Aktuelt

Religionshistoriens store blasfemikere del 2

admin      |      27/09/2010

Postet av Hans Olav Arnesen

Cappelens religionsleksikon: ”Blasfemi (fra gresk blasphemein, å tale ondt), å tale (eller handle) slik at det på en radikal måte krenker en religions grunnleggende forestillinger om det som er hellig.”

Til manges overraskelse har vi vært nødt til å børste støv av et begrep mange i Norge trodde hadde blitt henvist til samlingen av historiske kuriosa. Blasfemi har nok en gang fått politisk gyldighet, 77 år etter at Arnulf Øverland mottok den siste gyldige dommen for denne en gang så alvorlige forbrytelsen etter sin foredragsserie, «Kristendommen – den tiende landeplage». En norsk forlegger har blitt skutt, en norsk ambassade har blitt satt i brann, og tusenvis av mennesker har demonstrert i norske gater mot blasfemiske avbildninger av profeten, Muhammed. At blasfemi ennå i dag er en alvorlig forseelse blant den yngste av de tre abrahamittiske religionene er altså svært tydelig, men hvordan har det seg i dens to beslektede forgjengere, jødedommen og kristendom? La oss gå dem i sømmene kronologisk og begynne med jødene.

Jødenes historie slik den berettes i Det gamle testamentet er en eneste lang rekke overtredelser som resulterer i straff. Både engler og mennesker har alvorlige problemer med å respektere de grenser Gud setter for dem. Lucifer faller fra nåden etter et opprør mot sin herre, mens syndefallet er resultatet av en tilsvarende krenkelse av Guds forbud med tilsvarende katastrofale resultater.  Blasfemi er en av disse overtredelsene som jødene jevnlig gjør seg skyldig i. De to første av de såkalte 10 bud omhandler blasfemi, først i form av avgudsdyrking og deretter som misbruk av Guds navn.

2 Mosebok 20: 1-8 «Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg,  men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud. Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren lar ikke den som misbruker hans navn, være skyldfri.»

Blasfemi nevnes også i 2. Mosebok 22:28 med henblikk på spott av både Gud og verdslig myndighet: «Gud skal du ikke spotte, og en høvding i ditt folk skal du ikke forbanne». Videre heter det i 23:24: «Du skal ikke tilbe deres guder og ikke dyrke dem. Du skal ikke gjøre som de. Men du skal rive ned deres avgudsbilder og slå deres steinstøtter i stykker.»

Både spotting av Gud og avgudsdyrking er altså for blasfemi å regne og kan straffes med døden. Forbannelsen av en verdslig høvding er nok betinget av hvorvidt denne myndighetspersonen hersker med Guds velsignelse. Ellers er det nok av Herrens egne profeter som gjør seg skyld i blasfemi ved å klandre Israel og Judeas konger for deres synd og uvitenhet. Om man forutsetter dette kan man også inkludere andre representanter for Gud blant dem man helst bør unngå å spotte, om man ikke vil føle herrens vrede.

Blant de av Guds talerør på jorden man ikke bør terge hører så definitivt profeten, Elisja. Herren hadde gitt ham veldige gaver. Blant annet kunne han dele vannet, slik Moses hadde gjort ved Rødehavet. Han kunne vekke de døde til livet slik Jesus og Peter senere gjorde, og han kunne også kunsten med å fø en mengde mennesker med en liten mengde brød, selv om han ikke helt nådde opp til Jesus med hensyn til antallet munner han mettet. Han delte også noen andre trekk med Jesus, blant annet et veldig temperament, og en uforutsigbarhet som gjorde ham vanskelig å tilfredsstille selv for dem som ydmykt prøvde å følge hans bud. Aller verst gikk det likevel med 42 små barn som, ifølge 2 kongebok 2: 23-24, gjorde seg skyldig i å spotte Gud gjennom hans profet. Da barna mobbet Elisja fordi han var skallet sendte Herren to bjørner som rev barna i hjel. På maleriet av Benjamin West under ser vi Elisja vekke en gutt fra de døde.

Like dårlig gikk det da borgerne i byen Sodom ønsket å ha samkvem med Herrens engler. Det er jo fristende å se på det som en større spott av Herren å forsøke å tvinge seg på hans himmelske sendebud, enn når en gruppe barn erter Elisja fordi han ikke har hår. Men Guds veier er uransakelige.På bildet under ser vi Lot og hans familie på vei fra det dødsdømte Sodoma veiledet av en engel. Lots kone klarer ikke å la være å ta en titt over skulderen. Hvorfor er det så vanskelig å lyde høyere makters formaninger, enten man er Orfeus eller hustru av Lot?

Blasfemiske grekere og jødenes frigjøring

Selv om jødene selv ofte gjør seg skyldig i blasfemi og pådrar seg Herrens vrede på alskens ulike vis, har de likevel vært raske til å reagere når de har følt at det de selv holder hellig har blitt krenket, noe grekerne fikk erfare. Judea hadde skiftet hender mellom de to hellenske rikene, Det ptolemaiiske Egypt og Seleukideimperiet som strakk seg fra Anatolia til Mesopotamia, og tidligere like til India i øst. Seleukideherskeren Antiokus hadde lenge hatt besværligheter med jødene, og bestemte seg for å hellenisere dem. Det innebar å forby omskjæring, offerritene, og sabbaten.Presten Matthias nektet imidlertid å ofre til de greske gudene, og knivstakk endog en mann som kom for å ofre i hans sted, en scene som er avbildet under. Sønnen hans, Judas Makkabeeren ledet det jødiske folket i opprør mot og seier over det veldige seleukideimperiet. Den jødiske feiringen, Hanukha, er til minne om at den eneste gjenværende flasken med olje i det skjendede tempelet, holdt til 8 dagers rensende ritualer.

Herodes, skjenderen av sitt eget tempel

Det hasmoneiske dynastiet som ble innstiftet av Judas Makkabeeren varte fra circa 160 f.Kr. til edomitten, Herodes fikk makten som en lydkonge av Romerriket i år 37 f.Kr. Herodes ble aldri populær blant jødene, selv om han blant annet utførte storslagne utvidelser av Tempelet. Mot slutten av Herodes regjeringstid viser igjen jødene sitt raseri over det de anser som blasfemi når de knuser den gyldne romerske ørnen som har blitt hengt over tempelinngangen.

Blasfemiske romere og jødenes ødeleggelse

Det ble snart klart for romerne og andre folkeslag i antikken at når det gjaldt religiøse spørsmål var det best å la jødene få det som de ville. De så seg selv som utpekt som hele menneskehetens presteskap og var som oftest urokkelige når det gjaldt deres hellige lov. Noen av jødenes religiøse forbehold kunne likevel få dem i problemer med den offentlige religionen i imperiet. Blant annet nektet de å ofre til keiseren, selv om de kunne tillate seg å ofre til Gud på vegne av keiseren. De hadde underlige diettregler, og de kunne ikke ete sammen med hedninger. De var også avvisende ovenfor andre guder, og viste ikke noen som helst respekt ovenfor disse. Jødene tråkket således, i øynene til de mer inkluderende polyteistiske religionene i Middelhavsområdet, på andres religiøse følelser mens de var raske til å la seg opphisse dersom det de selv anså som hellig ble krenket . Selv om denne ubøyelige viljen imponerte grekere og romere, ifølge den jødiske forfatteren Josephus Flavius,  var den kanskje også medvirkende til jødenes ødeleggelse. Før det skjebnesvangre opprøret i 66 e.Kr. var jødene blant de mest tallrike folkegruppene i det mangfoldige Romerriket. 4 år senere var den jødiske befolkningen i det hellige land desimert, og det var langt vanskeligere å være jøde i resten av imperiet. Den hellige by lå i ruiner og hellige gjenstander fra tempelet ble båret i prosesjon gjennom Romas gater, sammen med opprørsledere i lenker som så ble henrettet offentlig. Av fangene som ble tatt ble noen brukt som slaver, mens andre fant sin død på ulike vis i arenaen. Opprøreret i 66 e.Kr. innebar, sammen med opprørene i 115 og 130, slutten på den jødiske nasjonen som en politisk makt. Mens Det gamle testamentet er en historie om en jødisk nasjon som blir straffet på grunn av sin manglende trofasthet mot Gud, synes jødene senere å bli enda hardere straffet for sin ubøyelige lojalitet mot Guds lov og vilje. Kan jødenes skjebne i hendene på bokstavtro fanatikere tjene som et eksempel til avskrekkelse for deres moderne, islamistiske motstykker?

I neste del av denne føljetongen vil vi se nærmere på en svært uvanlig jødisk blasfemiker som kom til å sette dypere spor i religionshistorien enn noen annen mann før ham.

Religionshistoriens store blasfemikere del 1

 , ,