Aktuelt

Religiøse seiersmonumenter?

admin      |      18/11/2010

De abrahamittiske religionene har en lang tradisjon for å reise egne gudshus på beseirede fienders helligdommer. Hører denne skikken fortiden til, eller finner den bare nye uttrykk i fredstid?

Av Hans Olav Arnesen

Store monumenter, enten i form av veldige skulpturer, eller ruvende bygg, kan være et religiøst uttrykk for fromhet, hengivenhet og underkastelse ovenfor det transcendente. Det kan imidlertid også være et kulturelt seierssymbol. Et symbol på erobring og undertvingelse av en fiende med en annen religion enn ens egen.

Gamle Uppsala kirke. Foto. Jan Mehlich. Wikimedia Commons.

Gamle Uppsala kirke, bygget på Nordens største førkristne kultplass. Foto. Jan Mehlich. Wikimedia Commons.

Det å ødelegge den erobrede fiendens gudshus og erstatte det med sitt eget har vært god skikk, særlig i kristne og muslimske kulturer. Selv om eksempelvis de hedenske romerne var kjent for sin respekt, eller frykt, for også andre samfunns guder, gjorde de likevel unntak fra denne regelen. Blant annet da de brant Tempelet i Jerusalem i år 70 e.Kr. Da kristendommen overtok som statsreligion i imperiet gjorde man hedenske templer om til kirker, eller man rev dem og bygde på de gamle, hellige tuftene. Dette skjedde også da kristendommen spredte seg utover til germanske, baltiske og slaviske stammer i nord og øst, og over havet til Den nye verden.

Parthenon på Akropolis i Athen. Først hedensk tempel viet Athene. Deretter kirke viet Jomfru Maria fra 450 e.Kr. Så moské fra 1456 e.Kr.

Parthenon på Akropolis i Athen. Først hedensk tempel viet Athene. Deretter kirke viet Jomfru Maria fra 450 e.Kr. Så moské fra 1456 e.Kr. Foto: Lenny Z. Wikimedia Commons. 

Islam skilte seg ikke mye fra kristendommen hva denne praksisen angikk og overtok kristne, zoroastriske og hinduiske helligdommer når de erobret nye landområder. Tempelhøyden i Jerusalem ble hjem til to moskéer. Hagia Sofia ble hvitkalket, utstyrt med minareter og deretter innviet som moské. I tillegg bygget man nye, flotte gudshus som symboliserte makt og imperium, slik som Den blå moské, også i Konstantinopel.

Kanskje er det fordi man kjenner lusa på gangen at europeere og amerikanere blir så provosert over de gigantiske moskéene som enten er bygget eller under planlegning i Vesten? Ofte i byer med sterk symbolsk verdi, og  ofte på en størrelsesskala som langt overgår de praktiske behov. Roma, plyndret av araberne i 846 e.Kr. og et symbolsk senter for Den vestlige kristenheten, har blitt hjem til den største moskéen i Europa. Tilfeldig?

I Köln, byen med en av de vakreste middelalderkatedralene i Europa, er også en gigantisk og meget vakker moské under oppføring. I Norge har man ønsket å bygge en overdimensjonert moske i Tromsø, kanskje for å vise at islam strekker seg like til Arktis? Av de aller mest betente mosképrosjektene under planlegging eller oppføring, er likevel den såkalte Ground Zero-moskéen.

På tross av intenst press, blant annet fra de etterlatte av de nesten 3 000 menneskene som døde i terrorangrepet på World Trade Center i 2001, fastholder Daisy Khan, prosjektets frontfigur, planene om å bygge moskéen. Like ved åstedet for en av de største tragediene i USA`s historie. Dette synes for mange som et godt, gammelt seiersmonument, og påstanden om at det vil være krenkende for muslimer over hele verden om ikke denne moskéen blir bygget klinger hult for mange. Delvis fordi man åpenbart ikke tar hensyn til at moskéen vil krenke mange amerikanere dersom den blir bygget, og ikke minst fordi kirker ikke tillates oppført i store deler av den muslimske verden, inkludert gulfstatene hvor mye av pengene til mega-moskéne kommer fra.

Cordoba-katedralen. Innsiden. Foto. John Martin Perry. Wikimedia Commons.

Cordobakatedralen var i sin tid moské, noe man ser tydelig på bildet over. Ikke desto mindre var moskéen bygget over en kristen kirke. Altså som et seiersmonument, noe mange mener Cordoba House ved Ground Zero vil fungere som. Foto: John Martin Perry. Wikimedia Commons.

Men er det bare muslimer som oppfører seiersmonumenter på grunnen til andre religioners gudshus i vår tid? Naturligvis ikke. I 1992 ble den berømte Baburmoskéen i Ayodhya revet av hindunasjonalister som ønsket å bygge et nytt tempel til ære for Rama, til erstatning for det tempelet de hevdet lå der før moskeen ble bygget. Saken havnet i det indiske rettssystemet, og i høst kom domstolen frem til at området skal deles. Det er imidlertidig langt fra sikkert at siste ord er sagt i denne saken, og kanskje vil hindunasjonalistene likevel få viljen sin.

Men hva med Europa? Vi har vel for lengst sluttet å reise seiersmonumenter etter vellykkede konflikter med islam? Kanskje ikke. I den sveitsiske kantonen, Langenthal, har innbyggerne bestemt seg for å reise et seiersmonument etter folkeavstemningen mot minareter. Monumentet er en 7 meter høy stålskulptur, med en halvmåne på toppen. Opp og ut av halvmånen brenner en flamme, som symbol til ære for de som forfølges i islams navn, ifølge talsmann Daniel Zingg.

Hva dette sveitsiske, forholdsvis beskjedne, men politisk meget tydelige monumentet kan bety for Europa er for tidlig å si. Kanskje er det kun et utslag av lokaldemokratisk seiersglede, eller er det et kristent Europa som gjenoppdager sin tradisjon med å reise seiersmonumenter? Dersom det er en monumentkrig på trappene kan vi i det minste trøste oss med at en slik konflikt vil forskjønne byene våre, og ikke legge dem i grus slik vi ellers er vant til i vår del av verden.

Langenthal antiminaretmonument.

Modell av seiersmonumentet i Langenthal.
Muligens ikke blant de vakreste av vårt kontinents seiersmonumenter?

 

Lenker:

 , , , , , , , , ,