Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 35. Sosialdawkinisme

Hans Olav Arnesen      |      25/08/2014

Kopi av P1040730Å blande seg inn kvinners hardt tilkjempede rett til å bestemme utfallet av et svangerskap er ikke noe man gjør ustraffet. Den nylig avdøde “abortpresten” Børre Knudsen fikk erfare det. Han var hellig overbevist om at abort var mord, og kunne ikke akseptere det han anså som et massemord på titusenvis av forsvarsløse fostre. Prisen han betalte var utstøtelse, og et liv som en paria.

Men det er ikke bare abortmotstandere som kan få fingrene svidd når de deler sine egne moralske betraktninger rundt kvinners reproduktive valg. Richard Dawkins har skapt mye furore med provoserende tvitremeldinger tidligere. Blant annet har han kalt enhver form for religiøs barneoppdragelse for barnemishandling. Enda verre ble det likevel da han postulerte et skille mellom mild pedofili og voldelig pedofili, og stevnemøtevoldtekt versus overfallsvoldtekt.

Kanskje har disse tidligere tvitringene vært medvirkende til at fordømmelsene av Dawkins har blitt ekstra harde etter den siste brannfakkelen han slengte fra seg på mikrobloggen. I en utveksling på Twitter stilte en kvinne seg tvilende til hva hun ville gjøre dersom det viste seg at et foster hun bar på hadde Downs syndrom. Dawkins var imidlertid ikke i tvil.

“Aborter det og prøv igjen. Det vil være umoralsk å føde det hvis du har et valg.”

Reaksjonene rommet alt fra rabiate haterklæringer til saklig kritikk. Dawkins synes imidlertid å være nokså immun mot begge deler. Hans egen utdypning av sitt abortstandpunkt gjorde ikke ting bedre. Snarere tvert imot, kanskje ikke minst fordi han refererte til kritikerne som “hatere”.

Det er likevel verdt å reflektere litt over Dawkins synspunkter, så vel som reaksjonene på dem.

Kritikken mot Dawkins tvitring har kommet fra flere hold, og er tilsvarende mangfoldig. Selv profilerte ateister har anstrengt seg for å ta avstand fra ham. Et gjennomgående argument hos flere som ikke selv er abortmotstandere har vært at det er like galt å fortelle kvinner at de gjør noe umoralsk ved å beholde et psykisk utviklingshemmet barn, som ved å fortelle dem at de gjør galt i å fjerne det.

Fra kristent hold har kritikken vært av den mer klassiske typen. Advarsler mot sorteringssamfunnet, eller tanken om at man kan fjerne et foster med Downs syndrom som om det var en feilvare man kan levere tilbake om man er misfornøyd, slik Vebjørn Selbekk skrev på lederplass i den kristne avisen Dagen.

En slik sortering satt i faglig system har vært eugenikken, eller arvehygienen. Kirken var en av eugenikkens sterkeste motstandere, nazistene blant dens mest ivrige tilhengere. Den 24 august 1941 ble naziregimet i Tyskland tvunget til å nedlegge sitt program for eliminere dem som ble vurdert som uegnede, slik som mentalt syke og utviklingshemmede. Det var en forbløffende seier for kirken mot et vanligvis urokkelig regime, men drapene fortsatte i det skjulte.

Dawkins argumenterer ikke ut i fra eugenikken, men snarere utilitarismen. Hans uttrykte ønske er å fremme det som skaper mest mulig lykke og minst mulig lidelse for flest mulig individer, og han mener at mennesker med Downs syndrom trolig ikke vil ha lykkelige liv.

Der tar han grundig feil. Selv har jeg arbeidet med mennesker med Downs i flere år, og mitt inntrykk er såvisst ikke at de er mindre lykkelige enn andre. Snarere tvert i mot. Og ved siden av selv å være lykkelige, er de minst like gode til å spre lykke til andre som resten av oss. Kanskje bedre.

På denne måten bidrar også de til fellesskapet, men ikke på en måte som lett lar seg kvantifisere. I hvert fall ikke i kroner og øre. Det gjør derimot utgiftene. Ikke bare bidrar mennesker med Downs sjeldent økonomisk gjennom sitt liv, men omsorgen for dem legger beslag på en hel del årsverk som kunne vært brukt andre steder. Både pengene og hendene kunne naturligvis vært brukt på andre ting, eksempelvis i eldreomsorgen, eller helsevesenet hvor de kunne berget livet til mennesker som alt er født. Å veie liv opp mot liv på denne måten er likevel mildt sagt ingen behagelig øvelse.

Spørsmålet om hvorvidt det kan være rett, også ut i fra hensynet til fellesskapet, å fjerne fostre med Downs, eller andre påviselige diagnoser, er faktisk så ubehagelig at det knapt er mulig å ta det opp i offentligheten. Å gjøre det i praksis er derimot nokså uproblematisk.

Don´t ask, don´t tell 

Eugenikk blir nemlig alt praktisert. Om lag ni av ti foreldre som får påvist Downs syndrom hos et foster velger å fjerne det. Hvordan disse foreldrene rasjonaliserer valget sitt fortelles det mindre om. Gjør de det fordi de ser for seg et livslangt foreldrestrev? Gjør de det av hensyn til barnet, som ikke vil ha alle de samme mulighetene som et funksjonsfriskt barn? Er det helt utenkelig at enkelte faktisk ser på det som egoistisk å sette til verden et barn som i en velferdsstat vil oppta betydelig fellesskapsressurser som kunne blitt brukt annetsteds hen?

Det er spørsmål vi neppe vil få gode svar på så lenge temaet er såpass tabubelagt. Det er trolig mer enn hensynet til kvinnene som står ovenfor et vanskelig valg som får så mange til å ta så klart avstand fra Dawkins abortutsagn. En del mistenker nok at det ligger vel så sterke biologistiske som utilitaristiske avveininger bak hans standpunkt.

Det vekker assosiasjoner til nazistenes Aktion T4-program, som kirken altså fikk satt en stopper for, i hvert fall offisielt. Tar man til orde for noe som i tilstrekkelig stor grad kan assosieres med nazismen blir man raskt smittet av offentlighetslepra. Det tilrådes ikke å holde pusten mens man venter på at en norsk biolog eller medisiner skal komme med et forsvar av eugenisk indikert abort som menneskelig styrt seleksjon, uansett hvor gode faglige begrunnelser vedkommende måtte ha.

Børre Knudsen og Richard Dawkins - Wikimedia Commons.

Børre Knudsen og Richard Dawkins – Wikimedia Commons.

Historisk sett er denne koblingen til nazismen likevel et nokså nærsynt perspektiv. Før religionsskiftet i Romerriket var det vanlig å drepe misformede barn, blant annet ved drukning. Likeledes var det her i Nord. Da Alltinget på Island i år 1000 e.Kr. vedtok å innføre kristendommen på øya, var det under forutsetning av at islendingene kunne beholde retten til å sette ut uønskede barn for å dø.

Ettersom brorparten av våre forfedre har levd nær et eksistensminimum kan denne praksisen være like gammel som menneskeheten selv. Kanskje til og med eldre enn vår egen menneskeart. Å argumentere for at eksempelvis jeger-sanker samfunn, som måtte være mobile og ikke kunne langtidslagre korn eller annen mat, skulle ta vare på alle individene som ble født, uansett funksjonsdyktighet, blir litt som det klassiske etiske dilemmaet om den overfylte livbåten. Bør prinsippet om livets ukrenkelighet trumfe flertallets overlevelse?

Noe slikt dilemma står vi ikke ovenfor i det moderne overskuddssamfunnet Norge. Hadde vi prioritert å bruke enda større ressurser på helsevesenet enn vi allerede gjør ville det ikke vært nødvendig å sortere bort like mange voksne mennesker fra potensielt livreddende behandling heller, ut i fra alder, kostnadshensyn eller hvilke utsikter behandlingen har til å lykkes.

På den annen side er det kun et mindretall av Norges befolkning som deler Knudsens syn om at det å drepe et foster er likestilt med å drepe et barn eller voksent menneske. Hvorfor er det mer akseptabelt at “to kjernesunne personer”, som Michael Gritzman fra Det mosaiske trossamfunn formulerte det i en omskjæringsdebatt, aborterer bort et foster ut i fra beleilighetshensyn, enn at man på bakgrunn av eugeniske indikasjoner velger å fjerne et foster ut i fra biologistiske, eller eventuelt samfunnsøkonomiske hensyn? Sistnevnte foreldre, om de finnes, har i det minste fellesskapets, eller endog artens beste i tankene, fremfor seg selv, sine karrierer eller det gode liv. Problemstillingen blir likevel noe hypotetisk da det er uvisst om det faktisk er noen foreldre som legger slike avveininger til grunn for et svangerskapsavbrudd.

Moralmangfold

I et intervju i forbindelse med en ateistisk reklamekampanje i Storbritannia sa Dawkins følgende:

“Jeg vil at folk skal tenke selv. Jeg vil stoppe folk fra å bli fortalt hva de skal tenke av prester av alle slag.”

I Religioner.no er vi selvfølgelig enige om at man bør tenke selv, men vi mener likevel det er naturlig at prester, og andre religiøse ledere, bør kunne fortelle folk hva de mener er det beste og mest moralske valget i en gitt situasjon. Det gjelder også “ateistprester” som Dawkins, selv om det er lov å påpeke at han er noe inkonsekvent når han antyder at barn bør få slippe religiøs indoktrinering i oppveksten, mens han selv flittig forsøker å oppdra folk i alle aldre.

Børre Knudsen og hans meningsfeller i Abort-motstanderne ble frosset ut av det gode selskap, og nektet adgang til offentligheten.

Her hos oss fikk de likevel slippe til. På en tverreligiøs nettside, med alt det innebærer av mangfold, kan man ikke fra redaksjonelt hold være smaksdommere som luker ut upassende meninger, med mindre de inkluderer direkte hatbudskap, trusler eller oppfordring til vold. Dersom noen tar mot til seg og ønsker å skrive en kronikk med et moralsk forsvar av eugenisk begrunnede svangerskapsavbrudd er vedkommende derfor hjertelig velkommen til å publisere den her på Religioner.no.

Spørsmål om liv og død angår hele samfunnet, og det oppleves ikke riktig å ekskludere noen fra ordskiftet i slike saker. Vi har dessuten tillit til at folk selv kan avgjøre hvem de vil lytte til av Knudsen, Dawkins, eller det store flertallet som befinner seg et sted i mellom disse ytterpunktene.

Lenker:

Religioner.no lenker:

 , , , ,