Bokanmeldelse

Religion er kun misforståtte treningssystemer

religioner      |      23/11/2015

Kan det tenkes at religionen slett ikke er på vei tilbake, men ei heller er i ferd med å forsvinne? Simpelthen fordi det vi tradisjonelt har forstått som religion egentlig aldri har eksistert? 

Av Knut Dæhli

Anmeldelse av Peter Sloterdijks «You Must Change Your Life: On Anthropotechnics (2013)»

Kvinne mediterer ved elv

Finnes det noen religion som er ikke-teknisk? Hvis man skiller de teknisk-praktiske elementene fra én bestemt religion, er det fortsatt mulig å kalle den for en religion? Hva skjer egentlig psykosomatisk – kroppslig og psykologisk, legemlig og sjelelig – når en person mediterer, ber, eller faster?

Med unntak av studiet av ritualer, har religionsforskning fram til våre dager i stor grad oversett eller delegert sekundær eller lavere status til ulike religioners tekniske sider – de være seg asketiske, kontemplative, meditative, yogiske, etc. De siste ti-femten årene har det imidlertid vært en voksende interesse for slike menneskeskapte teknikker (som Sloterdijk kaller antropoteknikker) blant akademikere og pedagoger. En av de friskeste og mest leseverdige bidragsyterne innen dette voksende interessefeltet er Peter Sloterdijk.

Peter Sloterdijk – Tysklands nietzscheanske anti-TED filosof

Den tyske filosofen og kulturteoretikeren Peter Sloterdijk (f. 1947) har vært populær i hjemlandet de siste tiårene. Han er den nest mest kjente offentlige intellektuelle i Tyskland etter Jürgen Habermas (Sloterdijks nemesis), og publiserte sitt gjennombruddsverk Kritikk av den kyniske fornuft i 1983. Siden har han produsert et imponerende korpus filosofiske verker som kjennetegnes av flittig bruk av poetisk sakprosa, hyperbolisk og bevisst kontroversielt språk, et urovekkende men stimulerende antall neologismer (det finnes allerede et Sloterdijk-leksikon!) – men alltid originale tankeeksperimenter. Som eksempler på Sloterdijks forlokkende språk kan jeg nevne to andre titler: Eurotaoismus. Zur Kritik der politischen Kinetik (1989), eller Zorn und Zeit: Politisch-psychologischer Versuch (2006).

Sloterdijk er en slags anti-TED talk-filosof, i og med at han nekter å korte ned komplekse resonnementer og brede assosiasjonsrekker til fordel for tydelighet og presisjon. Istedenfor å tilpasse sine filosofiske ideer til lettfordøyelig fingermatsnacks og espressoshots, dekker han opp til ekte tysk koldtbord med titanisk appetitt. Dette gjør at han til tider kanre svært irriterende og overveldende å lese, og språkformen krever tid for tilpasning. Hvis man derimot tar seg tiden, viser han seg å være langt mer enn en velbelest tåkefyrste.

Originaliteten til Sloterdijk ligger i hans evne til å se gammel kunnskap med nye briller og den enorme analysebredden, selv om dette kan gå på bekostning av dybden. Allikevel er hans særegne egenskap til å fremkalle nye idéer og bilder gjennom sin kommando over det tyske språket uovertruffen. Han iverksetter med andre ord dyp tenkning hos leseren, og følger Nietzsches imperativ om å tillate seg å tenke farlig.

Religion er kun misforståtte treningssystemer

I typisk Sloterdijk-stil starter han allerede på side en med å utbasunere at selve troen på at religion eksisterer og er på vei tilbake, egentlig beror på en gigantisk misforståelse av religioners egentlige natur. Etter å ha kritisert Christopher Hitchens og Richard Dawkins for å stå bak de mest intellektuelt overfladiske (!) jeremiadene angående religion i moderne tid, hevder Sloterdijk at det ikke er religion, men snarere essensen av religion som fremtrer stadig mer merkbart og synlig i våre dager. Denne essensen er ifølge forfatteren at mennesket er et trenende, praktiserende vesen, et vesen som skaper seg selv gjennom øvelser, praksiser og repetisjon, og dermed overvinner seg selv. Dette selvformeringsaspektet ved mennesket er så sentralt, ifølge Sloterdijk, at det er med å forklare både hvordan religioner oppstår, og hvorfor noen overlever og vokser, mens andre mister tilhengere og dør ut. Sloterdijk forsøker å vise at

(…) a return to religion is as impossible as a return of religion – for the simple reason that no “religion” or “religions” exist, only misunderstood spiritual regimens, whether these are practiced in collectives – usually church, ordo, umma, sangha – or in customized forms – through interaction with the “personal God” with whom the citizens of modernity are privately insured. (…) What we are actually dealing with – on a scale whose measurement has scarcely begun – are variously misinterpreted anthropotechnic practice systems and sets of rules for moulding one’s inward and outward behavior.

Med andre ord forfekter han den egentlig trivielle tanken om at aktiviteten til de individer og kollektiver fungerer symbiotisk. Det er snakk om et kontinuerlig samspill mellom aktøren(e) og handlingen(e): arbeid påvirker arbeideren, kommunikasjon forsterker kommunikatoren, trening forandrer atleten, undervisning stimulerer læreren. Essensen av det å være et menneske er ikke at vi tilsynelatende vet at vi vet (Homo sapiens sapiens), men snarere at vi regelmessig må kjempe med oss selv i forsøket på å forme hvem vi er. Dermed er mennesket bedre karakterisert som en repeterende skapning (Homo repetitivus), som et utøvende vesen i uavbrutt trening på et eller flere vis (Homo artista), ifølge Sloterdijk.

41mi0yepkhL._SX329_BO1,204,203,200_

Derfor anser Sloterdijk ikke bare religion, men alle menneskelige treningsstrukturer som vesentlige for å forstå nåtidens tilsynelatende fremvekst, eller tilbakekomst, av «religion». Det er ikke «religion» som kommer tilbake (ettersom dette er en oppkonstruert illusjon), men snarere en ærligere og sannere anerkjennelse av menneskets vesen. Han sporer eksempelvis olympiadens og den moderne sportsindustriens enorme suksess, som oppstod i forrige århundre, til sin tese om menneskers iboende øvende natur. Som bevis for at religioner ikke eksisterer argumenterer han med at ved å fjerne religioners dogmer og intellektuelle elementer, men ikke de praktisk-tekniske, kan virksomheten fortsatt eksistere, til og med vokse.

Som eksempel viser Sloterdijk til scientologi, som ifølge ham først startet som et psykoteknisk selskap eller forretning – med fokus på teknikker og selvterapi – før grunnleggeren L. R. Hubbard senere utviklet dets dogmer og institusjonaliserte kirken til det den er i dag. Konklusjonen til Sloterdijk blir at et av de sterkeste bevisene for at konstruksjonen «religion» (eller den vanlige forståelsen av hva religion er) ikke egentlig finnes, best tydeliggjøres gjennom å skape sin egen religion.

Da vil man ifølge Sloterdijk se at treningsaspektet til alt «religiøst» fort trumfer de sosiale, intellektuelle, institusjonelle elementene. Dette virker mildt sagt overforenklet og tvilsomt, men med over fire hundre sider igjen utbretter forfatteren resten av boken med eksempeldryss fra filosofi, religion, og politikkens verden for å underbygge sin kontroversielle tese.

Antropoteknikker og hyperhumanisme

Teknikker skapt av og for menneskerantropoteknikkerer Sloterdijks hovedanliggende i denne boken. Menneskehetens historie er spekket av eksempler på treningssystemer av alle tenkelige slag. Fra antikkens filosofiske revolusjoner i India, Kina, Hellas og senere Midtøsten til middelalderens klosterbevegelser i Asia, Afrika og Europa, fra reformasjonens opprør og individualisering til modernitetens sports –og treningsmani, trekker Sloterdijk lange linjer og tolker disse som variasjoner av samme fenomen. Dette fenomenet er oppdagelsen innen ulike kulturer av repetisjonen kraft, treningens makt, selvformingspotensialet og selvovervinnelsesimperativet som karakteriserer vår art. Forfatteren kaller dette for vertikal spenning.

Som særegne eksempler på slike spenninger fremheves de første asketene i shramanabevegelsen i det gamle India, som produserte grunnleggerne av buddhismen, jainismen og de nå utdødde Ajivikaene, samt et hav av asketiske systemer, hvorav de mest omtalte i dag ble kjent som yoga; Heraklit, Sokrates og de sokratiske skolene som vektla trening, da særlig stoikerne og kynikerne; og de kristne ørkenfedrene og -mødrene i Palestina, Syria og Hellas, som dyrket tilbaketrekning, inderlighet og stillhet. Den vertikale spenningen disse representantene for menneskehetens oppoverstreben symboliserer, er illustrert i vår iboende trang til å adlyde kommandoen fra Rilke som er utgangspunkt for Sloterdijks tittel – nemlig at vi «må forandre våre liv!». Dette ropet om forandring ruger over sivilisasjonsutviklingens løp, fra begynnelsen til nåtiden.

Det Sloterdijk forfekter gjennom hele verket er med andre ord en form for hyperhumanisme, en langtomreisende analyse både i tid og rom som setter mennesket – og viktigere, menneskets selvhevdelsestrang -og talenter, som eksisterer i konstant spenning – i sentrum for hele historiens gang. Slikt forstått er boken egentlig en lengre kommentar til Nietzsches Übermensch, og da særlig det kjente utdraget fra Zarathustra om at «mennesket er et stadium som skal overgås (..), et rep som binder dyret og overmennesket sammen – (..) Det store ved mennesket er at det er en bro, ikke et mål.» Og i likhet med Nietzsche kommer Sloterdijk med sine egne originale bidrag til hva askese er, hvorfor det er så vesentlig for å forstå menneskets trenende natur, og hvorfor det asketiske imperativ ikke forsvinner.

Allikevel er det særlig med tanke på askese at Sloterdijk viser sine svakheter som analytiker. Til tross for sin belesthet, er det påfallende hvor lite han trekker inn av nyere askeseforskning, hvor det tross alt har skjedd mye de siste tiårene. Enda merkeligere er det nesten totale fraværet av meditasjonsforskning i litteraturlisten, som siden starten på dette århundret har fått stor oppmerksomhet både fra media og innen akademia, og som har gått fra perifer hippieforskning på 60 –og 70-tallet, til i økende grad å bli respektert mainstreamforskning i tverrfaglige fora. Det beste eksempelet på sistnevnte er etableringen av nye akademiske disipliner slik som kontemplative studier i Nord-Amerika, som er en tverrfaglig disiplin som kombinerer humaniora (da særlig religionsvitenskap og filosofi) med naturvitenskap (særlig kognitiv nevrovitenskap) i studiet av kontemplative fenomener. Sloterdijks bastante betraktninger (eller utvalgte overdrivelser) fortoner seg nokså arrogante og tidvis overfladiske når han tilsynelatende skal gå i dybden, men velger ikke å forholde seg til fersk forskning. En fare med å lese denne forfatteren er altså at hans forlokkende språk kan skyggelegge temaene like mye som de belyses.

De største svakhetene med hele prosjektet i «You Must Change Your Life» inkluderer selektiv kildebruk (som nevnt ovenfor), til tider obskurt språk og mangel på argumentasjon til fordel for tvilsomme slutninger , men mest av alt den åpenbare reduksjonismen som sidestiller så ulike filosofiske og religiøse strømninger og individer med én og samme impuls, nemlig higenen etter selvforbedring. Er det rimelig å sammenligne Siddharta Gautama (Buddha) med stoiske filosofier som Epiktet eller Marcus Aurelius, eller Patanjali med de kristne ørkenfedrene? Selv om språket, kulturen, religiøse forestillinger og klima var ulikt, var egentlig motivasjonsdriven til alle disse den samme – nemlig en eksistensiell lengsel, en vertikal spenning, som nærmest påtvang dem å forsøke å oppnå det umulige? Ifølge Sloterdijk så er svaret ja.

Noen kritikere vil hevde at Sloterdijk er altfor mye et produkt av sin egen tid, nemlig postopplysningstidens dominerende tankegang vedrørende både sentrale konsepter (religion og mystikk slik de forstås i dag er eksempelvis opplysningstidskonstruksjoner), og sentraliteten av personlig religiøs erfaring og praksis, på bekostning av institusjonelle og intellektuelle elementer av religion. Slik er Sloterdijk en eksponent for teknifiseringen av religion, som vi kan se mange eksempler på i dag.

Teknifiseringen av religion

Teknifiseringen av religion henviser til prosessen hvor religion blir redusert til et instrument, til verktøy og håndverk (techne), til teknikk og kognitiv teknologi, oftest på bekostning av andre dimensjoner ved religion. Dette er et særtrekk ved det vi kaller religion i dagens samfunn – hvor religion ofte har blitt redusert til stressmestringsteknikk, til depresjonsterapi, til kompensasjonsstruktur. Dette gjelder ikke bare Europe og Vesten, men hele verden. Sloterdijk bidrar i stor grad til å fremvise dette svært viktige trekket ved moderne religiøsitet/spiritualitet, ved å eksemplifisere og historisere ulike kognitive teknikker og sette dem inn i et felles rammeverk.

Bokens sterkeste sider omhandler nettopp antropoteknikkene og menneskers evig-kreative forsøk på å trene seg opp til det umulige. Hvis du ønsker å oppsummere og lære de kognitive triksene mennesker har brukt opp i gjennom historien for å forsterke seg selv, er denne boken obligatorisk lesning.

Et kort utvalg: Stoikernes negative visualisering, som vektlegger å starte hver dag med de verst tenkelige forventninger, for å være klar for det aller verst tenkelige, og for å bli lettet når det stort sett ikke går så galt i hverdagen. Asketiske tradisjoners tilbaketrekning fra det sosiale liv, og den påfølgende innvendige selv-doblingen (Sloterdijks begrep) som foregår mellom det utøvende selvet og det observerende og ideale selvet, den Andre, som fungerer som trener og irettesetter, indre guru, daimon, eller til og med gud, som konstant overvåker den utøvende praktikanten. Eller buddhistiske meditasjoner som vektlegger avsky, for eksempel teknikkene som innebærer visualisering av kroppens skitne sider (blod, all slags kroppsvæske, råtten hud, alderdommens nedbrytning av kroppen, kroppsavfall, kroppshår, etc.), som er ment å hjelpe aspiranter som sliter særlig med seksuell lyst til å overvinne sine fristelser.

Alt dette bunner ut i ulike former for private språkspill og indre retoriske overtalelsesøvelser, som Sloterdijk identifiserer som et fundament for alle typer antropoteknikker.

Som alle gode filosofer klarer Sloterdijk å stimulere tankene. Han veksler mellom å provosere, irritere og stimulere. Hvis leseren tar han på alvor vil man sitte igjen med verdifulle nye spørsmål som man trolig ikke har fundert på tidligere. Så hvis du vurderer å forandre livet ditt og vil lære om hvordan mennesker har forsøkt nettopp dette gjennom historien les denne boken!

 

 ,