Aktuelt

Religiøse vandaler gjennom historien

religioner      |      15/02/2013

Islamistene i Mali sjokkerte verden med sin ødeleggelse av uvurderlige kulturskatter. I religionshistorien er likevel slik religiøst motivert vandalisme langt ifra noe nytt fenomen.

Av Knut Dæhli

Det er absolutt ikke noe nytt. Vandalisme. Historien er full av eksempler på at folk ødelegger hverandres kosteligste eiendeler, det være seg bilder, tekster, eller byggverk. Gjenstander og symboler kan ha en sterk kraft, som gjør at ødeleggelsen av dem blir stående som sterke minner for dem som opplever det. I nyere tid kan vi tenke på bildene av Saddam Husseins statuer i Bagdad, Irak, hvis fall symboliserte diktatorens endelikt. Fra religionshistorien og mytologien har vi andre, like sterke eksempler: Samson som river ned Dagon-tempelet, eller profeten Muhammed som renser Kabaen i Mekka.

De tre ovennevnte eksempler – til tross for de svært ulike omstendighetene og motivasjonene bak – kan alle karakteriseres som vandalisme, i ordets vanlig betydning, det vil si hensynsløs ødeleggelse eller hærverk. Her er det snakk om en kompromissløs nedbrytning av noe fysisk som representerer det tyranniske, det gamle, det hedenske, til fordel for det frie, det nye, det rette. Hvorvidt fysisk (og ofte voldelig) nedbrytning faktisk medfører det motsatte av det man bekjemper er imidlertid et annet spørsmål.

Vi skal se nærmere på noen eksempler på religiøst motivert vandalisme gjennom historien, men for ordens skyld er det to begreper som bør oppklares først.

Vandalisme og ikonoklasme

Vandalisme  viser til hensynsløs ødeleggelse (ofte av kulturminner). Begrepet oppstod etter plyndringen av Roma i 455 av de østgermanske folkene kalt vandalene, hvis opptreden og herjinger da skal ha vært så grusomme og destruktive at denne typen handlinger ble oppkalt etter dem. De plyndret byen i fjorten dager, i motsetning til visigoterne som tidligere hadde plyndret Roma i tre dager i 410. Vandalene var kristne arianere (det vil si at de ikke aksepterte den samme treenighetslæren som katolikkene, men fulgte Arius´lære), og dette skal ha bidratt til at de forfulgte katolske kristne under sine erobringer. De ble for øvrig slått tilbake og utvisket fra historien rundt 533, da den bysantinske keiseren Justinian I sendte en ekspedisjon mot dem.

Ikonoklasme – defineres ifølge Encyclopedia of Religion som intensjonell desekrering eller ødeleggelse av kunst på bakgrunn av religiøse prinsipper eller tro, da særlig kunst som avbilder mennesket. Begrepet stammer fra to greske ord, nemlig eikon, som betyr bilde (ofte hellig bilde, eller ikon), og klasma eller klaein, som betyr henholdsvis brudd og knuse. Ikonoklasme er altså motstand mot bruk av bilder og statuer i gudsdyrkelsen. Begrepet oppstod i Det bysantiske riket på 700- og 800-tallet, men blir også brukt om billedstorming i den vestlige kristenheten, inkludert den protestantiske reformasjonen. Begrepet kan også brukes i en ikke-religiøs kontekst, som når man omtaler bildeødeleggelse generelt, eller som en betegnelse på handlinger som angriper eller forkaster opphøyde normer og institusjoner, eller etablerte verdier og praksiser.

Selv om religiøs motivert ikonoklasme er tema for denne artikkelen finnes det mange eksempler på billedstorming som ikke har noe med religion å gjøre. Marxistiske ødeleggelser av helligdommer og klostre i Tibet og Mongolia er noen eksempler.

Når det gjelder religiøst motivert vandalisme, altså ikonoklasme slik begrepet opprinnelig var ment, skal vi se at det særlig er de abrahamittiske monoteistiske religionene – jødedom, kristendom og islam – som “utmerker” seg. Det er for øvrig naturlig at monoteistiske religioner i større grad vil se på ikonoklasme som sin religiøse plikt. Tross alt, hvis det bare finnes én korrekt gud, innebærer det at alle andre gudstroer er falske og farlige – simpelthen ulike former for avgudsdyrking. Dermed er det ikke rart at ikonoklasmen har gjort seg spesielt gjeldende innen den judeo-kristne-islamske sfæren. Disse religionene har vekslet på å utvise de sterkeste ikonoklastiske tendensene.

Syv eldre eksempler på religiøs vandalisme

Her følger noen eksempler på religionshistoriens vandaler. Vi starter med to (sannsynligvis) mytiske historier:

1) – Samson ødelegger Dagon-tempelet gjennom selvmordsvandalisme
Den bibelske skikkelsen Samson, en av dommerne i oldtidens Israel, og dermed en viktig skikkelse i jødisk historie, skal ha ødelagt filisternes Dagon-tempel etter at de fanget ham og skar ut øynene på ham. Hvorvidt hans motivasjon gikk utover ren hevn til et ønske om å straffe annerledestroende og de avgudsdyrkende filisterne kan man kun spekulere i. Fortellingen om Samson står i dommerboken i Bibelen, kap. 13-16. Her sier han selv: ”Min Herre og Gud, husk på meg og styrk meg denne ene gangen, Gud, så jeg får hevn over filisterne for det ene øyet mitt!” Filisterne tilba Dagon, en assyrisk-babylonsk fruktbarhetsgud.

2) – Kong Hiskia i Juda renser  Salomos tempel
Kong Hiskia i Juda renser kongeriket og Salomos tempel i Jerusalem for avgudebilder: ”Hiskia gjorde det som var rett i Herrens øyne, i ett og alt slik hans stamfar David hadde gjort. Han nedla offerhaugene, slo i stykker steinstøttene og hogg ned Asjera-stolpene. Kobberslangen som Moses hadde laget, knuste han. Helt til den tid hadde israelittene tent offerild til slangen. De kalte den Nehusjtan.” (2 Kong 18,3-4).

3) –  Amarnatidens ikonoklasme
I det gamle Egypt under det 18. dynasti (1550-1307 f.Kr.) ble landets grenser utvidet, og dette fikk konsekvenser for tilbedelsen av solguden Amon-Ra, og hans betydning for kongemakten. Under reformene som ble utført av kong Amonhotep 4., senere kalt Akhenaton, ble fokuset skiftet mot en av solgudens mange manifestasjonsformer, nemlig solskiven Aton. Disse reformene skjedde under den såkalte Amarnatiden (1353-1322), da kongen blant annet reiste en ny hovedstad, Akhet-Aton («Atons Horisont») i Mellom-Egypt (byen heter i dag Amarna, derav periodens navn), hvor kun guden Aton ble tilbedt.

Atons opphøyde rolle ledet til en av historiens tidligste forestillinger om at kun én eneste gud eksisterer, og dermed til forfølgelse av andre guder i det som noen ganger omtales som religionshistoriens første monoteistiske eksperiment. Solguden sluttet i denne perioden å bli avbildet som en antropomorf, altså menneskeliggjort, skikkelse, men ble kun vist som solskiven som sender sine stråler til kongefamilien. Aton var nå alene på himmelen, synlig gjennom lyset men samtidig fjernt fra menneskene. All tilbedelse og kult gikk gjennom kong Akhenaton og hans dronning Nefertiti.

Ødeleggelsene i denne perioden var svært omfattende, og templer, graver, obelisker, toppen av pyramider, tempelutstyr, skarabeer og krukker ble gjenstand for vandalisme. I gravene var det hovedsaklig guden Amon, og hans symboler, titler og institusjoner samt gudinnen Mut som ble utsatt for ikonoklasme. Fremtredende var også utstryking av flertallsordet «guder». Det er imidlertid verdt å nevne at en rekke andre guder i den egyptiske panteon eller gudeverden, eksempelvis Osiris, Anubis, Isis, Horus, etc., ikke ble fjernet i graver berørt av ikonoklastene. Dette kan antyde at vandalismen var mer målrettet mot en bestemt gud, Amon, og at motivasjonene bak trolig var kongens ønske om sterkere kontroll over folket og den religiøse eliten gjennom kultisk hegemoni – snarere enn et rent monoteistisk prosjekt mot det egyptiske flerguderiet.

4) – Tidlig kristen ikonoklasme
Den kristne destruksjon og vandalisering av hedenske skulpturer i Syria, Egypt, Hellas og Italia i senantikken, fra ca. 350-500 e.Kr. Den kristne ikonoklasmens legitimitet stammer fra det bibelske ofte oversette bud nummer to i dekalogen – de ti bud – som sier «Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.» (2 Mos 20, 4). Dette har i kristen kontekst enten blitt tolket som å gjelde bokstavelig, eller til å kun gjelde avbildning av andre falske guder.

Theodoret, en biskop i Nord-Syria mellom 423 og 457, skrev i dundrende ordelag mot hedenske gudebilder. Han sammenlignet Venus med en prostituert, og latterliggjorde den kvinneaktive vinguden Bacchus. For biskop Theodoret utgjorde disse statuene en vesentlig del av bedraget hedninger hadde over menneskeheten, og derfor skulle alt ødelegges. De mange skulpturene vi har i dag som stammer fra antikken med manglende hender, armer, bein, genitalia, hoder eller øyne, er ofte blitt slik på grunn av de tidlige kristne ikonoklastene, og  ikke på grunn av tidens gradvise påkjenninger.

5) – Ikonoklasmen (726-843). Den bysantiske bildestormen
I Konstantinopel i perioden 726-843 foregikk det store endringer i kunsthistorisk sammenheng, ettersom keiser Konstantin V i 754 forbød et ikonoklastisk konsil å fremstille, eie eller dyrke bilder av hellige personer. Opptakten til denne bildefiendtligheten hadde startet tidligere med keiserens far Leo III, og resultatet ble en bitter strid mellom bildeforkjemperne, ikonodulene eller ikonofilene, og bildestormerne, ikonoklastene. Økonomisk, kulturell og demografisk nedgang i Det bysantinske riket var nok med på å bevege keiseren i ikonoklastisk retning, og rikets islamske rivaler var bildeløse. Kanskje tenkte også keiseren at for mange satt sin lit til ikonenes makt fremfor keiserens.

Ifølge de bildevennlige kildene fra perioden (som er de eneste overlevende) skal Bysants, altså Østromerriket, ha blitt nærmest renset for religiøs ikonografi i denn perioden. Men trolig var det umulig å stoppe privat fremstilling av ikoner, særlig i provinsene. Av kunsten som overlevde denne perioden ser man tydelige tegn på at tradisjonelle ikonografiske motiver, for eksempel jomfru Maria med Jesusbarnet, har blitt malt over med et stort kors, seierskorset, for senere igjen å ha blitt malt over korset med det originale motivet, etter at de bildevennlig omsider vant på 800-tallet.

6) – Saim El-Dahr, en fanatisk muslim, fjerner nesa til sfinxen i Egypt
Den egyptiske sfinxen mistet nesa i et vandaliseringsforsøk av en fanatisk sufi, Saim El-Dahr, ifølge en velkjent legende. Visstnok for å bevise for lokalbefolkningen at sfinxen ikke hadde overnaturlige evner til å bestemme Nilens vannstand. Ifølge den samtidige egyptiske historikeren Al Maqrizi skal dette ha skjedd i 1379. I november 2012 oppfordret for øvrig en egyptisk jihadist ved navn Murgan Salem al-Gohary alle muslimer om å ødelegge sfinxen og Giza-pyramidene i Egypt. Al-Gohary påstår selv at han har forbindelser med Taliban, og er velkjent i Egypt for sine oppfordringer til vold.

Det er for øvrig verdt å merke seg at til tross for islams strenge monoteisme, finnes det ingen konkrete billedforbud i Koranen tilsvarende det vi finner i Bibelens Exodus (2. Mosebok).

7) – Reformasjonens ikonoklasme
Reformasjonens sentrale skikkelser gikk hovedsaklig i to ulike retninger når det gjaldt bildeforbudet allerede nevnt over i Bibelen. Luther gikk inn for en anti-ikonoklastisk posisjon, og skriver at for særlig de som er svake i troen kan bilder være til hjelp. Kristne står uansett fritt til å velge selv hvorvidt bildebruk er passende, mener han. Luther kritiserer måten man går frem på og den betydningen bildene tillegges i ikonoklastisk virksomhet. Derfor blir bildespørsmålet aldri et sentralt tema i den lutherske teologien.

Blant de reformerte i Sveits derimot, som Ulrich Zwingli og Jean Calvin, stod bildespørsmålet sentralt. Zürich produserte på denne tiden massivt med bilder, særlig mellom 1500 og 1516. For grunnleggerne av den reformerte kirken – altså Zwingli og Calvin – var vektleggingen av den rette tilbedelsesformen viktigere enn det lutherske wittenbergske fokuset på spørsmålet om den rette doktrine. Reformasjonen så derfor et oppsving i ikonoklastisk aktivitet hos de protestantiske gruppene, også lutheranerne. Men det var de reformerte som skilte seg markant ut med sin vandalisering av kirker, og desekrering av kirkekunst, helgenbilder, og liknende.

Fem moderne eksempler på religiøs vandalisme
Det er liten tvil om at det i dag er innen islams strengere puritanske retninger at ikonoklasmen gjør seg tydeligst gjeldende. Det er allikevel ikke kun innen islam at vi finner moderne forekomster for ikonoklasme.

1) – Kirkebranner i Norge på 1990-tallet

Ifølge Store Norske Leksikon var det i 1990-årene at Norge ble «hjemsøkt av en rekke påsatte kirkebranner og mord som for en stor del hadde sitt utspring i det norske black metal-miljøet som var inspirert av satanisme. Mellom 1992–94 ble det registrert ca. 30 påsatte kirkebranner eller forsøk på dette, deriblant Fantoft stavkirke i Bergen og Holmenkollen kapell i Oslo. Fantoft stavkirke brant ned til grunnen 6. juni 1992, og Holmenkollen kapell 24. august samme år. Som en ideologisk begrunnelse for brannpåsettelsene er kultkontinuiteten fra hedensk til kristen tro blitt påpekt.» Nittitallet så altså flere kirkebranner og påtennelsesforsøk, men troen på at alle disse var religiøst motivert er trolig sterkt overdrevet, selv om man kan dra noen linjer til høyrekstreme miljøer med kvasireligiøse begrunnelser for bekjempelse av kristendom.

2) – Talibans vandalisering av Buddha-statuer i Afghanistan, 2001
Den islamistiske nasjonalistbevegelsen Taliban i Afghanistan stod bak ødeleggelsen av to store Buddha-statuer i Afghanistan i mars 2001. Den ene statuen var 38 meter høy og 1 800 år gammel, den andre 53 meter høy og 1 500 år gammel. Dette var religiøst motivert, men også politisk motivert, ettersom FN sendte penger til Afghanistan for restaurering av statuene på denne tiden samtidig som Afghanistan var underlagt internasjonale sanksjoner.

3) – Wahhabistenes ødeleggelse av historiske bygg i Mekka de siste 50 årene
Wahhabismen er statsreligionen i Saudi-Arabia og en streng ultrakonservativ retning innen sunniislam. Denne retningen, sammen med kapitalsterke eiendomsinteresser i Mekka, står ansvarlige for at minst 300 historiske bygg av særegen religiøs og kulturell verdi har forfalt eller blitt ødelagt over de siste 50 årene, ifølge Sami Angawi, ekspert i islamsk arkitektur. «Utryddelsestruede» eller allerede ødelagte bygg inkluderer huset der profeten Muhammed skal ha undervist de aller første muslimene, og huset der Muhammed egentlig skal ha bodd.

Wahhabistenes forklaring på hvorfor disse byggene burde fjernes er at det er fare for at folk vil begynne å valfarte til disse byggene i tillegg til Kabaen, og at dørene til avguderi, polyteisme og umoral dermed lett vil bli åpnet.

4) – Ødeleggelsene av hellige skrifter, sufihelligdommer og biblioteker i Mali, Egypt og Libya, 2012-2013
Militante islamistiske opprørere på Mali ødela i fjor flere mausoleum og hovedporten i hovedstaden Timbuktu, og i begynnelsen av denne måneden brente de det nylig konsturerte biblioteket Ahmed Baba instituttet, rett før de flyktet ved ankomsten av franske tropper. Det er bekreftet at opptil 2000 manuskripter (de fleste fra 1200-tallet og av stor verdi, ofte sammenlignet med Dødehavsrullene) er blitt ødelagt eller plyndret. Bakgrunnen for denne ødeleggelsen kan være religiøst motivert ettersom alt som kan tolkes som avsporinger fra tidlig islam (dvs. alt utenom det som bekjennes i Koranen og i noen autoritative hadither) skal tas avstand fra og ødelegges, ifølge ultrakonservative salafister. Politiske motiver er også fremtredende hos de militante islamistenes ulike former for ikonoklasme. I kjølevannet av den arabiske våren har salafister (de rene), begått liknende ødeleggelser i særlig Egypt og Libya siden 2012.

5) – Restaureringen av kirkemaleri i Spania, 2012.

Som en kuriositet kan nevnes restaureringen av et kirkemaleri i Barja, Spania. Hvorvidt dette er religiøs vandalisme kan sikkert diskuteres, men motivene til kvinnen som foretok restaureringen var utvilsomt religiøse, og resultatet nokså ødeleggende. Maleriet kalles Ecce Homo (Se mennesket) , men har etter den mislykkede restaureringen blitt omdøpt av lokalbefolkningen til Ecce Mono (Se apen).

Lenker: 

• Hvorfor islamister ønsker å ødelegge religiøse artefakter. 
• Wahabittisk desekrering av Makkha 
• Dagbladet om restaureringen av Ecce Homo.