Fra redaksjonen

Ovenfrakorrumpering

religioner      |      06/02/2017

Kan et mektig imperium, med stolte tradisjoner og sterke statlige institusjoner, korrumperes ovenfra av én mann?

Donald Trump har nå inntatt førersetet i verdens mektigste land. I Norge har den omstridte forretningsmannen få forsvarere, verken på høyre- eller venstresiden. Mange har uttrykt skepsis til kapitalisten Trump og presidenten Trumps kryssende interesser, hans forakt for kvinner, bruken av såkalte «alternative fakta», hans hevngjerrighet og hans følsomme ego. Listen fortsetter nesten i det uendelige. Man frykter at hans dårlige verdier og slette forretningsmoral vil korrumpere systemet ovenfra. En slags «tricle down corruption», som man mener å se tegn til allerede i form av økt fremmedfrykt, kvinneforakt og manglende respekt for demokratiske prosesser og eksempelvis domstolenes autonomi.

Andre trøster seg med at det amerikanske demokratiet står fjellstøtt. Det er blant de aller eldste demokratiene i verden, med den eldste grunnloven som ennå er i bruk, og bunnsolide juridiske og politiske institusjoner som ikke vil la seg rokke av ett presidentskap, enten det varer i fire eller åtte år.

For en del er det derfor den nybakte presidentens løfte om å røske opp i selve systemet som fremstår som aller mest skremmende. Presidenter kommer og går, men samfunnets politiske struktur består, som oftest nokså uberørt. Skulle en president derimot lykkes med å gjennomføre tilstrekkelig store strukturelle endringer,  vil skaden kunne bli av en mer permanent karakter.

Man skal være forsiktig med å tro at man uten videre kan overføre lærdommer fra historien til vår egen tid. Fristelsen til å trekke paralleller er likevel ofte uimotståelig. Det er særlig én mann tankene går til, som rettet flere anklager mot sin egen leder som minner om dem mange av Donald Trumps motstandere fremmer i vår egen tid. Historikeren Prokopios (circa 500-554 e.Kr.).

Demonkeisere og twitterpresidenter

En demon i menneskeham? En mosaikkavbildning av keiser Justinian den store, fra Ravenna i Italia. Kilde: Wikimedia Commons.

Prokopios regnes som antikkens siste store historiker, og hans verker omhandler regjeringstiden til det som lenge ble regnet som den siste av de store romerske keiserne, Justinian den store (483-565 e.Kr.). Prokopios skrev om hendelser som foregikk i hans egen levetid, flere av dem hadde han selv bevitnet, og det er bestandig farlig. Det var tilfellet da, og slik er det ennå i dag. Det kan man bare spørre journalister i eksempelvis Russland eller Tyrkia om.

De fleste av Prokopios tekster roser derfor Justinians regime, så vel som hans person. Trumps kritikere risikerer boikott, trusler og twitteruthenging, mens Justinians kritikere ble torturert og drept.  I 1623 ble imidlertid et nytt verk oppdaget, som har fått navnet Den hemmelige historien. Her maler Prokopios et ganske annet bilde av den inntil da høyt beundrede keiseren som gjenerobret Nord-Afrika og Italia fra barbarene, reiste vidunderlige bygninger som Hagia Sofia, og innførte et omfattende nytt lovverk som har dannet fundamentet for lovgivningen i en rekke vestlige land. Foruten å utgjøre et av de mest brutale karakterdrapene historiefaget har å by på, kan Den hemmelige historien også være en særlig verdifull kilde til forståelse av noen av de mest kritiske øyeblikkene i religionshistorien, som har formet den verden vi i dag lever i.

Prokopios har mye vondt å si om keiseren i sitt hemmelige, og derfor kanskje ærligere og mer pålitelige historieverk. Trump anklages for å være en notorisk skjørtejeger som ikke respekterer kvinner. Blant Justinians mange svakheter, ifølge Prokopios, er hans kjærlighet til en prostituert kvinne, Teodora, som han gifter seg med og som dermed blir Østromerrikets keiserinne. En tyrannisk sådan, som lar selv de mest ærverdige patrisiere vente i flere dager på audiens i et rom uten ventilasjon, for så å kreve at de legger seg langflate på gulvet foran henne og bokstavelig talt kysser føttene til den tidligere skjøgen.

Trump beskyldes for å oppmuntre til voldelig adferd blant sine mer tvilsomme støttespillere. I det gamle Konstantinopel var byen delt opp i ulike leire av idrettstilhengere, på samme måte som dagens fotballsupportere. Fremst av disse var De blå og De grønne, som ropte ukvemsord til hverandre og barket sammen i forbindelse med hesteløpene på Hippodromen. Keiser Justinian tok, ifølge Prokopios, de blå supporternes side og gav dem frihet til å herje som de ville, uten frykt for rettsforfølgelse. Til tross for at de ikke nøt godt av noen støtte fra hoffet tok de grønne ikke desto mindre igjen. Det resulterte i både gateslag, drap og voldtekter. Ifølge historikeren druknet en kvinne seg i Bosporos fremfor å la seg voldta av pøblene. Denne uroen varte i årevis, og kulminerte på sett og vis i en massakre på Hippodromen, hvor opp imot tretti tusen mennesker mistet livet. Trump har en temmelig lang vei å gå før hooliganismen han visstnok oppmuntrer til blir like ille som under Justinian.

Beskyldningene om at Trump er i ledtog med USAs gamle fiende Russland ville muligens lyde kjent for Prokopios. Et av hans klagemål mot Justinian var at han gav sjenerøse gaver til barbarstammer, som hunerne, som raidet østromersk territorium uten at keiseren svarte militært på disse overtrampene. Faktisk straffet han ved en anledning lokalbefolkningen hardt fordi de med hell hadde dannet en milits for å slå tilbake mot hunerne. Til sammenligning nøyer russerne seg med å raide amerikanske databaser.

Trump beskyldes for å spre fremmedfrykt og religiøse intoleranse, ikke minst på grunn av sin omtale av meksikanere og forslag om å nekte muslimer innreise i landet. Bagateller, ville Prokopios ha sagt. Justinian forfulgte hedninger i hele sitt rike. Han gjorde slutt på det ærverdige akademiet i Athen, og drev nyplatonikerne derfra i eksil til Perserriket. Han jaget ned manikeere, og massakrerte samaritanerne. Monofysittene, eller ikke-kalkedonerne, ble også undertrykket, men disse anstrengelsene ble delvis sabotert ved at keiserinnen Teodora åpent sympatiserte med dem. Ifølge Prokopios var uansett målet med disse forfølgelsene av kjettere, vantro og hedninger å tilegne seg rikdommene deres, snarere enn å styrke kirkens posisjon.

Trump anklages for tvilsom forretningsvirksomhet, hvor han blant annet har tvunget leverandører til å frasi seg full betaling i møte med trusler om ressurskrevende rettsaker og utsiktene til slett ikke å motta noen kompensasjon for arbeidet deres. Han skal også ha overkommet forretningshindre ved å føre ondsinnede svertekampanjer mot dem som står i veien for ham. Det sies at han selv har bidratt til korrupsjonen i Washington, som han nå hevder han vil gjøre ende på, ved å gi pengegaver til politikere. Det har han aldri lagt skjul på, snarere tvert imot brukte han det mot sine politiske motstandere i valgkampen. Videre er det flere som peker på at et av vedtakene han har rukket å treffe, byggingen av oljeledning i Nord-Dakota, gir ham en direkte økonomisk gevinst, ettersom han har eierinteresser i prosjektet.

Dette er ingenting, ville Prokopios trolig sagt. Justinian omgjorde embetsverket til en eneste stor støvsuger som kun hadde ett formål for øyet: Å tømme imperiet for penger, og samle dem i hans skattkister. Når rike menn døde hevdet han at de hadde utpekt ham som arving, og tok alt de eide, mens de avdødes familier ble henvist til fattigdom. Andre ble utsatt for falske anklager om pederasti, noe som i henhold til keiserens nye lover ble straffet med døden. Det var en anklage man vanskelig kunne forsvare seg mot, særlig om man fikk en slavegutt til å vitne om forbrytelsen, og de «skyldiges» eiendommer kunne så konfiskeres. Skattene ble økt, nødvendige utgifter til infrastruktur, som Valens akvedukt som utgjorde hovedstadens viktigste vannforsyning, ble neglisjert. På en måte som kan minne om Trumps bruk av «alternative fakta», påstod keiseren likevel frimodig at han hadde reparert akvedukten, selv om den sykdomsrammede og uttørstede befolkningen vitnet om noe annet, ifølge Prokopios. De fattige ble frarøvet kornet de tidligere ble utdelt gratis (og takket være Justinians praksis med å røve til seg de rikes eiendom vokste andelen fattige betraktelig). Selv hæren ble fratatt de midlene den trengte. Man skulle kanskje tro at denne livsviktige institusjonen ble ivaretatt på tross av grådigheten til keiserens menn, men den gang ei. Justinians menn unnlot å rapportere tap, slik at de avdelinger hvis midler de disponerte mottok lønn for døde soldater som så ble stukket i deres egen lomme, hvorav en hel del fant veien til keiseren i form av bestikkelser.

Dyneløftende snobbekritikere

Det er mange flere likheter man kunne trukket frem mellom Trump og Justinian, eller snarere mellom Prokopios kritikk av ham, og den kritikken Trump i dag møter. Noe av kritikken må man nok ta med en smule salt. For eksempel mente Prokopios at Justinian og Teodora muligens kunne være vaskeekte djevler som ønsket å ta livet av så mange mennesker som mulig, både grekere og barbarer. De mangfoldige naturkatastrofene og pestutbruddene som herjet i Justinians regjeringstid styrket nok denne hypotesen. De færreste av Trumps kritikere tror nok at han bokstavelig talt er en djevel, men man kan i blant begynne å lure.

Trump mottar også mye kritikk som har svært lite med hans politiske ferdigheter å gjøre. Man gjør narr av håret hans, den oransje hudfargen og hans vulgære spisevaner, som inkluderer å spise hamburgere med sølvbestikk. Mange Trump-hatere fant også stor glede i å spre ryktene, spredt av en tidligere MI6-agent, om at han skal ha boltret seg med et kobbel av hotellsengurinerende russiske prostituerte. .

Heller ikke Prokopios holder seg for god til slikt. Han trekker flere ganger frem Justinian og Teodoras enkle opphav som noe negativt i seg selv. En mann av bondeætt og en skjøge har åpenbart ikke noe på en trone å gjøre, slik han så det. Overraskende nok blir også Justinians tilgjengelighet kritisert. Hvem som helst kunne få audiens hos keiseren, sukker han, og det kan kanskje minne om kritikken av Trumps twitterkommunikasjon. Videre blir keiserens lite flatterende utseende kommentert, men den seksuelle svertingen blir i stedet rettet mot keiserinnen. Måten Prokopios skildrer Teodoras liv som prostituert på kan knapt kalles noe annet enn pornografisk, og han beskriver hvordan hun tok alle tre hulrom i bruk for å tilfredsstille sine kunder. At en keiser kunne velge en slik kvinne som kone var nok like tungt å svelge for Prokopios som det at en misogynistisk skjørtejeger som Trump vant presidentvalget har vært for mange liberale amerikanere.

En viktig forskjell mellom Trump-kritikerne og Prokopios er naturligvis at han skriver ut i fra flere tiår med observasjoner og erfaringer, mens Trump ble heftig kritisert alt før han tiltrådte som president. Det er ennå for tidlig å si om hans presidentskap blir en entydig katastrofe, og i rettferdighetens navn har han alt noen ikke ubetydelige suksesser å feire. Blant annet klarte han alt før han ble innsatt å få sine europeiske allierte til å øke sine forsvarsbudsjetter, noe Obama aldri lykkes med, til tross for sine mange formaninger om at vi måtte bære vår del av NATO-byrden. Noen fordeler kan det å åpenlyst sette sine egne interesser først, og fremstå som ikke så rent lite uberegnelig kanskje ha.

Det amerikanske demokratiet er dessuten svært robust, og har tålt mange underlige lederfigurer gjennom historien uten å bryte sammen. At amerikanske domstoler har satt en midlertidig stopper for innreiseforbudet fra syv muslimske land kan synes å bekrefte at de institusjonene som skal holde presidentembetet i sjakk fungerer slik de skal.

Det samme kunne man imidlertid til en viss grad si om Justinians imperium, med sine eldgamle institusjoner, samt tallrike skikker og sedvaner som syntes ukrenkelige, og, da Justinian overtok, også en robust økonomi og en velutstyrt og veltrent hær til å beskytte imperiet. Det er ikke sikkert Prokopios alltid er til å stole på, men man kan med sikkerhet fastslå at keiserriket var i dårligere stand da Justinian døde enn det hadde vært da han overtok tronen. Da hans regjeringstid var omme var imperiet bankerott, hæren var faretruende svekket, befolkningen sterkt redusert og store byer som Antiokia lå i grus. Denne svakheten innbød til ytterligere aggresjon fra Perserriket og førte til flere tiår med kriger som svekket begge imperiene.

Kanskje var Justinians vanstyre derfor med på å berede grunnen for den arabiske invasjonens enorme suksess i det syvende og åttende århundret, som gjorde islam til en verdensreligion.

Man bør naturligvis være åpen for at Prokopios svartmaling av keiseren er til dels sterkt overdrevet, slik en del av kritikken mot Trump utvilsomt er. Dersom halvparten av det som står i Den hemmelige historien er sant kan det ikke desto mindre tjene som en påminnelse om at én mann faktisk kan korrumpere et helt imperium ovenfra, og så frøene til dets undergang.

Ettersom USA er vår viktigste allierte får vi krysse fingrene for at Det amerikanske imperiet ikke lider en slik skjebne.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no. 

Religioner.no-lenker:

Ønsker du å lese Den hemmelige historien av Prokopios, men er for utålmodig til å vente på at den ankommer postkassen, eller ditt lokale bibliotek? I så fall finnes det to digitale utgaver av den som du har øyeblikkelig og gratis tilgang til. Henholdsvis på Fordham Universitys nettsider, og på Bill Thayers Website. Vi har imidlertid ikke lest igjennom dem, og kan ikke garantere for kvaliteten. 

 

 , , , , , , ,

Leave a Response