Aktuelt

Religionshistoriens store blasfemikere del 3

religioner      |      08/10/2010

Postet av Hans Olav Arnesen

De fleste kulturer har noe man holder hellig. Noe som settes til side og omgis av forbud, i tråd med Durkheims definisjon av det hellige. I dagens Europa blir ikke det den innfødte religionen betrakter som hellig beskyttet mot krenkelser i samme grad som tidligere, men vi har fått nye tabuer til erstatning for de gamle. Flere av disse er knyttet til hva som anses som krenkelser av utsatte grupper, oftest minoritetsgrupper. Dette kan iblant føre til den historisk sett svært uvanlige situasjonen at innvandrede minoritetsreligioner nyter et større vern mot blasfemi enn den tradisjonelle majoritetsreligionen.  Slike former for beskyttende lovgivning kan likevel også ramme nyeuropere, slik som tilfellet var for 3 tyrkere som i Sveits ble dømt for å benekte folkemordet på armenerne. I land som i større grad enn dagens Vesteuropa omfavner nasjonstanken, finner man lovgivning som dømmer krenkelser av nasjonalsymboler, noe det litt underlige filipinske forbudet mot slett fremføring av nasjonalsangen er et eksempel på.

Kristus bærer korset – El Greco ca. 1580

I den tredje delen av denne føljetongen om blasfemikere igjennom religionshistorien, skal vi konsentrere oss om den tidlige kristendommen. Denne religionen ble, sedvanlig nok, grunnlagt av en blasfemiker. Galileeren, Jesus av Nasaret, begynte sitt forkynnelsesvirke etter å ha blitt døpt av en slektning, Johannes døperen, som forøvrig ble henrettet i likhet med ham selv, og som de gnostiske mandeerne ser på som sin største profet. Jesus var om lag 30 år på dette tidspunktet, og ifølge Matteusevangeliet var han resultatet av en union mellom Maria, Josefs hustru, og Den hellige ånd, noe som gjorde ham guddommelig. Da han tok sin forkynnelse fra landsbygden i Galilea til hovedstaden, Jerusalem, var det nok.  Særlig etter hans voldsomme renselse av Tempelet. Ved hjelp av forræderen, Judas, fikk den jødiske sanhedrin Jesus arrestert. En stund ble Jesus kasteball mellom Herodes Antipas (4 f.Kr.- 39 e.Kr.) og Pontius Pilatus (26 f.Kr.- 36 e.Kr.), men omsider endte han opp hos sistnevnte som hadde myndighet til å idømme ham den mest pinefulle straffen tilgjengelig.

Mihály-Mukácsy-Kristus foran Pilatus-1881

Jesus krenket flere aspekter av sin jødiske religion. Helt sikkert var det irriterende hvordan han angrep de respekterte fariseerne og sadukeerne, som naturlig nok hadde svært høye tanker om seg selv. Men han var også langt mer pragmatisk i forhold til jødisk lov enn hva man likte. Blant annet blir han anklaget for å bryte med det tredje bud og krenke den hellige sabbaten. For eksempel helbreder han på sabbaten (Matteus: 10.12) og sier i Markusevangeliet: «Sabbaten er til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbaten» (Markus 2, 27)». Mest uhyrlig virket kanskje neste vers: «Derfor er Menneskesønnen Herre også over sabbaten». For å få ham dømt til døden var det likevel viktig å stemple ham som en urostifter som utfordret romersk overherredømme. Til tross for at evangeliene fremstiller Pontius Pilatus som en forholdsvis sympatisk mann som høyst motvillig dømmer Jesus til døden kan andre kilder, som Josephus Flavius (37-100 e.Kr.)  berette om en nådeløs og hatefull figur som neppe var vanskelig å be om å korsfeste en mulig jødisk oppvigler. Som senere kristne skulle få oppleve til gangs hadde romerne sine egne hellige tabuer som man ikke skulle krenke, og en utfordring av den kommende guden, keiser Tiberius og Det romerske imperiets autoritet var mer enn nok grunn til å korsfeste en galileer med pretensjoner om kongemakt, enten denne var åndelig eller verdslig.

Bernandino- Kristus rydder tempelet 1655

Korsfestelsen av Jesus var bare begynnelsen på en lang rekke blasfemidommer på hans følgesvenner, som ble forfulgt både av den jødiske majoritetsreligionen, av romerne og etterhvert også de persiske sasanidene som gjenoppvekket en langt mer intolerant utgave av zoroastrismen enn den som hadde preget arsakidene.

Først ut i rekken av martyrer dømt for blasfemi var, Stefanus. Blant de jødiske skriftlærde som deltok i drapet på ham, var Saul, mer kjent som Paulus. Denne forfølgeren av Jesusbevegelsen skulle selv komme til å bli den viktigste mannen i kristendommen, nest etter Jesus. Kanskje var han likevel som en dobbelt blasfemiker å regne? Først brøt han med jødedommen etter sin dramatisk omvendelse, og deretter kom han i konflikt med Jesus bror, Jakob, og revolusjonerte den nye troen ved å tillate ikke-jøder å slutte seg til den nye sekten. De trengte ikke engang å omskjæres. Kanskje var han også uenig med Jakob om hvorvidt Jesus virkelig var Guds sønn eller ikke, en forestilling som skulle komme til å bli helt sentral i kristendommen, men som blir fornektet av islam. Både Jakob og Paulus ble ihvertfall også forfulgt, og Josephus Flavius hevder at jødenes råd steinet Jesu bror, mens Paulus ble arrestert og ført til Roma, hvor noen kilder hevder han ble halshugd.

En av kildene til forfølgelse av de kristne var den såkalte ateismen de stod for. For romerne var det ikke minst de kristne og jødenes motvilje mot å ofre til keiseren som var uspiselig for romerne, såvel som avvisningen av andre guder. Både jøder og kristne ble forfulgt på grunn av dette, men de kristne var langt farligere ettersom de spredte sin «ateisme» også blant ikke-jøder, og det nokså raskt. Enda mer urovekkende var det at forfølgelsene syntes å ha så liten virkning.  Faktisk var noen kristne så ivrige etter å gå i døden for sin tro at de tidligere kirkelederne måtte advare mot unødig provokasjon fra sine tilhengere for tidligst mulig å få gå i døden. Delvis kan dette forklares ved at religionen var stiftet på et martyrium, men kanskje enda viktigere var naturligvis det faktum at den tidlige kristendommen var en endetidssekt som så for seg en snarlig slutt på denne verden. Uansett ble martyrdøden så ettertraktet at man antagelig fabrikerte martyriefortellinger for å forherlige store kristne personligheter som var så uheldige å dø en høyst alminnelig død. Paulus er et mulig eksempel på dette.

Da Konstantin (275-337)  tok keisermakten i hele Romerriket i 324 ble det slutt på forfølgelsen av kristendommen, og religionen fikk en begunstiget status i riket. Selv om de kommende keiserne nå hadde en kristen tilknytning var det likevel lenge vanlig å utsette dåpen helt frem til man lå på dødsleie. På den måten kunne man unngå å synde etter at man hadde mottatt dåpen, noe man var dømt til å gjøre som hersker. Keiser Theodosius (347-395) feilberegnet likevel et sykeleie, og var så uheldig å overleve etter å ha blitt døpt. Det gjorde ham også sårbar for fordømmelse fra kirken, og når han ifølge god skikk massakrerte 7000 mennesker i Thessalonika ble han så grundig fordømt av Ambrosius (339-397) at han ydmykt måtte be om forlatelse. Hans massakre var ikke blasfemisk mot kristendommen, men reaksjonen han møtte i kirken viste at det hadde kommet en ny maktfaktor ved siden av den keiserlige. Dette illustrerer hvor spesielt det kortlivde regimet til en av hans forgjengere hadde vært.

Keiser Julian (331–363) var døpt og oppvokst som en kristen. Likevel ble han påvirket av nyplatonismen, lot seg innvie i Eleusismysteriet, og dyrket en hemmelig drøm om å gjenreise den hedenske religionen, dog i en reformert utgave med solguden, Helios, i sentrum. Til å begynne med nøyde han seg med å subsidiere hedendommen, og favorisere hedenske tjenestemenn, men da det gikk trått med å overbevise folket om at kristendommen ikke lenger var veien måtte han etterhvert ty til forfølgelse av sin tidligere tro og skjending av kristne gudshus. Desverre for Julian var selv imperiets resterende hedninger lite entusiastisk over hans forsøk på å vekke de gamle tradisjonene til live, og han ble latterliggjort for sine hyppige blodoffer som ble sagt å tømme imperiet for kveg. Julian var likevel på mange måter en dyktig administrator, og hadde i det minste hærens lojalitet. Det hjalp ham lite da han skulle møte det unge sasanideimperiet i krig. Julian døde som følge av skader han mottok under en overmodig forfølgelse av flyktende persere. Hans siste ord skal ifølge senere kristen tradisjon ha vært: «Du har seiret, galileer».

E. Armitage – Julian apostat leder en konferanse 1875

Den neste keiseren involvert i en blasfemistrid var, i likhet med Julian den frafalne, på en renselsesmisjon, dog innenfor kristne rammer. Keiser Leo 3 mente at ikondyrkelsen som var så utbredt i imperiet var i strid med bibelske forbudet mot avgudsbilder, 2.Mosebok 20. 4-5. Dette kunne meget vel være grunnen til at de primitive araberne hadde vært i stand til å underlegge seg store deler av imperiets provinser i Midtøsten og Nordafrika. Leos militære suksesser syntes å bekrefte dette og ikonoklasmen fortsatte under hans sønn og sønnesønn, og det gjorde også de militære bedriftene. Billedstormingen skapte likevel stor bitterhet hos vanlige grekere som elsket sine ikoner. Det kunsthistoriske tapet som denne vandalismen ledet til i form av ødelagte bilder og hvitkalkede fresker var selvfølgelig også enormt. Videre ble forholdet til paven av Roma sterkt skadet, noe som var medvirkende til den splittelsen som til slutt ledet til Konstantinopels ulykkelige fall i 1453. Det kom en ny bølge av ikonoklastiske keisere på 800-tallet, men uten militære suksesser å vise til var det de som tapte kampen om hvem som var de største blasfemikerne, ikonoklastene eller ikonodulene.

I neste del av denne føljetongen vil vi bevege oss litt østover. Først til zoroastrismen, og deretter til en religionsstifter som delte Leo 3`s motstand mot avgudsdyrking i form av billeddyrkelse.

Cappelens religionsleksikon: ”Blasfemi (fra gresk blasphemein, å tale ondt), å tale (eller handle) slik at det på en radikal måte krenker en religions grunnleggende forestillinger om det som er hellig.”

  1. Religionshistoriens store blasfemikere del 1
  2. Religionshistoriens store blasfemikere del 2

Motifs provided by Wikimedia Commons