Uke 36. Kutt
“Gud hater homser!” “Det er alle muslimers plikt å drepe dem som fornærmer Profeten!”
Denne typen utsagn er det heldigvis sjeldent vi hører her til lands. Men kan dette endre seg? Fremskrittspartiets bærekraftsutvalg har kommet med noen svært friske forslag som utvilsomt vil endre det norske livssynslandskapet dramatisk dersom de noen gang blir satt i kraft.
De har foreslått å fjerne all støtte til tros- og livssynssamfunn. Per Sandberg, medlem av utvalget, har avvist at det kommer på tale å diskriminere til fordel for visse trossamfunn. Det innebærer at også Den norske kirke vil måtte klare seg med midlene medlemmene er villig til å avse. Med 3.8 millioner medlemmer bør det på papiret være godt med penger å hente, men hvordan vil kirkens medlemmer reagere på å måtte betale for et gode de tidligere har tatt for gitt?
Enkelte muslimske trossamfunn vil trolig kunne håpe på støtte fra gulfstater som Saudi-Arabia hvor salafismen, en streng form for islam, er utbredt. Det vil trolig kunne fremme holdninger og praksis som Frp ofte har stilt seg svært kritiske til.
Radikaliserende konkurranse
Amerikanske religionssosiologer som Rodney Stark har lenge pekt på at offentlig støtte til kirkene har skylden for at europeere er de minst religiøse menneskene på planeten. Trossamfunnene blir dovne av en slik støtte, mens kirkemedlemmene er mindre aktive og trofaste fordi de ikke har investert like mye av sin egen tid, krefter og penger i kirken.
Men selv om økt konkurranse om midler til overlevelse kan virke skjerpende, kan det også føre til at enkelte trossamfunn blir skarpere i kantene. Westboro Baptist Church (som det første, innledende sitatet er hentet fra) er et ekstremt eksempel på hvordan det kan arte seg.
Man kan naturligvis argumentere for at trossamfunnene vil bli friere når de ikke lenger mottar støtte fra det offentlige, men også denne mynten har to sider. Frihet kan brukes til så mangt, noe WBC har demonstrert til det fulle.
Hva med dialog?
Forholdet religioner og livssyn imellom er forbilledlig harmonisk i Norge. Og trossamfunnene pleier nokså hyppig kontakt med hverandre. Men det har ikke kommet av seg selv. Blant annet har det offentlig finansierte Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn spilt en viktig rolle. Vil Frp kutte støtten deres også?
Det er jo ikke gitt at forholdet mellom trossamfunnene vil surne straks de offentlige dialogmidlene eventuelt blir inndratt. Det kan være å overvurdere behovet for offentlig støtte, og å undervurdere trossamfunnenes egen dialogvilje. Senest torsdag forrige uke var representanter for Enhetsbevegelsen, syvendedagsadventismen, sikhismen, islam og katolisismen samlet i Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat Moskeen i Oslo for å diskutere ulike gudsforståelser.
Blir man likevel tvunget til å prioritere mellom dialogarbeid med andre konfesjoner og å sikre driften av ens eget trossamfunn blir nok valget trolig enkelt for de fleste.
Tas ikke på alvor?
Hvorfor har ikke dette dramatiske Frp-utspillet vakt mer oppstyr når de potensielle konsekvensene er så store? Det kan det være mange grunner til. Kanskje er ikke tros- og livssynspolitikken det som opptar de største mediene mest. En annen forklaring kan være at ingen tar Frp-forslaget på alvor.
Det er stor vilje til å tenke nytt i dette partiet, og en veldig lav terskel for å presentere nye ideer i offentligheten, tilsynelatende uten å tenke grundig igjennom dem først. Svært mange Frp-forslag har til slutt blitt satt ut i livet av andre partier fordi de har blitt ansett som fornuftige. En rekke andre forslag har blitt avvist som useriøse eller lite gjennomtenkte.
Forslaget om å fjerne all støtte til tros- og livssynssamfunn bærer alle kjennetegnene til en lite gjennomtenkt idé.
Religioner.no lenker: