premiss.
Fotnote:
1. Ved å legge inn «som begynner å eksistere» i første premiss har argumentet frigjort seg fra sirkelargumenterende varianter. Hvis første premiss var «alt har en årsak,» så følger det også fra dette at Gud seg selv har en årsak. Ved å legge inne «som begynner å eksistere» ekskluderes Gud, som angivelig alltid har eksistert. Smart, ikke sant?
Hvis du vil lese mer fra Andreas Wahl Blomkvist finner du bloggen hans, Diskurs her.
Religioner.no lenker:
- Teistisk ønsketenkning
- Er kristendommen tuftet på kildemessig leirgrunn?
- Små usikkerheter, store konsekvenser
- Hva kjennetegner god religionskritikk?
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.