Er vi blitt religiøse analfabeter?
Har vi mistet kontakten med røtter som har formet norsk historie? Spør Bjørn Are Davidsen.
Av Bjørn Are Davidsen, rådgiver i Tankesmien Skaperkraft
Dronning Elizabeths begravelse var så majestetisk og ærbødig som man kunne håpe, langsom-TV på sitt beste. Den knuste alle seerrekorder, antagelig over fire milliarder. Allerede dagen etter hadde BBC’s ni timers sending 10 millioner treff på YouTube.
Det er ikke rart at så mange journalister verden over hadde forberedt seg, gjort seg kjent med rammen og liturgien, lest seg opp på salmer og sammenhenger for nøye å kunne forklare hva vi var med på i og utenfor Westminster Abbey. Av nysgjerrighet slo jeg av og til over på NRK.
Det var vanskelig å vite om man skulle le, gråte eller klype seg i armen da Espen Aas omtalte gudstjenesten i Westminster Abbey som «en seremoni med tydelige religiøse overtoner». Inger Merete Hobbelstad var som vanlig godt informert, men virket likevel hjelpeløs når hun forklarte at dronningen var «sterkt religiøs» fordi hun kunne knele og be til «den guden hun trodde på». Jeg slo fort tilbake til BBC.
«Sportslige overtoner»
Er en kristen begravelse ikke bare blitt noe fremmed, men noe det er vanskelig å finne et språk om? En løsning kunne vært å bruke en ekspertkommentator, slik NRK gjør for midnattsmessen fra Roma, selv om mye i Westminster lignet normale begravelser i Den norske kirke.
Uansett blir det underlig hvis NRK ikke forstår eller forventer at en kristen begravelse i en av verdens mest kjente kirker helt grunnleggende sett er religiøs. Ingen reporter på en landskamp på Ullevål ville kommet på tanken om å si at den hadde tydelige «sportslige overtoner». Det ville ikke falt noen inn å kalle en fotballspiller «sterkt sportslig» fordi han stadig sentret og tok innkast.
At en kristen kneler og ber, er like alminnelig som en pasning på Ullevål, selv om det handler om langt dypere og viktigere forhold. Dette bør man kunne snakke om uten berøringsangst eller begrepsforvirring i en verden der milliarder kneler og ber.
I stedet er det blitt så fremmed at man som VG i en ellers god gjennomgang av begravelsen finner grunn til å påpeke at det var «i det hele tatt mange bønner og salmer på programmet». I sosiale media virket flere irriterte over at liturgien ikke hadde mer fokus på dronningen.
Religiøs analfabetisme
Ja, en kristen begravelse har bønner og salmer på programmet.
Dronningen var en offisiell person, der rollen var det viktigste. Selv om hun var bestemor, til og med oldemor, var det først og fremst en monark som ble gravlagt. Elizabeth har fått mer enn nok omtale andre steder, og fikk det nok ikke minst i mer private arrangementer.
På mange måter aner vi en religiøs analfabetisme som forundrer i et land der de fleste har mange år med religion- og livssynsundervisning. Spørsmålet er ikke så mye om dette er en «avkristning» man bør sørge over, men om vi har mistet kontakten med røtter som har formet norsk historie, språk, kunst og verdier på så mange måter at de er blitt kulturelle ryggmargsreflekser.
Men at noen ønsker en distanse fra religion eller at mye begynner å gå i glemmeboken, unnskylder ikke for dårlig hjemmelekse. Den største globale mediebegivenheten på mange år fortjente ikke så mye historieløshet og ubehjelpelige klisjeer om noe av det aller mest sikre og sentrale for de fleste på kloden: en religiøs begravelse.
Løsningen er neppe mer pekefingre
Journalister kunne løftet blikket og snakket om en kristen takknemlighet for livet, om troen på oppstandelsen og det evige liv, som mer enn litt tilfeldige private meninger for en monark i et land med 1500 års kristen tradisjon. I stedet ble begravelsen av overhodet for den anglikanske kirken og den skotske nasjonalkirke omtalt i VG først og fremst som noe personlig: «Dronning Elizabeth var i alle år åpen om sin sterke religiøse overbevisning».
Mye handler også om kulturelle endringer. Da romanen Black Robe om en jesuitt i Canadas skoger på 1600-tallet kom for over en generasjon siden, ble en anmelder slått av at indianernes naturreligiøsitet virket mindre fremmed enn misjonærens kristentro. Det er ikke tilfeldig at forlag har sett et marked for guidebøker om kirker i alminnelighet, fra våpenrom til alter.
Vi sliter med å ordlegge oss konkret om kristen tro og tanke, betydningen av tekster og liturgi, innholdet i lovsanger og sørgesalmer. Det er lettere å se litt brydd bort og snakke abstrakt om «religiøse overtoner» og «overbevisning».
Løsningen er nok neppe mer pekefingre, innlegg på Religioner.no, salmer i skolen eller obligatoriske skolegudstjenester. Når kommer NRK med realityserien «Vi bygger Nidarosdomen», med journalister og lærere som deltakere?