Uke 38. Vitenskapsdebatter
I uken vi nettopp har lagt bak oss har vi igjen fått erfare hvilken sprengkraft som ligger i religiøse tabuer. En film om Profeten, som var dårlig selv etter YouTube-standard ,var nok til å sette den islamske verden i brann. Igjen. Kanskje er det urettferdig å bruke begrepet den islamske verden. Selv om reaksjonene har vært sterke også andre steder er det primært i den arabiske verden at protestene har vært voldelige.
En amerikansk ambassadør ble drept i Libya, men skuffelsen er kanskje størst over måten Det muslimske brorskap i Egypt håndterte krisen. De klarte ikke å beskytte den amerikanske ambassaden, valgte å legge skylden for de voldelige demonstrasjonene på jødene, og viste dessuten en dobbel standard hva angår blasfemi. Når en egyptisk imam rev Bibelen i stykker utenfor den amerikanske ambassaden var det nemlig helt stille fra Morsi og hans regjering.
I Europa har religiøse grupper etter hvert fått et svært avslappet forhold til blasfemi. Så avslappet at selv en prest i Den norske kirke lagde et kors med en finlandshettekledd Kristus som hun kalte ”Pussy Christ”. Ifølge presten, Gyrid Gunnes, har Vesten en ”lang og stolt historie for blasfemi som ytringsform”. Det kan så være, men kirken har ofte forsøkt å slå ned på tanker og uttrykk som den har stemplet som blasfemiske. Også vitenskapen har havnet i konflikt med kirken når den har utfordret religiøse sannheter, eller undergravet de hellige fortellingenes troverdighet. Ikke minst var. og er, evolusjonsteorien tung å svelge for dem som ser på Bibelen som bokstavtro sannhet.
Når det er sagt har det også oppstått en rekke myter i religionskritiske miljøer som gjør hevd på vitenskapen som sin, og betrakter den som en slags motpol til religionen. I slike miljøer ser man på vitenskap som noe som har oppstått på tross av kristendom og ikke som et produkt av en kristen sivilisasjon. Man har skapt sine egne martyrmyter om modige vitenskapsmenn som, med livet som innsats, har kjempet for sannheten mot en overtroisk og fremskrittsfiendtlig kirke. Lenge ble Giordano Brunos henrettelse på bålet sett på som det ultimate martyrium for vitenskapen. I dag er det nokså bred enighet om at Bruno ikke ble brent på grunn av sin tilslutning til det heliosentriske verdensbilde, men på grunn av sine avvikende religiøse forestillinger. En ting må likevel sies: når religionskritiske ateister får sine myter avkreftet reagerer de ikke med vold.
Denne uken får vi stifte bekjentskap med flere ulike syn på forholdet mellom religion og vitenskap. Kjell J. Tveter vil argumentere for at evolusjonsteorien slett ikke er så bunnsolid som man vil ha det til, og at det meget godt kan være en intelligent skaper bak det som for biologer er en prosess med artsmessig prøving og feiling. Biologen Bjørn Grinde mener på sin side at religion og vitenskap er fullt ut kompatible størrelser, men det avhenger av at de religiøse løsriver seg fra en bokstavelig tolkning av de hellige tekstene.
Arkeologen Håvard Hegdal vil derimot gi et eksempel på myteskaping innenfor det vitenskapelige miljøet. Også vitenskapsmenn kan henfalle til ønsketenkning. Mange vil gjerne påvise at menneskeheten ikke er så ensom og unik som vi lenge har antatt. En rekke tvetydige arkeologiske funn har derfor blitt tolket som tegn på religionsutøvelse blant våre nærmeste slektninger: neandertalerne. Hegdal er derimot skeptisk til disse tolkningene, og dersom han har rett kan religiøsitet være et av de få adferdstrekkene som menneskeheten fremdeles har monopol på i dyreriket. Både blant levende og utdødde arter.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no