Uke 40. Lyspunkter?
Går vi mot en bedre verden? Flere grufulle terrorangrep de siste par ukene vitner ikke om en slik utvikling. Ikke minst er det rystende å lese om detaljene fra Nairobi-angrepet. Selv mens de var beleiret av myndighetene tok de seg tid til å torturere flere av gislene, på samme måte som terroristene i Mumbai gjorde i 2008.
Det er heller ikke mange gode nyheter å glede seg over fra Syria. Og på samme måte som det var vesterlandske terrorister på ferde i Nairobi, er det mange europeere som kjemper i Syria. Også nordmenn. De utgjør en potensiell trussel når de vender hjem.
Ikke desto mindre har det vært noen bemerkelsesverdige lyspunkter å glede seg over den siste tiden. Selv om Iran er en del av det syriske problemet har den nye presidenten, Hassan Rouhani, vist vilje til forsoning med regimets gamle erkefiender. Det hele begynte da han gratulerte jødene med nyttårsfeiringen, i sterk kontrast til sin jødehatende forgjenger Ahmadinejad.
Enda mer oppsiktsvekkende er det at han nå har vært i direkte kontakt med president Obama. Det er første gang et iransk statsoverhode har vært i direkte kontakt med den amerikanske presidenten siden revolusjonen i 1979. Det er oppløftende, men det er ingen grunn til å bli altfor optimistiske.
Pave Frans I fortsetter også å overraske. Både med utspill om ikke-kristnes frelsesutsikter, og gjennom et intervju hvor han gjør det klart at han synes mange i kirken er altfor opptatt av spørsmål som abort og homofili. Ved å løfte blikket fra disse klassiske verdikonfliktene vil han ta et oppgjør med de store utfordringene i vår tid. Ett av dem er kampen mot fattigdom. Frans går selv frem som et nøkternt eksempel til etterfølgelse.
Kanskje vil denne bemerkelsesverdige søramerikanske paven kunne snu trenden for Den katolske kirke også i Europa? Forutsetningene burde være tilstede da vår del av verden blir stadig fattigere. Den katolske kirke kan tilby både åndelig og materiell støtte i vanskelige tider, slik den har vist så mange ganger igjennom historien.
På nesten uvirkelig vis er vi i Norge skjermet fra krisene i Europa og verden. Ihvertfall direkte, og ihvertfall foreløpig. Vi har likevel fått et større mangfold og det fører iblant til økte spenninger. I noen tilfeller har det gitt seg utslag i politisk vold.
Antirasistisk senter har markert seg i mediene den siste uken. Blant annet ved å ansette Ervin Kohn, som ny fungerende nestleder. Det virket som et godt valg, både fordi Kohn er en åpenbar ressurs, men også fordi det har en sterk symboleffekt å ansette en profilert jøde i en slik stilling. Jødehat er noe helt for seg selv, og heller ikke forbeholdt innfødte europeere. Ekstreme elementer innenfor de muslimske diasporamiljøene utgjør noen av de største truslene mot Europas jøder i dag.
Gjennom en kronikk i Dagbladet viste Shoaib Sultan og Rune Berglund Steen fra Antirasistisk senter at de også tar fordommer og hat på alvor når de kommer fra islamske organisasjoner som Islam Net. Det er trolig klokt av Antirasistisk senter dersom de ønsker å beholde offentlige tilskudd i en periode med borgerlig regjering.
Det gir mening at Høgskolen i Oslo og Akershus og Universitetet i Oslo setter ned foten for hvilke meninger man bør ha lov til å forfekte på disse institusjonene. Problemet er likevel at det ikke er likhet for Loke og Tor. Venstreradikale synspunkter har ikke blitt møtt med samme motstand. Selv om 68-generasjonen er på vei inn i pensjonisttilværelsen sitter det fremdeles en rekke mennesker med venstreradikal bakgrunn i maktposisjoner i akademia og kultur-Norge.
Deler av det radikale venstre har dyrket forbilder som inkluderer historiens største massemordere. Slaktere som setter Islam Nets minst hyggelige gjesteforelesere i et til sammenligning godt lys. Det betyr ikke at man bør drive noen klappjakt på ekstreme meninger på venstresiden, men det kan tjene som et eksempel på at man bør være varsom med å innskrenke forsamlingsfriheten til mennesker med en ideologi man ikke liker.
At man holder seg med smaksdommere i offentligheten som avgjør hva som er “kosher” eller ikke av meninger, holdninger og praksis kommer man neppe utenom, og det er neppe heller ønskelig. Hvis det derimot får praktiske konsekvenser, som for eksempel at heller ikke private utleiere våger å stille lokaler til disposisjon for organisasjoner som Islam Net, har vi et demokratisk problem. I radikale sinn kan slik utestengning kanskje også rettferdiggjøre radikale mottiltak, og det er ingen lystig tanke.
Hatefulle holdninger og meninger bør ideelt sett bekjempes med ord, ikke ved å frata dem som ytrer dem deres demokratiske rettigheter. Heldigvis har vi mange her til lands som har mot og ork til å ta den kampen. Det er utvilsomt et lyspunkt.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.