Fra forskningen

Religionsforvirring i FN

religioner      |      03/05/2015

Phd-kandidat Helge Årsheim forsvarte nylig sin avhandling «Lost in Translation? Religion-Making at Four UN Human Rights Committees, 1993-2013». Han mener å ha avdekket en sprikende forståelse av religion innenfor FN som kan gå på menneskerettighetsvernet løs. 

«Fra forskningen» er en artikkelserie på Religioner.no hvor forskningsinstitusjonene selv får presentere sitt arbeid. 

United Nations Flag, New York

United Nations Flag, New York

I kjølvannet av de to verdenskrigene økte fokuset på menneskerettigheter i det internasjonale samfunnet. Et resultat av dette er menneskerettighetserklæringen, som ble vedtatt av FN i 1948. Den ble utgangspunktet for en rekke konvensjoner, og det internasjonale regelverket som vokste frem i perioden etter tar også for seg religion og religiøsitet.

Da Helge Årsheim skulle starte med sitt doktorgradsarbeid valgte han å ta for seg forståelsen av religion i dette internasjonale regelverket. Det var interessen for hvordan religion og religiøsitet blir oppfattet i ulike kontekster som satte ham på sporet av temaet han valgte.

Det besværlige religionsbegrepet

Årsheim sier at innenfor religionsvitenskapen er det bred enighet om at religion er et særlig komplekst og vanskelig begrep.

– Enkelte forskere har gått så langt som å hevde at begrepet er så farget av sin virkningshistorie at det bør fjernes fra forskningens ordforråd, sier Årsheim.

Men han forteller også at parallelt med dette lever religionsbegrepet i beste velgående på utsiden av akademia, ikke minst i rettssystemet som de siste årene har fått mer og mer med religion å gjøre.

– Det jeg har ønsket å gjøre er å sette disse to feltene i dialog med hverandre, i håp om at retten og religionsvitenskapen kan lære noe av hverandre, forklarer Årsheim.

Samtidig sier han at det var utfordrende å arbeide i skjæringspunktet mellom flere til dels svært forskjellige disipliner og faglige spesialiseringer.

Ulike komiteer har ulike holdninger til religion

Årsheim forteller at han i avhandlingen tar for seg en rekke spørsmål knyttet til forholdet mellom religion og rett i bred forstand, blant annet ved å se nærmere på den sentrale teoridannelsen på feltet. I tillegg gjør han en kritisk lesning av det internasjonale regelverket knyttet til religion og religiøsitet som vokste fram i etterkrigstiden.

– Basert på denne lesningen tar jeg så en kikk på hvordan fire komiteer i FN-systemet som overvåker implementeringen av menneskerettighetene verden over, har håndtert religionskategorien i sin praksis fra 1993 til 2013, sier Årsheim.

Komiteene det er snakk om er menneskerettighets-, rasediskriminerings-, kvinne- og barnekomiteene.

Han ser på mønstre i komiteenes praksis på tre områder; anerkjennelse av religiøse organisasjoner, diskriminering og religiøse minoriteter, og hvordan religiøse lover, doktriner og praksiser virker inn på menneskerettighetsvernet i en bredere forstand.

– Jeg dokumenterer en rekke forskjeller mellom komiteene, spesielt med tanke på hvilken sosial rolle de mener religion og religiøsitet bør spille i vernet av menneskerettighetene.

aarsheim-170

Helge Årsheim. Foto: TF.

Menneskerettighetskomiteen har i følge Årsheim de siste årene operert med en snever forståelse av hva religion kan være i samfunnet, som først og fremst handler om individets frihet. Komiteen har i grove trekk forholdt seg til religion som et privat spørsmål om individuelle overbevisninger som kan gis enkelte uttrykk i offentligheten.

Denne forståelsen skiller seg vesentlig fra tre av de andre FN-komiteene Årsheim har undersøkt. I avhandlingen dokumenterer han i tillegg at skillet mellom hvordan religionsbegrepet anvendes av disse komiteene har økt de siste årene, noe Årsheim omtaler som sitt kanskje viktigste funn.

– De andre komiteene ser i tiltakende grad religiøse aktører som sentrale samarbeidspartnere i vernet av menneskerettighetene.

Årsheim forteller at rasediskrimineringskomiteen har i motsetning til menneskerettighetskomiteen i økende grad sett på religion som et spørsmål knyttet til identitet og gruppetilhørighet, tett sammenvevd med rasisme og andre former for diskriminering.

Kvinnekomiteen har på sin side vært kritisk til religiøsitet i sin alminnelighet. Denne komiteen har i følge Årsheim kommet med oppfordringer til stater om å sikre skillet mellom kirke og stat og å omfortolke religiøse tradisjoner for å fremme likestilling. De siste årene har komiteen likevel vist økende vilje til å inkludere religiøse ledere i kampen for kvinners rettigheter.

Barnekomiteen har vært opptatt av å inkludere religiøse organisasjoner og ledere i arbeidet for å sikre barns rettigheter. Årsheim sier at de har godtatt religiøst basert forskjellsbehandling i tilfeller der slik behandling har fremmet andre grunnleggende rettigheter, som allmenn tilgang til utdanning.

Overrasket over de store forskjellene

Årsheim er overrasket over at det ser ut til å være såpass stor forskjell mellom komiteene og hvordan de oppfatter hvilken rolle religion og religiøsitet bør og kan ha i samfunnet. Han mener det er god grunn til å sette spørsmålstegn ved dette, særlig ut fra idealet om at menneskerettighetene skal være et enhetlig, felles regelverk.

– Jeg er også overrasket, og litt bekymret, over det betydelige konfliktnivået internt i flere av komiteene når spørsmål knyttet til religion kommer på dagsordenen.

Årsheim mener forskjellene mellom komiteene er av en slik karakter at de kan bidra til en fragmentering av det internasjonale menneskerettighetsvernet.

– Selv om forskjellene til dels kan tilskrives komiteenes forankringer i ulike rettighetstradisjoner og aktivistgrupperinger, kan det derfor være grunn til å etterlyse en omforent avklaring fra komiteene om hvordan de forholder seg til religion og religiøsitet som rettslig og sosialt fenomen, mener Årsheim.

Han hevder dette må til for å sikre en mest mulig helhetlig praksis.

Religiøs diskriminering og rasisme glir over i hverandre

Årsheim har også gjort andre viktige funn i komiteenes håndtering av religion. Et eksempel er hvordan komiteene tolker forholdet mellom grove menneskerettighetsbrudd og religion.

– Spørsmålet om kjønnslemlestelse av kvinner tolkes for eksempel forskjellig av alle komiteene – både hva som er årsaken til denne praksisen, men også hvilke tiltak som bør settes inn for å få en slutt på den.

Han har også avdekket at Rasediskrimineringskomiteen de siste årene i stadig større grad ser ut til å se religiøs diskriminering og rasisme i sammenheng.

– Dette gjør de til tross for at komiteens mandat strengt tatt ikke åpner for en slik tolkning, siden religiøs diskriminering hører til et annet regelsett, forklarer Årsheim.

Avhandlingen peker også på den økende tendensen hos Kvinne- og Barnekomiteene de siste årene til å oppfordre statene til å engasjere religiøse ledere og organisasjoner for å bedre menneskerettighetsvernet.

– Dette er et særlig viktig funn, ettersom dette vitner om en økt vilje til å samarbeide med religiøse aktører. Foreløpig ser dette ut til å være fraværende blant de andre komiteene, avslutter Årsheim.

Årsheim håper han skal få anledning til å presentere noen av funnene sine for komiteene han har arbeidet med, og at funnene hans kan danne utgangspunkt for videre forskning på forholdet mellom religion og rett. Selv ønsker han å arbeide videre med nettopp dette forholdet.

Artikkelen ble først publisert på Det teologiske fakultets hjemmeside.
Religioner.no-lenker: 

 ,