Fra redaksjonen

Vandalismeforvirring

Hans Olav Arnesen      |      22/01/2019

Ideologisk motivert vandalisme rammer statuer over store deler av den vestlige verden. I fjor ble underlig nok en statue av sagaskikkelsen Torfinn Karlsevne rammet. Var det en gjennomtenkt aksjon mot et symbol på tidlig europeisk imperialisme? Eller skyldes det ren, skjær historieløshet?

I oktober 2018 rev en gruppe unge menn en svær, tung bronsestatue ned fra pidestallen sin og slepte den ut i Schuylkill-elven i Philadelphia. 

Rent praktisk var det et imponerende stykke vandalisme, og politiet mener det må ha vært minst 6-7 menn som stod bak.

Hvilken historisk figur kan ha vært gjenstand for så mye hat at noen gikk til slike veldige anstrengelser for å ødelegge den? Kan det ha vært en notorisk slaveeier? En hensynsløs fagforeningsbryter? En general med blod på hendene fra indianerkrigene?

Nei, det var Torfinn Karlsevne! Mannen som tidlig i det ellevte århundret ledet en av de mislykkede norrøne ekspedisjonene til Vinland.

Statuen har stått i Philadelphia siden 1920. Å reise en statue i USA av en norrøn kolonist på den tiden var ingen selvfølge. Dette var tross alt flere tiår før ekteparet Ingstad fant restene av de norrøne bosetningene på Newfoundland. På 1920-tallet var de eneste indikasjoner på at det noensinne hadde vært noe norrønt nærvær vest for Grønland å finne i sagalitteraturen (se lenker under artikkelen).

Det i seg selv er bemerkelsesverdig nok til å gjøre statuen bevaringsverdig, skulle man tro.

This slideshow requires JavaScript.

Vandalistisk skivebom? 

Så hvorfor ble akkurat denne statuen gjenstand for vandalenes vrede?

Hærverk kan være motivert av så mye rart. Noen ganger ren ødeleggelseslyst, uten noen ideologiske motiver. I dette tilfellet synes det å være nokså bred enighet i amerikanske aviser om at vandalene nok sognet til den ytre amerikanske venstresiden. Trolig fordi Torfinn tidligere har blitt sprayet med anarkistsymboler og anti-nazistiske budskap. Aktivistene kan ha gått løs på statuen fordi den var blitt et samlingspunkt for en gruppe høyreekstreme. 

Angrepet kan også ha vært del av en mye mer omfattende trend, på begge sider av Atlanteren, hvor venstreradikale aktivister vandaliserer statuer som betraktes som symboler på vestlig imperialisme. Statuer av Christopher Columbus er blitt utsatt for hærverk over hele USA, inkludert Philadelphia. En statue av Cortés, Mexicos erobrer, ble vandalisert i hans eget hjemland Spania. Statuer av alt fra dronning Victoria til Winston Churchill har blitt vandalisert i Storbritannia og øvrige samveldeland. Listen kan gjøres fryktelig mye lengre.

Man kan si mye om denne antiimperialistiske vandalismen, men som nordboer er det vanskelig å unngå å tenke at Torfinn Karlsevne-statuen var et ganske lite passende offer for denne typen hærverk, gitt at det var motivet. Den burde i hvert fall ikke stått øverst på aktivistenes liste over mulig mål i Philadelphia.

Blant de mange statuene i byen finner man også en av generalmajor George Meade, som tidlig i sin karriere kjempet i en særdeles stygg krig mot seminole-indianere og rømte slaver i Florida. En ruvende statue av president Ulysses S. Grant burde også stått høyere på listen enn Torfinn Karlsevne. Grant var utvilsomt en imperiebygger, og selv om han bestandig blir fremstilt som usedvanlig sympatisk innstilt overfor innfødte amerikanere, hindret det ham ikke i å åpne for ekspansjon inn i indianerterritorium da det ble funnet gull i Black Hills. Et annet symbol på imperialisme må sies å være rytterstatuen av George McClellan, som tjenestegjorde i Den mexikanske-amerikanske krigen, hvor USA frarøvet Mexico hele 55 % av sitt daværende territorium. Den majestetiske statuen av slaveeieren George Washington, kunne også blitt et mål, i likhet med en rekke andre skulpturer i USAs femte største by.  

Likevel var det altså Torfinn Karlsevnes statue som ble vandalisert. En av de første europeerne som bosatte seg i den nye verden. Den aller første som fikk et barn der. Er han derfor å regne som et symbol på den tragedien som flere århundrer senere skulle komme til å ramme de innfødte nasjonene på kontinentet? Et legitimt mål for antiimperialistisk hærverk? 

Det er sikkert mulig å se slik på det, men da hjelper det nok å ha særdeles tykke, ideologiske brilleglass, og å se bort ifra hva som faktisk hendte, ifølge sagaene. Torfinn Karlsevne kom riktignok i konflikt med innfødte amerikanerne, som resulterte i tap av innfødte liv. Det var imidlertid ikke «skrælingene» som måtte vike. Det var Torfinn som så seg nødt til å forlate Vinland.

Statuen av Torfinn Karlsevne kan dermed like godt symbolisere en triumf for innfødte amerikanere. Noen europeisk seier kan koloniseringsforsøket umulig anses for å være, med mindre man ifører seg tilsvarende forledende, ideologiske briller fra den ytre høyresiden, slik en høyreekstrem gruppe i Philadelphia muligens har prestert å gjøre. 

Hvalsø kirke i det gamle Austerbygd. Kirken ble bygget rundt år 1300. Foto: Frederik Carl Peter Rüttel – Wikimedia Commons.

Ble «vi» invadert av nordamerikanske innfødte? 

Ettersom du er en Religioner.no-leser er det en viss mulighet for at du alt har trukket parallellen mellom den vandalismen slike venstreradikale aktivister utfører i dag, og de massive ødeleggelsene av billedkunst som har blitt utført opp igjennom religionshistorien, spesielt i kristendommen og islams navn. De marxistiske statene i det tjuende århundret bør også nevnes, da de er blant de få som kan måle seg med de to største verdensreligionene med hensyn til ideologisk motivert vandalisme i denne størrelsesordenen. 

De bakenforliggende motivene er naturligvis ikke de samme, men resultatet er like ødeleggende. De som i dag vandaliserer statuer både i Nord-Amerika og Europa er naturligvis ikke krenket av bronse- eller steinskulpturene i seg selv. Det er den imperialistiske- og kolonialistiske arven statuene symboliserer de opplever som støtende og ønsker å rydde av veien.

Vel, europeere har naturligvis aldri vært alene om å være ekspansjonistiske og krigerske.

Den norrøne kulturens nederlag i møte med nordamerikanske innfødte endte kanskje ikke med retretten til Grønland. Det har vært mange ulike forklaringer på hvorfor de norrøne bosetningene på verdens største øy ble forlatt i det femtende århundret. Noen litt mer fantasifulle enn andre. Klimaendringer, ernæringsvansker, sviktende kommunikasjon med Norge og Island, assimilering inn i innfødte populasjoner i Vinland, endog arabiske slaveraid. Kanskje fristet det å vende tilbake til gamlelandet i øst når pesten hadde gjort det litt mer romslig der?

En annen mulighet er at de ble fordrevet. Da de norrøne bosetterne kom til Grønland var de områdene de slo seg ned på folketomme. På slutten av det trettende århundret begynte derimot inuitter fra Nord-Amerika å migrere til øya, og beveget seg sørover langs kysten.

Kan de ha drevet de norrøne innbyggerne på flukt? Eller tatt livet av dem?

Professor emeritus i historie, Arnved Nedkvitne, mener det er den mest sannsynlige forklaringen. Beskrivelsen den norske presten Ivar Bárdarson gir av Vesterbygd, da han ankom rundt 1350 for å hjelpe innbyggerne mot inuittene, vitner, ifølge Nedkvitne, om en brutal ende for nordboerne der. Bygda var folketom, og husdyrene vandret fritt omkring uten tilsyn. Husdyrene var dyrebare og livsviktige eiendeler og ville ikke blitt etterlatt av nordboerne på den måten. Det kunne bare være én forklaring, ifølge Nedkvitne: “De var alle døde”.

Vi vil nok ikke få vite nøyaktig hva som hendte med de norrøne bosetningene på Grønland. Det som er helt sikkert er at inuittene var langt fra pasifistiske. Den såkalte Thule-kulturen kom opprinnelig fra Alaska og migrerte østover. På veien enten utryddet eller fordrev de dorset-kulturen, som grønlendingene tidligere hadde hatt kontakt med.

Arkeologen Lawrence H. Keeley, mener også det er mye som taler for at grønlendingene kan ha møtt en dyster skjebne. Blant annet basert på funn av verdifulle gjenstander, som en ringbrynje, som de norrøne neppe frivillig ville byttet bort, men som kan ha blitt erobret i et raid (inuittene kan naturligvis også ha funnet slike gjenstander i forbindelse med skipsforlis e.l.).

Inuittene utkjempet ikke slag i europeisk forstand, men foretrakk overraskede raid, i likhet med mange andre folkeslag i Nord-Amerika. Denne formen for krigføring resulterer sjelden i et stort antall drepte per angrep, ifølge Keeley, men forekommer gjerne relativt ofte. De kumulative tapstallene kan derfor bli overraskende store, og utgjøre en ikke ubetydelig andel av befolkningen i små samfunn. De rammer dessuten kvinner og barn, så vel som menn.

De norrøne innbyggerne på Grønland kan ha vært mer sårbare for denne formen for irregulær krigføring enn inuittenes tradisjonelle fiender. Inuittene var raske og mobile, med sine kajakker og hundesleder. I tillegg var nordboerne stedbundne, og derfor alltid lett å lokalisere om man skulle få lysten over seg til å foreta et raid. Gårdene deres lå dessuten så spredt at det var uråd å komme hverandre til hjelp i tide dersom en av dem ble angrepet.

Det er slett ikke sikkert at inuittangrep spilte noen vesentlige rolle i å gjøre ende på de norrøne bosettingene på Grønland, men det er i det minste mulig at Norge er noe så unikt som et europeisk kongedømme som opplevde at en del av riket ble invadert og kolonisert av innfødte amerikanere, alt før Columbus’ såkalte «oppdagelse» i 1492. I verste fall ble grønlendingene, i hvert fall i Vesterbygd, utsatt for det vi i dag vil kalle et folkemord.

Hva skal man gjøre med den innsikten? Skulle man forsøke å følge den forskrudde logikken til vandalene som ødela statuen av Torfinn Karlsevne burde kanskje amerikanere med norrøne aner gyve løs på statuene av innfødte amerikanere i Philadelphia?

Det ville naturligvis vært fullstendig absurd. Av en lang rekke grunner. Til å begynne med fordi disse statuene er ment å fremstille helt andre innfødte folkeslag, ikke inuittene som eventuelt drev grønlendingene bort fra sine hjem. Det samme kan man imidlertid si om Torfinn Karlsevne. Det var ikke islendinger som mange hundre år senere fordrev lenapene fra det meste av deres territorium, inkludert dagens Philadelphia.

Man kan uansett spørre seg om hvor meningsfullt det er å dømme verken inuitter, nordboere eller andre i middelalderen ut fra vår egen tids verdier og moralske idealer? Det er ytterst problematisk, vil nok mange mene. Mindre kontroversielt er det å forsøke å dra lærdom av deres handlinger, inkludert det vi i dag vil betegne som ugjerninger, og konsekvensene av dem.

Ødeleggelsen av billedkunst vil nok de fleste regne som én meget uheldig historisk praksis vi helst ikke bør gjenoppta. Likevel foregår det altså fremdeles. Her i Vesten. Utført av idealister som mener å handle i det godes navn.

Det er ingenting nytt ved det heller. Like idealistiske har mange av historiens største kulturvandaler vært. Både kristne, muslimer, marxister og andre. Ikke bare historisk, også religiøse kulturvandaler i vår egen tid mener å handle godt. Taliban sprengte buddhistiske statuer ut ifra idealistiske motiver, slik som Boko Haram da de ødela helgengraver i Timbuktu, og IS da de ødela blant annet assyriske statuer i dagens Irak.

Kun militærmakt kunne stanse disse gruppene, men det er åpenbart ikke noe egnet virkemiddel i kampen mot vestlige idealistvandaler. Hvordan kan man sette en stopper for dette?

En ting som i hvert fall ikke kan skade er bedre historiekunnskaper. Om vi kan øke den tilsynelatende minkende respekten for humaniora og kunnskap om fortiden, vil kanskje flere se verdien av å bevare kulturminnene våre? Og om det ikke motvirker ideologisk motivert vandalisme, vil det i det minste komme andre gode ting ut av det.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.

Rettelse: I den opprinnelige teksten ble kun Helge Ingstad nevnt som oppdager av de norrøne tuftene i Newfoundland, og jeg forsømte å nevne Anne Stine Ingstad. Det er beklagelig, og teksten er nå korrigert.

Religioner.no-lenker:

Lenker:

 , , , , , ,