Aktuelt

Religionshistoriens store blasfemikere del 1

admin      |      25/09/2010

Postet av Hans Olav Arnesen

Begrepet blasfemi har fått ny vind i seilene, også i Vesten. OIC (Organisation of the Islamic Conference) kjemper en utrettelig kamp for å forby injurierende ytringer om religion gjennom FN, noe vår egen regjering har valgt å forholde seg nokså avslappet til i forhold til mange andre vestlige land. Private individer som ikke har tålmodighet til å vente på et eventuelt forbud har allerede tatt saken i egne hender og delt ut det de anser som passende straff for blasfemiske ytringer. Her i Skandinavia har tegnerne Kurt Westergaard i Danmark, Lars Wilks i Sverige, og den norske forleggeren, William Nygaard blitt forsøkt myrdet for å ha uttrykt seg på krenkende måter eller formidlet uttrykk som har blitt betraktet som blasfemiske ovenfor islam. Den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh var ikke like heldig som disse tre skandinaviske ofrene, og ble skutt og nær halshugd på åpen gate i Amsterdam for å ha laget en film med et innhold som var blasfemisk i mange muslimers øyne. Mens vi i Vesten vakler under knyttneveslagene fra krenkede religiøse, kan det være interessant å ta et religionsvitenskapelig tilbakeblikk på dette fenomenets lange historie. Kan det tenkes at blasfemi, fremfor simpelthen å være et angrep mot religionen, er en uungåelig del av religionshistoriens dynamikk?

Hva betyr blasfemi?

Cappelens religionsleksikon beskriver blasfemi slik: ”Blasfemi (fra gresk blasphemein, å tale ondt), å tale (eller handle) slik at det på en radikal måte krenker en religions grunnleggende forestillinger om det som er hellig.”

Som definisjonen ovenfor viser vil hva som er blasfemisk være betinget av hvem man til enhver tid spør, og svært ofte vil det nødvendigvis derfor bli gjensidige utvekslinger av fordømmelser mellom to tilsvarende krenkede parter. Religioner.no vil gjennom en liten blasfemiføljetong gjennomgå noen av historiens kjente og kjære blasfemikere.

Aknaton

Amenhopet 4 er en av religionshistoriens tidligste kjente blasfemikere. Han er mer kjent under navnet Aknaton etter at han bestemte seg for å erstatte den allerede urgamle polyteistiske religionen sentrert omkring dyrkelsen av Amon-Ra til fordel for en mer henoteistisk religion basert på Aton, symbolisert ved solskiven. En sannsynlig forklaring på Aknatons blasfemiske forkastelse av det egyptiske panteon kan ha vært ønsket om å berøve den mektige prestestanden dens makt. I alle tilfeller sørget Aknaton for at kun regentparet kunne kommunisere gudens vilje til menneskene og motsatt. Aknatons religiøse reformer overlevde ham ikke, og som belønning for sitt blasfemiske regime ble alle minner om hans eksistens forsøkt slettet fra historien. Alle inskripsjoner med hans navn, statuer, relieffer og andre tegn på hans virke ble meislet bort og ødelagt. Av den grunn tok det tid før egyptologer overhodet ble klar over hans eksistens.

Sokrates og andre hellenske blasfemikere

En av anklagene rettet mot Sokrates var at han ikke trodde på statens guder, i følge Platons ”Forsvarstalen”. I stedet forførte han Athens unge menn med kjetterske tanker om å finne svaret på moralske spørsmål i sin egen fornuft og stille spørsmål ved de vedtatte sannheter. På bildet ovenfor benytter han anledningen til å snakke til sine følgesvenner like til giftdøden innhentet ham. Antikkens Hellas hadde flere berømte blasfemikere. Disse kan grovt deles inn i to typer, slik som i dag. Den første tilhører avvikende sekter som krenket majoritetsreligionens moralsyn enten gjennom faktiske, men oftest gjennom innbilte ritualhandlinger eller trosforestillinger. To slike grupper var henholdsvis den bakkiske Dionysuskulten og pytagoreerne. Begge disse gruppene ble tidvis utsatt for forbud, utrenskninger og forfølgelser lik dem som skulle ramme jøder og kristne i senere tid. Den andre gruppen var såkalte ateister som var blasfemiske i den forstand at de fullstendig avviste de sentrale religiøse sannhetskrav i den offentlige religionen. Når den offentlige religionen var polyteistisk kunne anklager om ateisme ramme også monoteister, slik som kristne og jøder. Antikken manglet likevel ikke ateister av den typen vi er mer kjent med fra vår egen tid. En av dem var filosofen Euhemeros som på 300-tallet f.Kr. tilhørte den makedonske kongen Kassandros hoff. På oppdrag fra kongen foretok han en reise til Arabia, hvor han oppdaget en inskripsjon som fortalte ham hemmeligheten om gudene. De hadde vært konger og andre storslagne menn som etter sin død hadde vokst i folks minne til de til slutt ble ansett som guder. Denne teorien, euhemerisme, har blitt et velkjent religionsvitenskapelig begrep, og ble senere adoptert av kristne historikere og teologer som har brukt dette som en forklaring på hedenske guders tilblivelse. Blant annet brukte Snorre Sturlason en slik forklaring på hvordan æsene opprinnelig var stormenn fra Asia som innvandret til Norden. Denne teorien tok Thor Heyerdahl på alvor, og et av hans siste prosjekter gikk ut på å finne bevis for at Snorres euhemeriske teori om den norrøne gudeverdenen var korrekt.

Selv om antikkens mysterikulter tidvis var under angrep fra den offentlige religionen var de også selv på vakt mot en tredje type blasfemiker. Tysteren. Ettersom disse ritene var underlagt strengt hemmelighold var den verste formen for blasfemi å berette om disse til uinitierte. Klassisisten Walter Burkert lister opp flere slike blasfemikere, hvorav noen farte riktig ille. Diagoras fra Melos kombinerte tysterstatusen med en hensynsløs ateisme, og fortalte om orfiske ritualer og Eleusismysteriet til alle som ville høre om det. Til slutt ble han blasfemidømt, men i motsetning til Sokrates som nektet å flykte fra straffen sin på tross av sine tryglende venner, så fant Diagoras det best å stikke av før dommen ble iverksatt. Under ser vi et bakkisk relieff fra en anatolisk sarkofag.

 

I neste del av vår blasfemikerføljetong vil vi se på kjente gudsbespottere fra den jødisk-kristne tradisjon.

Lesetips:

Aldred, Cyril: Akhenaton: King og Egypt

Burkert, Walter: Greek Religion, Oldtidens mysteriekulter

Platon: Forsvarstalen

Photographic motifs by: Xenophon and Hojar/Wikimedia Commons

 , , ,