Fra redaksjonen

Ytringsfrihetstvetydighet

Hans Olav Arnesen      |      26/01/2015

punishments_final-01

Sammenligning av hududstraffer slik de praktiseres i Den islamske stat og Saudi Arabia. Laget av Middle East Eye og har sirkulert både i sosiale medier og i renommerte aviser som Washington Post den seneste tiden. Religioner.no har ikke gått sammenligningen nærmere etter i sømmene og kan således ikke gå god for innholdet.

Kong Abdullah bin Abdulaziz al- Saud er død, og vestlige, demokratisk valgte statsledere strømmer til Saudi-Arabia for å vise sin respekt for den autoritære monarken.

Det er åpenbare grunner til det. Landets oljerikdommer er egentlig den eneste begrunnelsen man trenger for å pleie de beste relasjoner med Saud-familien. I tillegg er Saudi-Arabia en stabiliserende faktor i en urolig region, samt en viktig motvekt mot Iransk innflytelse i Midtøsten.

Ikke desto mindre klinger de fagre minneordene fra vestlige ledere falskt i manges ører.

Saudi-Arabia er nemlig langt ifra noe forbilde for verden. Tvert imot er landet noe av en menneskerettslig katastrofe. Kvinners rettigheter står det elendig til med. Mange gjestearbeidere lever under slavelignende tilstander og er nesten rettsløse. Saudierne har vært lidenskapelig opptatt av fenomenet islamofobi i den vestlige verden, men selv godtar de ingen ikke-muslimske gudshus, ingen ikke-muslimske symboler, ingen ikke-muslimsk forkynnelse og ateisme er, tro det eller ei, sidestilt med terrorisme.

Hykleriet er knapt til å begripe. Saudiske prinser er kjent som livsnytere, men landet holder seg med et eget moralpoliti. Og flere moralske overtramp er straffbart med døden. Hvem trenger fiender som IS når man har venner som henretter kvinner på grunn av påstått utroskap?

Nettopp båndene mellom Saudi-Arabia og den globale salafijihadismen er trolig mer bekymringsverdig i mange vestlige lederes øyne enn undertrykkelsen som finner sted innenfor landets egne grenser. Det er en dårlig bevart hemmelighet at de store terrornettverkene i betydelig grad har blitt finansiert av saudiske kilder. Mange av de mest fremstående terroristene og terroristlederne har selv vært saudiere.

Det burde strengt tatt ikke forbause noen. Saudi-Arabia er tuftet på den samme strenge formen for islam som dominerer i de fire terrororganisasjonene som står for sekstiseks prosent av alle verdens terrordrap de siste tolv årene (Al-Qaida-nettverket, Boko Haram, Taliban og  IS).

Det var i Saudi-Arabia det hele begynte. I det attende århundre dannet den fanatiske islamske predikeren Muhammad ibn Abd al-Wahhab en allianse med den lokale emiren Muhammad bin Saud. Det var starten på en hektisk periode med forfølgelse av kjettere og vandalisering av helgengraver og andre helligsteder som al-Wahhab betraktet som gjenstand for avgudsdyrking. De fremste ofrene for forfølgelse var andre muslimer, som hadde forlatt den smale sti.

Den første saudiske staten endte i 1818, og Muhammad bin Sauds etterkommer, Abdullah ble halshogd i Istanbul av de seirende ottomanerne for hans forbrytelser mot sine trosfeller og mot helligstedene, inklusive imam Husseins gravmæle.

De klarte imidlertid aldri helt å knekke saudierne, og til sist var det de vantro britene som kom wahhabittene til hjelp ved å beseire Det ottomanske riket i første verdenskrig. Nok en gang fikk Saud-familien kontroll over islams helligste steder. Men de vantro hadde enda flere gaver å skjenke den i utgangspunktet lutfattige staten: En umettelig etterspørsel etter olje.

Takket være det sorte gullet ble den tredje saudiske staten raskt en av verdens rikeste. Men styresettet er i all hovedsak det samme som på syttenhundretallet. Den politiske makten ligger i hendene til Saud-familien, mens Al ash-Sheikh-familien, etterkommerne av al-Wahhab, dominerer den religiøse makteliten i landet. Sammen bolstrer de hverandres posisjon og autoritet, på bekostning av all opposisjon.

I Europa har vi i kjølvannet av massakren på Charlie Hebdo-redaksjonen hatt en diskusjon om hvilke verdier vi anser som umistelige, og som det er verdt å risikere livet for i møtet med religiøs terrorisme og voldstrusler. Det er klokt.

Europas befolkningssammensetning endrer seg nemlig nokså raskt. Pew Research Center var raskt på banen etter angrepet, med noen demografiske data om europeisk islam. Fremskrivninger av tall fra 2010 viser at i ti europeiske land vil hver tiende borger være muslim i 2030, og en rekke vesteuropeiske land vil andelen ligge på 8-9 %. Det bør også nevnes at det til grunn for disse tallene lå en antagelse om at innvandringen ville flate ut. Det motsatte har vært tilfellet og det har vært en eksplosiv økning i antallet asylsøkere fra land som Syria og Irak.

Med denne utviklingen i mente er det klokt å ta debatten i dag om hvilke verdier man ikke skal gå på kompromiss med selv når befolkningen i morgen er en annen. Og det gjør vi. Her til lands er vi så heldige å ha fremtredende muslimske talspersoner som selv tar på seg denne oppgaven, sist i forsvar av ytringsfriheten.

Prinsippfastheten mange vestlige ledere, som vår egen statsminister Erna Solberg, utviste i forsvaret av ytringsfriheten etter Charlie Hebdo-angrepet var prisverdig. Fullt så prinsippfast er det ikke å hylle en avdød saudisk diktator som eksempelvis lar bloggere piske fordi de ytrer seg kritisk til regimet og dets religiøse støttespillere. Hvordan forventer man at denne tvetydigheten skal oppfattes, både i Midtøsten og blant Europas egen voksende muslimske befolkning?

Kunne det vært på tide å gi saudiske opposisjonelle en oppmuntring? Slik Nobels fredspris har blitt delt ut de senere år burde Raif Badawi, idømt tusen piskeslag og ti års fengsel for å ha drømt om et bedre og friere Saudi-Arabia, være en egnet kandidat.

This slideshow requires JavaScript.

Lenker: 

 , , ,