Stemmer fra Sverige

Nostalgiens kraft

religioner      |      30/01/2016

Man bytter ikke religion slik man bytter sokker, men det er heller ikke enkelt å holde fast på en religion om man først har mistet troen, skriver Mohamed. E. Omar. 


Mohamed Omar.Björn LindströmAv Mohamed Eddie Omar

Den nye Star Wars-filmen The Force Awakens  hadde premiere like før jul og ble en fest for nostalgikere. Regissøren J. J. Abrams har funnet tilbake til stemningen i de tre første filmene 1977-83. De innbitte nerdene er fornøyde. Jeg er også fornøyd. Jeg vil ikke ha noen ubehagelige overraskelser. Det var stort å få se Harrison Ford igjen i den gamle rollen som smugleren og den motvillige helten Han Solo, Carrie Fischer som prinsesse Leia og Mark Hamill som jediridderen Luke Skywalker.

Enkelte mener at Force Awakens har så mange likheter med den første filmen, A New Hope fra 1977, at det er mulig å se på de nye filmene som en omstart av hele Star Wars-sagaen. Vi har en ung, foreldreløs helt på en ørkenplanet, en søt robot som bærer på viktig informasjon, og en ond militærmakt med en gigantisk romstasjon som kan tilintetgjøre planeter med sitt strålevåpen.

En sentral del av romsagaen er Kraften, en åndelig kraft som gjennomsyrer hele universet. De som lærer seg å beherske Kraften kan bruke den til godt eller ondt. Kraften er selvsagt viktig også i den nye filmen, men den handler minst like mye om en annen kraft, Mener Maaj id Nawas i en artikkel i The Daily Beast den første januar, nemlig nostalgiens kraft.

Maajid Nawaz en britisk tidligere islamist som i noen år har drevet den islamismekritiske tankesmien Quilliam Foundation. I 2012 gav han ut en selvbiografi om sin reise fra islamisme til liberalisme og sekularisme, og nå er han aktuell med en ny bok sammen med religionskritikeren Sam Harris: Islam and the Future of Tolerance (20159.

I sin Star Wars-artikkel i The Daily Beast forsøker Nawaz å svare de kritikerne som mener at han burde gi slipp på islam helt og holdent. Han må jo tåle så mye hat fra andre muslimer for sin kritikk av trangsynthet, dogmatikk og jihadistisk vold. Det finnes en kraft som holder ham tilbake: nostalgiens kraft. Gjennom hele sitt liv har han resitert Koranen. Det går det ikke an å bare kaste bort.

Det finnes noe vakkert i arabisken i Koranen, skriver han. Jeg kan forstå det. Arabisken er vakker, men jeg er tvilsom til idéen om at visse språk objektivt sett skulle være vakrere enn andre. Det avhenger nok av hvem som lytter.

Nawas skrier også at han opplever en trygghet ved å stå i en tradisjon, å kunne profeten Muhammeds liv inn og ut, og å ha lært seg store deler av Koranen utenat.

Samtidig mener han, som visse mystikere har antydet, at islam ikke er den eneste sanne religionen, og at det er arrogant å påstå noe sånt. Jeg kjenner igjen denne holdningen. Jeg forsøkte noe lignende i løpet av overgangsperioden før jeg mistet troen. Jeg pleide å sammenligne religion med et nasjonalflagg eller et språk. Jeg kunne resonnere på denne måten: «Jeg synes ikke at det svenske flagget er bedre enn noe annet flagg, men det er mitt flagg ettersom jeg er svensk. Jeg synes ikke det svenske språket er bedre enn noe annet språk, men det er mitt språk ettersom jeg er svensk. På samme måte er det med islam, den er ikke bedre enn noen annen religion, men den er min.»

En slik måte å resonnere på er likevel problematisk. Jeg kan jo ikke velge bort mitt språk eller mitt flagg, men jeg kan velge bort islam. Nawaz mener likevel at han ikke kan velge bort islam. Religionen er en såpass inngrodd del av hans identitet at det ville vært som å utslette seg selv. Selvutslettelse. Det høres dramatisk ut.

Han har i stedet valgt å forbli på innsiden av den islamske tradisjonen og forsøke å forandre den innenfra. Men hans kritikk har ført til at han ikke lengre oppfattes som muslim av veldig mange muslimer. Disse lytter ikke til ham selv om han kaller seg muslim. De oppfatter ham som en hykler. Han har blitt vant til mordtrusler. Det finnes ingen moské hvor Nawaz er velkommen til å fremføre sitt budskap om reformer og toleranse. Han må i stedet holde seg til vestlige medier, universiteter og debattpaneler.

Nawaz insisterer altså på å forsøke å reformere islam. Det er nødvendig, mener han. Men visse kritikere påstår at det er umulig. Jihad, den hellige krigen, finnes både i Koranen og hadithene, fortellingene om profeten Muhammed. For å bli kvitt jihad må man kritisere disse kildene, noe som er uakseptabelt for majoriteten av verdens troende muslimer.

Men Nawaz svarer at det ganske riktig er svært vanskelig å reformere islam, ja, kanskje til og med urealistisk. Så fortsetter han med et motspørsmål: Hvilken forventning er mer urealistisk, at islam skal kunne la seg reformere, eller at en og en halv milliard muslimer skal forlate islam?

Vi mennesker er så nostalgiske, så bundet til våre minner og våre tradisjoner at vi ikke produserer oppfølgere etter oppfølgere til våre favorittfilmer, skriver Nawaz. Derfor kan ikke mennesker bytte religion på samme måte som man bytter sokker.

Jeg har full forståelse for Nawaz synspunkt, men jeg kjenner ikke at jeg kan tvinge meg selv til å fortsette å tro bare fordi det skulle være «nyttig». Å tro innebærer ikke bare å si: «jeg tror», men også å gå i moskéen av og til og be sine bønner. Jeg vet ikke om Nawaz gjør disse tingene, eller om han bare prater. Hvilken moské skulle han gå til? Jeg vet bare at jeg ikke orker å investere tid og krefter i noe som jeg ikke tror på. Dessuten finnes det ingen moské i Sverige der jeg, med mine kritiske synspunkter, ville vært velkommen. Stemningen ville blitt utrivelig, kanskje fiendtlig.

Nostalgiargumentet til Nawaz holder ikke for min del. Jeg har et mye mer nostalgisk forhold til tiden før jeg ble muslim. Min barndom og tenårene levde jeg gjennom som en ganske vanlig, svensk kafir, det vil si ikke-muslim. De senere årene, siden jeg mistet troen, har jeg viet til å gjenoppdage den jeg var og nyte friheten av å slippe å forholde meg til Guds bud og de gudstroendes dommer. Likevel holder jeg med Nawaz i at en reformasjon er nødvendig, og faktisk mer realistisk å forvente seg enn at muslimer skulle forlate islam en masse. Jeg vil gjerne være en liten del av det reformasjonsarbeidet, selv om jeg ikke er troende.

Mohamed Omar var selv radikal islamist i en periode, men vendte denne ideologien ryggen. I dag er han en frilansskribent og forfatter med mange jern i ilden. Dette innlegget er hentet fra Det goda samhället hvor Omar er en fast bidragsyter. 

 , ,