Norgewood
Norges historie er vår felles hukommelse. Hvordan står det egentlig til med den?
Kanskje ikke så godt som man kunne ønsket. Jacob Oftebro og Kristofer Hivju er hovedrolleinnehaverne i den nye, norske storfilmen “Birkebeinerne”. Forrige fredag gjestet de Skavlan og ble bedt om å forklare for seerne hvordan situasjonen i Norge var på den tiden da vesle Håkon Håkonssons dramatiske vinterflukt fant sted. Det gjorde Oftebro på denne måten.
“Norge er i borgerkrig. Vi skal velge mellom katolsk eller protestantisk kirke. Danskene sitter da på katolikkene og hele Østlandet.”
Det var naturlig nok mange som reagerte på dette, og klippet ble flittig spredt i sosiale medier, sammen med dertil tilhørende vittigheter. Selv vil jeg karakterisere seeropplevelsen som smertefull.
At den norske middelalderen ikke dekkes godt nok i historiepensum på skolen kan nok forklare hvorfor Oftebro vet så lite om Norge på birkebeinernes tid, selv om man skulle tro han hadde lært noe av å lese gjennom manus. De aller fleste voksne nordmenn vet likevel, forhåpentligvis, at reformasjonen først nådde Norge drøye tre hundre år etter begivenhetene som skildres i filmen.
Dette sjokkerende eksempelet på manglende historiekunnskaper reiser flere spørsmål. Ett av dem er hvorvidt det er for lite historieundervisning i skolen, og om kvaliteten på pensumlitteraturen er god nok.
En annen bekymring er i hvilken grad film og fjernsynsserier er med på å forme folks bilde av fortiden?
Jeg har ikke sett filmen, men har fått med meg en del klipp og omtaler. Ut i fra dem virker det som om Gaup forteller en historie om hvordan birkebeinerne Torstein Skeivla og Skjervald Skrukka begir seg ut på en halsbrekkende flukt på ski med vesle Håkon Håkonsson. Like i hælene på dem er blodtørstige baglerne på jakt etter spedbarnsblod.
Vi kan ta en aldri så kort repetisjon av hva Håkon Håkonssons saga faktisk forteller om denne strabasiøse reisen. Det er nemlig ikke så mye.
Vesle Håkon befinner seg med sin mor Inga på Oppland, hvor det også er mange baglere. Blant dem er Ivar, biskop i Hamar, som inviterer Inga og Håkon til å feire jul med ham, og “sa som sant var at det var frendskap mellom dem.” Birkebeinerne stoler imidlertid ikke på biskopen og forteller ham at Inga og Håkon er slitne og vil komme til ham etter at julen er omme. Det har de ingen intensjoner om og legger i stedet ut på en krevende reise mot Trondheim med “mye dårlig vær og frost og sne”.
Helt fraværende fra fortellingen er bevæpnede menn som jakter på Håkon. Heller ikke nevnes noen konkrete planer om å ta livet av ham. Om det noensinne fantes planer om å volde Håkon skade på det tidspunktet vet vi ikke (selv om det i så fall ville vært klokt å hente ham med makt fremfor å vente på at han og hans mor skulle komme til dem). Det vi derimot vet er at Håkon senere faktisk havnet i baglernes hender, og tilbrakte hele tre år med deres konge, Philippus. Der ble han godt behandlet og blant baglerne ble det endog diskutert hvorvidt man burde gjøre ham til konge og Philippus til jarl, ifølge sagaen. Senere støttet da også mange baglere opp under Håkons krav på tronen og ble hans håndgangne menn.
Da det ble baglernes tur til å legge på flukt fra birkebeinerne tok ikke Philippus ham med seg som fange, eller lot ham slå ihjel. Han overlot ham i god behold i erkebiskopens varetekt. Så fryktelig ille ble med andre ord ikke Håkon behandlet av de fryktelige baglerne.
Spiller det noen rolle at filmmakerne tar seg slike friheter med historiske fakta? Nei, åpenbart ikke dersom den kildebaserte historien er kjent av folk flest. Når selv en av hovedrolleinnehaverne gir en så til de grader forvirret beskrivelse av Norge på begynnelsen av tolvhundretallet, har man muligens grunn til å bekymre seg over hvorvidt folk gjør det.
Kan det tenkes at denne filmen for en god del nordmenn vil bli stående som deres fremste kilde til informasjon om kampen mellom birkebeinere og baglere?
I så fall bidrar den i praksis til historieforvrengning. Det er den selvfølgelig ikke alene om. Hollywoods manusforfattere er mestre i å skrive om historien slik det passer dem. Ikke bare historiske fakta endres, også myter dikter man om etter forgodtbefinnende. Filmen Gods of Egypt, som snart har premiere på norske kinoer, er et godt eksempel på det. Greske myter har blitt herjet med lenge, og selv bibelske myter har blitt gjort om til action- og katastrofefilmer av Hollywood, slik som i de nyeste filmene om Noa og Moses.
Gjør det noe? Nei, igjen gjør det ingenting om man på forhånd kjenner til de originale fortellingene, eller eventuelt lar seg inspirere til å lese seg opp på dem etter å ha sett filmene. Det er det helt sikkert en del som gjør, men neppe alle. Og har man kun filmene å gå ut i fra når man nesten med sikkerhet støter borti de mytiske skikkelsene i litteraturen, billedkunsten eller andre sammenhenger, har man trolig et større handikap enn om man aldri hadde hørt om dem. En kjekk ung mann jeg kjenner, som har vokst opp med Disneys tegnefilm- og tegneserieversjon av Herakles, har eksempelvis fått med seg noen mildt sagt underlige forestillinger om denne heroen og halvguden, og ytterst lite av dette har noe som helst med de opprinnelige mytene å gjøre.
Hollywood og Disney kan man ikke gjøre noe med, men her til lands kan man bøte på noe av den forvirringen norskproduserte fantasifilmer som gir seg ut for å være historiske kan skape. Ikke minst fordi det omtrent aldri produseres filmer i Norge uten at du og jeg betaler for dem gjennom skatteseddelen. Er det da for mye å kreve at filmskaperne tar seg bryet med å gjøre publikum oppmerksom på når filmen forlater historien til fordel for ren fiksjon?
Det er ikke nødvendig å legge noen hindre i veien for manusforfatterne og regissørenes kunstneriske frihet, men kanskje kunne man pålagt produsentene å inkludere en aldri så liten advarsel på skjermen før filmen begynner, om at man har tatt seg friheter med historien, og at det vil bli spesifisert bakerst i rulleteksten nøyaktig hvilke endringer man har gjort, og kanskje også hvilke dramaturgiske begrunnelser som lå bak dem. Oppretter man en egen nettside kan man utdype ytterligere der.
Det gjelder filmer som Kon Tiki, Max Manus og Birkebeinerne, men naturligvis også dersom våre filmskapere en dag, forhåpentligvis, kaster seg over den rike mytologiske arven vår.
Man kan godt gjøre Sigurd Fåvnesbane om til en klønete tenåringsgutt, som Disneys Hercules, eller endre på slektskapsforholdene til gudene, også videre., men det kan være en god idé å gjøre folk oppmerksomme på hva man har tuklet med og gjerne hvorfor man gjorde det.
Underholdningsfilmer skal naturligvis først og fremst underholde. Ikke desto mindre bidrar filmer og fjernsynsserier nok i større grad enn man snakker høyt om til å forme vår kollektive hukommelse, historien.
Kanskje det er på tide at filmskapere blir seg dette ansvaret bevisst?
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no
- Kilde: Håkon Håkonssons saga