Jødedommen



Jødedommen er – i likhet med kristendommen og islam – en religion som har sitt utspring i det gamle Midtøsten, men som i løpet av sin historie har spredt seg ut over hele verden. Sammen med disse to yngre slektningene, som den har mye til felles med, regnes jødedommen derfor gjerne med blant de klassiske verdensreligionene.

vestmuren-klagemuren.foto-hansolavarnesen

Vestmuren, bedre kjent som Klagemuren, er svært viktig for jødene. Det er det eneste byggverket fra det siste tempelets tid som ennå står i Jerusalem.

 

Historie

Jødedommen er en av de eldste verdensreligionene. Men hvor gammel er den egentlig? Sett med jødiske øyne vil det være nærliggende å føre dens historie tilbake til sagnomsuste skikkelser som Abraham og Moses. Abraham gjelder som stamfar for jødene, for det folket som også fikk navnet Israel. Moses står som lovgiveren, og siden det er loven som for jødene bestemmer både gudsforholdet og etikken, kalles det jødiske fellesskapet også det mosaiske trossamfunnet.

I et religionsvitenskapelig perspektiv er det vanlig å se jødedommen som en videre utvikling av religionen i det gamle Israel. Under ledere som Saul, David og Salomo var det her i det tiende hundreåret f. Kr. grunnlagt et kongerike som dels måtte hevde seg i stadig strid med ulike nabofolk og dels ble svekket av indre strid. Riket ble delt i to, Juda i sør og Israel i nord, med henholdsvis Jerusalem og Samaria som hovedstad. I tidens løp falt begge de to israelittiske statene som offer for ekspanderende stormakter fra øst, fra Mesopotamia. Nordriket bukket under for assyrerne i 722 f. Kr., mens sørriket holdt stand til 587 f. Kr., da babylonerne fulgte i assyrernes fotspor, inntok Jerusalem og førte en stor del av folket med seg til Babylon.

I den gamle israelittiske religionen spilte ulike ofringer en sentral rolle, både i de store templene og på offerplasser rundt omkring i landet. Mot slutten av kongedømmets tid ble imidlertid all offerkult sentralisert til tempelet i Jerusalem. Dermed stod den bortførte befolkningen i Babylon overfor en helt ny utfordring: Hvordan skulle de nå – uten offertjenesten – kunne dyrke sin gud på rett vis? Og hvordan skulle de i det hele tatt kunne opprettholde sin nasjonale identitet? Svaret på denne utfordringen ble for det første en gudstjeneste uten tempel og ofringer, med vekt på bønn og skriftlesning, for det andre en interesse nettopp for å samle og redigere folkets gamle tradisjoner, både muntlige og skriftlige. Gjennom dette arbeidet ble grunnen lagt for den hebraiske bibelen og for det jødiske trossamfunnet slik vi kjenner det fra historien like fram til vår egen tid.

Denne lange historien, som dekker et tidsrom på godt og vel 2500 år, er det naturlig å dele i tre hovedperioder:

1) Jødedommen i den tidlige perioden:

Da perserne i 538 f. Kr. erobret Babylonia, fikk de bortførte jødene vende tilbake til sitt hjemland, bygge opp igjen tempelet, ta opp igjen offerkulten og gjenreise et jødisk samfunn under persisk overherredømme. Med tiden overtok andre stormakter herredømmet, først (333 f. Kr.) makedoneren Aleksander den store, deretter egyptiske og syriske konger. Gjennom et opprør på 160-tallet f. Kr. (makkabeeroppstanden) gjenvant jødene for en periode nasjonal selvstendighet, inntil romerne innlemmet landet i sitt enorme imperium (63 f. Kr.). Men mange jøder mislikte det romerske styret, som dels ble ivaretatt av regionale småkonger, og det kom til to omfattende forsøk på frigjøring (66-70 og 132-135 e. Kr.). Begge endte med katastrofalt nederlag. I år 70 ble Jerusalem inntatt og det andre tempelet, som nylig var restaurert i stor stil, lagt i ruiner; i år 135 la romerne ned forbud mot jødisk religionsutøvelse i landet, noe som i realiteten betydde landsforvisning av et helt folk.

2) Klassisk jødedom:

Med ødeleggelsen av det andre tempelet stod jødene nok en gang uten mulighet til å opprettholde offerkulten. Men den tekstproduksjonen og skriftsamlingen som for alvor tok til under eksilet i Babylonia, hadde i mellomtiden blitt ganske omfattende. Nå ble det derfor en viktig oppgave for skriftlærde jøder å avgrense en hellig, normativ skriftsamling som kunne tjene som fast fundament for jødisk tro og liv. Slik ble den hebraiske bibelen til, jødenes hellige skrift.

Men parallelt med arbeidet med den hellige skriftsamlingen hadde lærde jøder også drøftet og kommentert religiøse og moralske spørsmål som både de hellige tekstene og livet selv stilte jødene overfor. Slik var det i århundrenes løp vokst fram en muntlig tradisjon som det nå også var om å gjøre å bevare for ettertiden. Dette arbeidet tok til i tiden etter tempelets fall og ble i første omgang avsluttet med samlingen Misjna (omkring 225 e. Kr). Men dette var en samling som i sin tur aktualiserte et behov for videre fortolkning og fortsatt kommentarvirksomhet. Den ble drevet fram både av jøder som ble værende i Palestina eller fant tilbake dit, og av jøder i eksil, først og fremst ved et høyt ansett akademi i Mesopotamia. Hele denne lærdomstradisjonen munnet til slutt, to-tre hundreår etter Misjna, ut i det voluminøse verket Talmud, selve standardverket for tenkning og handling i senere jødisk historie.

I og med ferdigstillelsen av Talmud hadde jødedommen funnet sin klassiske form, den som har preget den like fram til moderne tid. Gjennom dette lange tidsrommet har jøder funnet sin vei til de fleste land i verden, der de som minoritet – oftest i et kristent eller islamsk miljø – har søkt å opprettholde sin egenart og sin livsform. Stundom har forholdet til vertsfolk og styresmakter vært godt; et tidvis fruktbart samkvem mellom jøder, kristne og muslimer i spansk middelalder holdes gjerne fram som et eksempel på religiøs toleranse. Men vel så ofte var forholdet preget av spenning og konflikt. Gjennom den europeiske historien har den jødiske befolkningen flere ganger vært utsatt ikke bare for hat og forakt, men også for voldelige angrep i større eller mindre målestokk. Mot slutten av middelalderen ble jødene for kortere eller lengre tid forvist fra flere vesteuropeiske land; alternativet var overgang til kristen tro. Til gjengjeld vokste det over store deler av Øst-Europa fram en betydelig jødisk landsbybefolkning med en særegen jødisk kultur, jiddisk.

 

3) Jødedommen i moderne tid:

I løpet av det 18. hundreåret gjorde betydelige endringer seg gjeldende i flere europeiske land; industrialisering og en utvidet verdenshandel la grunnen for økonomisk vekst, og med opplysningstiden kom hevdvunne tankemønstre, ikke minst de overleverte religiøse sannhetene, i fornuftens kritiske søkelys. Dette var en utfordring som ikke bare kristne, men også – i minst like høy grad – jødiske tenkere og ledere stod overfor. Ja, siden jødene framstod som egen gruppe med et nøye fastlagt livsmønster, kom spørsmålet for dem til å melde seg med spesiell tyngde: Hvor langt kunne de tilpasse seg til den nye tiden og de nye tankebanene uten at deres særegne, tradisjonsbestemte identitet ble truet? Ulike svar på dette spørsmålet ligger til grunn for de meningsforskjellene som i dag skiller jødiske hovedretninger fra hverandre.

Også på det individuelle planet møtte jøder det moderne storsamfunnet på ulikt vis. Noen holdt lengst mulig fast på sin jødiske livsstil, andre gikk langt i retning av tilpasning til sine omgivelser. Men uansett hvilken vei jødene valgte – isolasjon eller assimilasjon –, var det enkelte som opplevde deres nærvær i Europa ikke bare som et problem, men også som en trussel. Ikke så rent få assimilerte jøder gjorde det så godt økonomisk at noen fryktet at jødene som folk simpelthen ville vinne over de europeiske nasjonene. Slike tanker var spiren til en moderne form for antisemittisme, til et jødehat som ikke begrenset seg til religiøst motiverte fordommer, men som antok karakter av en ideologi og mistenkte jødene for ambisjoner om verdensherredømme. Det var slike tanker som i det tjuende hundreåret bar sin grufulle frukt i holokaust, i det nazistiske forsøket på å skape et Tyskland – og et Europa for øvrig – fritt for jøder.

Men også på jødisk side var det mot slutten av det nittende hundreåret de som så med skepsis på sin framtid i Europa. Til tross for all tilpasning, fryktet de, ville jødene forbli en utgruppe i samfunnet. En slik skepsis var kimen til sionismen, til ideen om at bare en egen jødisk stat ville kunne by jødene det livsrommet de trengte. På en konferanse i Basel i 1897 ble denne ideen til en organisasjon som skulle arbeide politisk for et jødisk hjemland, og da det tyrkiske imperiet brøt sammen etter første verdenskrig, så britene en mulighet til å gi jødene løfte om land i Palestina. Dette løftet ble – til tross for arabisk motstand – innfridd av FN i 1948 med opprettelsen av staten Israel.

 

Ulike retninger og forgreninger

a) Allerede fra den tidlige jødedommen kjenner vi til ulike retninger. I de siste par hundreårene før det andre tempelets fall utgjorde saddukeerne og fariseerne de to viktigste partiene.

Saddukeerne representerte presteskapet og den økonomiske og kulturelle overklassen og var opptatt av et mest mulig friksjonsfritt forhold til romerne. De var teologisk konservative, holdt seg strengt til den skriftlige loven og godkjente ikke en del nyere religiøse tanker, for eksempel troen på de dødes oppstandelse. I og med tempelets fall mistet saddukeerne sin betydning i det jødiske samfunnet, og det ble fariseerne som kom til å bestemme kursen videre, først og fremst gjennom det arbeidet som rabbinerne i de følgende generasjonene gjorde med å samle og systematisere den muntlige tradisjonen. Fariseerne fremstod som en lekmannsbevegelse og er kjent for den vekten de la på det personlige ansvaret for å oppfylle loven. De var mer kritiske enn saddukeerne til de romerske styresmaktene, men bare de mest radikale, de såkalte selotene, gikk så langt som til væpnet motstand.

qumran.foto-hansolavarnesen

Esseerne gjemte sine hellige tekster i huler ved Qumran. Stedet ligger ved Dødehavet og når skriftrullene ble funnet fikk de tilnavnet Dødehavsrullene.

En mindre framtredende retning var esseerne. Dette var en gruppe som stilte seg kritisk ikke bare til den politiske ledelsen, men også til tempeltjenesten, slik den ble ledet av det øverste presteskapet. Gjennom de såkalte ”Dødehavsrullene”, som ble funnet i huler ved Dødehavet (1947), har vi førstehånds kjennskap til esseerne. Noen av dem hadde trukket seg tilbake fra storsamfunnet og levde isolert ute i ødemarka, der de så fram til en apokalyptisk kamp mellom de gode og onde kreftene i verden.

b) Gjennom hele den klassiske perioden var det bare én retning, karaittene, som tok avstand fra den rabbinske tradisjonen. Bevegelsen oppstod i Mesopotamia i det åttende hundreåret og eksisterer fortsatt som en ganske liten minoritet. Det som først og fremst skiller karaittene fra den ortodokse jødedommen, er deres avvisning av Talmud, den muntlige loven. I en viss likhet med de tidligere saddukeerne holder de seg til den skriftlige loven, den hebraiske bibelen.

Men også innenfor rammen av rabbinsk ortodoksi vokste det i den klassiske perioden fram ulike nyanser av religiøst liv. Ganske tidlig oppstod en jødisk mystikk som dels konsentrerte seg om visjoner av Guds tronstol og dels søkte svar på tilværelsens gåter gjennom en form for tallmystikk. Elementer herfra ble ført videre i den mystikken som ble utviklet i Sør-Frankrike og Spania lenger ute i middelalderen, den som er kjent under betegnelsen kabbala og etter hvert kom til å spille en ganske betydelig rolle i jødisk religionshistorie.

I en viss forbindelse med disse mystiske tradisjonene står også hasidismen, en folkelig vekkelse som oppstod blant østeuropeiske jøder på 1700-tallet, på overgangen mellom den klassiske og den moderne perioden. Hasidismen, et stykke på vei en parallell til den samtidige kristne pietismen, la vekt på et inderlig, personlig gudsforhold, stod under ledelse av karismatiske skikkelser og skilte seg ut gjennom en del uvante praksisformer. Derfor møtte bevegelsen mye motstand fra mer tradisjonskonforme rabbinere, men i en felles kamp mot det moderne fant hasidene og deres motstandere (mitnagdim) etter hvert sammen og skapte med det en varig og livskraftig bevegelse som i dag går under betegnelsen haredim og ofte karakteriseres som ultraortodoks jødedom.

c) Utfordringen fra moderne tankebaner og livsformer har jøder besvart på ulikt vis, og disse forskjellene gjenspeiler seg i de tre dominerende hovedretningene innenfor jødedommen i dag: den reformerte, den ortodokse og den konservative. De tilstreber alle en praktisk integrasjon av rabbinsk tradisjon og moderne kultur, men graden av tilpasning til det moderne varierer. Den ortodokse retningen holder fast på så mye som mulig av den rabbinske tradisjonen, den reformerte står for den mest vidtgående tilpasningen til moderne kultur, mens den konservative jevnt over står i en mellomstilling mellom de to andre. Den ortodokse retningen har sitt tyngdepunkt i Europa og i Israel, den reformerte og den konservative i USA. Rekonstruksjonisme er en videreutvikling av den konservative jødedommen, der hovedvekten legges på jødedommen som en kulturell tradisjon.

 

Hellige skrifter

Jødenes hellige skrift er den hebraiske bibelen, en skriftsamling som er blitt til over et tidsrom på flere hundre år og som også de kristne har tatt i arv. Den rommer 39 forskjellige bøker som jødene deler inn i tre grupper – loven (torah), profetene (neviim) og skriftene (ketuvim) – og etter forbokstavene på de tre hebraiske betegnelsene kaller for tanak. Loven er de fem bøkene som er tilskrevet Moses; i tillegg til kultisk og juridisk lovgivning rommer de de gamle israelittenes fortellinger om skapelsen av verden og mennesket og en mytisk urtid, om folkets egne forfedre og om dets tidligste historie, fram til innvandringen i Kanaan. Profetene er delt i to boksamlinger: de tidlige profetene utgjør et historieverk som forteller Israels videre historie fram til Judarikets fall i 587 f.Kr.; de senere profetene er samlinger av utsagn fra tre ”store” og tolv ”små” profeter, utsagn som for en stor del varsler Guds dom over folkets moralske og religiøse liv, men som også gir håp om bedre tider. Skriftene er religiøse tekster av ulik sjanger; her finner vi både religiøs lyrikk (salmer og religiøst tolkete kjærlighetssanger), visdomslitteratur (Jobs bok, ordspråk), fortellinger (Ruts bok, Esters bok og Daniels bok) og historiske bøker (dels knyttet til tiden før, dels etter eksilet i Babylon).

I jødisk tradisjon markerer rekkefølgen av de tre skriftgruppene også deres religiøse betydning. Høyest status har loven – eller læren, som kan være en like rimelig oversettelse av det hebraiske torah. Den utgjør gudsåpenbaringen i streng forstand, og i den jødiske gudstjenesten leser man hvert år igjennom tekstene i disse fem bøkene. Profetene kommer i andre og skriftene i tredje rekke. Men i tillegg til Bibelen regner jødene som hellige skrifter også de bøkene som rommer den muntlige loven. Det er først og fremst Talmud, som både består av etisk og rituell veiledning (halakha) og av et rikt vell av fortellingsstoff (aggadah), men også bønneboka (Sidur), som i tillegg til liturgien ved synagogegudstjenestene også inneholder bønner og velsignelser til bruk i hjemmet.

Lære

Ortodokse jøder i livlig diskusjon ved Vestmuren i Jerusalem.

Ortodokse jøder i livlig diskusjon ved Vestmuren i Jerusalem.

I jødisk kontekst innebærer lære først og fremst svar på spørsmål om hva som er den rette handling i enhver livssituasjon. Men jødedommen har også bestemte trosforestillinger som gir uttrykk for hva jøder tenker om Gud, om mennesket og om forholdet mellom Gud og mennesker.

Et sentralt punkt i jødisk tro er bekjennelsen til den ene gud: ”Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.” (5 Mos 6.4). Denne konsekvente monoteismen er et av de punktene som skiller jødedommen fra den gamle israelittiske religionen, der Israel nok kan ha stått overfor kravet om ikke å dyrke andre guder enn Jahve, men like fullt regnet med eksistensen av andre guder. Jøder ser på Gud som en personlig gud, en gud som søker samfunn med mennesker og har en vilje som kommer til uttrykk i ord og i handling, både i skapelsen, i historien og ved tidenes ende. Gud har skapt alt, han har skapt det godt, og han gir seg til kjenne for all verden gjennom skaperverket, samtidig som han i historien på en spesiell måte har gitt seg til kjenne for Israel, sitt utvalgte folk.

Innenfor skaperverket står mennesket i en særstilling; det er ”skapt i Guds bilde” (1 Mos 1.26f) og har fått i oppdrag å ta ansvar for skaperverket. Hvert menneske står i spenningsfeltet mellom en god og en ond vilje og står dermed stadig overfor muligheten til å synde, til å bryte Guds vilje. Slik pådrar mennesket seg skyld, men det har alltid også mulighet til å gjøre opp for seg, til å sone for sin synd. Noen arvesyndslære kjenner rabbinsk jødedom ikke, like lite som den gir noe svar spørsmålet om hva det onde egentlig er eller hvor det kommer fra. Slike problemstillinger er det først og fremst jødiske mystikere som har gitt seg i kast med.

Som verdens skaper har Gud med alle mennesker å gjøre, men han står likevel i et spesielt forhold til jødene. Dette forholdet kommer til uttrykk gjennom tanken om en pakt mellom de to partene, en pakt som jødene både knytter til Abraham og til Moses, og som har sitt synlige kjennetegn i omskjæringen av alle gutter. Pakten med Gud forstår ikke jødene slik at de skulle være bedre eller mer verdifulle enn andre folk, men at de lever under et spesielt løfte, et løfte om liv og livsvilkår i det landet som Gud skal ha gitt dem. Men nettopp dette løftet stiller dem også overfor spesielle krav, de kravene som er gitt dem i og med Moseloven.

Med sin konsentrasjon om livets mange praktiske gjøremål er jødedommen en ganske jordnær religion. Likevel har den også en lengsel mot en verden uten ondskap og lidelse og et håp om at Gud en gang vil sende sin Messias for å innvarsle en fredstid både for jødene og verden for øvrig. Opprinnelig var dette et rent nasjonalt håp, knyttet til en konge av Davids ætt; i dag vil nok mange jøder legge mer vekt på det globale fredsperspektivet. Men fortsatt hører nasjonale motiv med: daglig ber jøder om gjenreisning av tempelet i Jerusalem og gjenopptakelse av ofringene der.

 

Ritualer og kult

Ritualer kan det være rimelig å dele inn i to grupper: de som følger årets og de som følger livets gang; begge spiller en viktig rolle for jødene.

1)     Jødiske kalenderriter

De fleste årlige høytidene var opprinnelig jordbruksfester som skulle sikre markens grøde, men i jødedommen har de fått sitt særegne religiøse innhold gjennom sin tilknytning til den bibelske historien. De viktigste av disse høytidene er de tre klassiske pilegrimsfestene; det var de gangene i året da befolkningen skulle søke opp til tempelet i Jerusalem:

Tidlig på våren feires pæsakh, jødisk påske, til minne om utferden fra Egypt; sammen med ”de usyrete brøds høytid” (mazzot) spenner den over sju dager (utenfor Israel: åtte). Sitt religiøse høydepunkt har denne høytiden i et rituelt familiemåltid den første kvelden (seder), der ulike ingredienser og handlinger skal minne om israelittenes harde livsvilkår i Egypt.

Femti dager (= sju uker) senere følger sjavuot, ”ukefesten”, som slutt på bygghøsten og innledning til hvete- og frukthøsten. Da pyntes hjem og synagoge med blomster og grønne kvister. Samtidig feires denne høytiden til minne om lovgivningen på Sinai-fjellet under israelittenes vandring gjennom ørkenen fra Egypt til Kanaan.

Den siste av de tre pilegrimsfestene er sukkot, den sju dager lange ”løvhyttefesten”, som på den ene siden har tilknytning til vinhøsten og på den andre siden også knyttes til fortellingene om ørkenvandringen. Til denne høytiden er det vanlig praksis å bygge ei lita hytte med løvtak, der man, så langt det er mulig, inntar måltidene, gjerne også tilbringer nettene. I umiddelbar forlengelse av løvhyttefesten følger ytterligere to festdager (samlet til én i Israel): sjemini atzeret (”forsamlingens åttende dag”) og simkhat torah (”gleden over toraen”). I gudstjenesten på denne siste dagen avsluttes den årlige gjennomlesningen av de fem Mosebøkene, og i en munter prosesjon bæres torarullene rundt i synagogen.

Direkte forut for løvhyttefesten kommer – med ti dagers mellomrom – den to dager lange nyttårsfesten (rosj hasjanah) og forsoningsdagen (jom kippur). Annerledes enn løvhyttefesten er dette alvorstunge dager, dager for selvransakelse og botferdighet. På nyttårsdagen blåses det i bukkehorn i synagogen, og på forsoningsdagen er det krav om en 25 timer lang faste. Mange strengt ortodokse menn tilbringer hele denne fastetiden i synagogen.

I løpet av året har jødene også andre høytids- og merkedager: I november/desember feires hanukkah, en åtte dagers lys- og gledefesttil minne om makkabeeroppstanden og gjeninnvielsen av tempelet, som var blitt profanert av de syriske makthaverne. På senvinteren (februar/mars) følger purim, en fest der gleden virkelig slippes løs både ved bordet og i forbindelse med karnevalliknende opptrinn. Bakgrunnen for denne feiringen er en historie fra persertiden, da dronning Ester, som selv var jøde, skal ha fått avverget en planlagt utryddelse av hele det jødiske folket. En ganske annen tone preger tisja be-av, den niende dagen i måneden av (juli/august), som er en sørge- og fastedag til minne om både det første og det andre tempelets fall.

En spesielt viktig rolle i jøders liv spiller sabbaten, den ukentlige høytiden, som varer fra solnedgang på fredag til solnedgang på lørdag. I denne tiden skal jøder avstå både fra yrkesarbeid og dagligdagse gjøremål, for sabbaten er den dagen da både mennesker og husdyr skal få nødvendig hvile. Derfor er sabbaten også en dag for glede. I synagogen feires den både med kveldsgudstjeneste på fredag og med hovedgudstjenesten lørdag formiddag. Men like viktig er feiringen i hjemmet; der tenner en kvinne i huset sabbatslysene like før solnedgang på fredag, og familien samles til et festlig måltid som på mange måter utgjør et ukentlig høydepunkt.

2)     Jødiske livsløpsriter

I de fleste kulturer markeres de viktigste overgangene i et menneskes liv – fødsel, pubertet, ekteskap og død – med rituelle handlinger, ofte kalt overgangsriter. Slik er det også i jødisk tradisjon. Det som er spesielt for denne tradisjonen, er framfor alt de religiøse handlingene som er knyttet til gutters fødsel og religiøse myndighetsalder, på den ene siden omskjæringen, på den andre den handlingen som i jødisk tradisjon kalles bar mitzva. Omskjæringen, tegnet på pakten mellom Gud og Abrahams ætt, finner sted på guttens åttende dag, den dagen da han også får sitt navn. Bar mitzva («budets sønn») følger når han er blitt tretten år gammel; da er han forpliktet til å overholde alle de religiøse forpliktelsene og til selv å ta aktivt del i gudstjenesten. I likhet med en kristen konfirmasjon markeres dagen med en stor familiefest der også gaver til gutten hører med. Som følge av utviklingen i retning av likestilling mellom kjønnene har reformvennlige jødiske menigheter innført en liknende seremoni, bat mitzva («budets datter»), for jenter, som regnes som etisk ansvarlige fra fylte tolv år. Ortodokse menigheter har vært mer reservert på dette punktet. Mange har i stedet innført en seremoni som kalles bat hajil («datter av verdi») og feires en gang i de tidlige ungdomsårene.

 

Myter – de religiøse fortellingene

Jødedommen rommer en rik skatt av fortellinger, like fra tidlig tid til opp mot våre dager. En helt spesiell rolle spiller fortellingene i den hebraiske bibelen, ikke bare for jødene selv, men også for de kristne, som har tatt dem i arv, og for muslimene, som finner gjenklang av dem i Koranen. En av de bibelske fortellingene regnes også med til klassikerne i verdenslitteraturen: Fortellingen om den rike og rettferdige Job, som mistet alt og måtte lide under alvorlig sykdom, står som ramme omkring et mektig diktverk som tar opp et grunnleggende menneskelig problem: Hvorfor må den rettferdige lide?

Fortellingene i Bibelen fordeler seg på flere sjangere: myter, sagn, legender, liknelser, eventyr. Det mytiske stoffet finner vi mest rendyrket i urhistorien (1 Mos 1-11), som åpner med skapelsen av verden og de første menneskene (Adam og Eva), fortsetter med brodermordet (Kain og Abel) og storflommen (Noah) og fører fram til Guds dom over menneskers hovmod i og med ødeleggelsen av tårnet i Babel. Som sagn eller legender er det rimelig å karakterisere de mange fascinerende fortellingene (1 Mos 12ff) om jødenes stamfedre (Abraham, Isak, Jakob) og deres respektive koner (Sara, Rebekka, Rakel), om Moses (2-5 Mos) og om andre politiske og religiøse forgrunnsfigurer fra den bibelske historien (Josva, Saul, David, Salomo; profetene). Dette er fortellinger som nok er knyttet til historisk tid og geografiske steder, men som i høy grad er farget av mytiske trekkeller eventyrmotiv og ikke minst har en religiøs funksjon: For jødene er de et vitnesbyrd om hvordan Gud har valgt sitt folk og trofast ført det gjennom historien.

 

Materielle og estetiske uttrykk

I den gamle israelittiske religionen og den tidlige jødedommen var tempelet i Jerusalem det sentrale materielle uttrykket for jødisk gudstro. Det rommet blant annet utstyr og gjenstander til bruk under de mange ofringene. Innerst inne, i det aller helligste rommet, stod den såkalte paktkisten som skal ha rommet de to steintavlene med Guds ti bud, dem som Moses etter tradisjonen fikk overlevert ved gudsåpenbaringen på Sinai. En sentral plass i tempeldriften hadde også den sjuarmete lysestaken som prestene hver dag sørget for å holde brennende; den har senere blitt et av de viktigste symbolene på jødedommen.

Som forsamlingshus for gudstjeneste og religiøse studier har synagoger ulik størrelse og ulik arkitektur. Men mye av inventaret er felles, først og fremst det hellige skapet som rommer de forseggjorte torarullene. Framfor skapet brenner det evige lys, til minne om lysene som brant i tempelet. I tillegg har de fleste synagogene en stor lysestake til minne om den sjuarmete lysestaken i tempelet. Men siden det ganske tidlig ble bestemt at den sjuarmete staken skulle være forbeholdt tempelet, er det oftest en åttearmet stake som brukes i hjem og synagoge.

Jødiske menn skal be tre ganger daglig, og som tegn på det rette sinnelaget for bønnen dekkes hodet til med en kalott (kippa) og skuldrene med et sjal (tallit) som har frynser (tzitzit) i alle fire hjørnene. Men jødisk gudstro kommer også på annet vis til uttrykk i materiell form. Flere steder i Mosebøkene innskjerpes kravet om å binde Guds ord «på hånden som et merke» og «ha dem på pannen som en minneseddel» (2 Mos 13.16; 5 Mos 6.8 og 11.18). Dette kravet er bakgrunnen for de lærremmene (tefillin) som brukes av menn under morgenbønnen. Til disse remmene er det festet to små bokser av lær som rommer nettopp disse skriftstedene. En tilsvarende funksjon har den vesle boksen (mezuza) som er plassert på høyre dørstolpe i jødiske hjem (jf. 5 Mos 6.9: «Skriv dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine»).

 

jødiskkvinneberveddavidsgravpåsionhøyden.foto-hansolavarnesen

Jødisk kvinne ber ved det som hevdes å være Davids grav på Sionhøyden i Jerusalem. Kvinnene ber ved Davids føtter, mens overkroppen sies å være i mennenes avdeling.

Sosial organisering

Så lenge tempelet bestod, hadde prestene og deres familie både en viktig religiøs funksjon og høy sosial posisjon. I dag har etterkommerne deres ingen lederfunksjon, men de tilkjennes noen liturgiske æresoppgaver. Det overordnete lederansvaret ligger normalt hos et demokratisk valgt styre, mens rabbineren, som er spesialist på jødisk lov og lære, er menighetens lærer og rådgiver.

Som minoritet i kristne eller muslimske stater har jødiske samfunn opp gjennom historien oftest hatt en viss grad av indre selvstyre. I moderne nasjonalstater er denne friheten i hovedsak begrenset til det som har med det religiøse livet å gjøre. I synagogen er dettradisjonelt mennene som rår grunnen, og blant de ortodokse må det være ti jødiske menn til stede før det kan holdes en gudstjeneste. Her følger kvinnene gudstjenesten fra et galleri eller et rom bak et forheng. Til gjengjeld har deet spesielt ansvar for det religiøse livet i hjemmet, som også har status som et hellig sted. Det renhetskravet som i gammel tid gjaldt for all virksomhet knyttet til tempelet, ble etter det andre tempelets fall overført til hjemmet, der bordet ble en parallell til alteret og mat og matlaging følgelig fikk en religiøs dimensjon. Dette er bakgrunnen for den vekten som i jødisk tradisjon ligger på skillet mellom ren (tillatt) og uren (forbudt) mat, på kravet om bestemte måter å tilberede maten på og på forbudet mot å blande kjøtt- og melkemat. For at maten skal være i orden (kosjer), må disse reglene være fulgt, og graden av konsekvens på dette feltet gjenspeiler den vekten som familien legger på jødisk ortodoksi.

 

Opplevelse og erfaring

Spørsmål om opplevelse og erfaring kan strengt tatt bare behandles på individnivå. På det kollektive planet kan det være rimelig å spørre hva som kjennetegner jødisk identitet. Enhver jøde – enten han eller hun ser på seg selv som religiøs eller ikke – vil oppleve seg som del av et fellesskap som går på tvers av nasjon eller etnisk gruppe, men holdes sammen nettopp gjennom den jødiske tradisjonen. I den grad jøder også opplever å stå i et forhold til Gud, vil nok de fleste holde fram motiv som takknemlighet, glede og trygghet på den ene siden, alvor og lydighet på den andre. De tre første motivene har sin bakgrunn i Guds gjerning, dels i skapelsen, dels i pakten med Israel, de to siste i det kravet jøder står overfor i og med Guds bud. Slik blir det jødiske gudsforholdet først og fremst et spørsmål om religion i praksis, om i takknemlighet og glede å finne den rette vei gjennom livet og gjøre de rette valgene i hver enkelt situasjon.

 

Etikk

Med sin vekt på lydighet overfor Guds bud er jødedommen en sterkt etisk orientert religion. I romersk tid var nettopp jødenes høye moralske standard – i tillegg til deres monoteisme – noe som avtvang respekt hos rettskafne og redelige romere. I sitt innhold har da også den jødiske etikken på vesentlige punkt mye til felles både med en humant begrunnet etikk og med etiske ideal i andre religiøse tradisjoner. Med de ti bud (2 Mos 20.2-17; 5 Mos 5.6-21) rommer Moseloven poengterte bestemmelser som utgjør ufravikelige forutsetninger for menneskelig samkvem og samfunnsliv. Det samme gjelder den «gylne regel», som en av fortidens store jødiske lærere (Hillel i Talmud Sjabbat, 31a) presenterte i dens «negative», kanskje dens mest realistiske form: «Gjør ikke mot din neste det du ville mislike dersom det ble gjort mot deg selv.»

 

Demografi og utbredelse

Helt fra tidlig tid har mange jøder levd i diaspora, spredt over hele den kjente verden. Da romerne fordrev jødene fra Palestina i år 135 e. Kr., ble dette situasjonen for jøder flest. Etter opprettelsen av staten Israel i 1948 utgjør dette landområdet – med en jødisk befolkning på nærmere 6 millioner – igjen et sentrum for jøder over hele verden, men flertallet av jødene har likevel valgt å bli værende i diaspora. Et geografisk tyngdepunkt for jødisk liv er USA (5.5 millioner), men også flere andre land (Storbritannia, Frankrike, Russland; Canada, Argentina; Australia) har jødiske samfunn av betydelig størrelse.

Fra gammelt av har det vært vanlig å dele jødene i to hovedgrupper: asjkenasisk («tysk») jødedom med basis i Europa nord for Alpene og sefardisk («spansk») jødedom i middelhavsområdet og Midtøsten. Det er ingen religiøs motsetning mellom disse to gruppene; det som skiller dem, er i hovedsak kulturelle forhold, ulik uttale av hebraisk og noen forskjeller av liturgisk art.

Som jøde regner ortodokse rabbinere enhver som er født av en jødisk mor; i reformert jødedom holder det at faren er jødisk, så sant barnet får en jødisk oppdragelse. Jøder driver ingen aktiv misjonsvirksomhet, men etter et omfattende undervisningsprogram er det mulig å konvertere til jødedommen. Konverteringen må godkjennes av en religiøs domstol og fullbyrdes gjennom dåp og – for menns vedkommende – omskjæring.

Fagartikkelen om jødedom er skrevet av professor emeritus Sigurd Hjelde. 

Lenker: 

 

 

 

  • Collerfull colers

    Dua er punjabi og angela er retard

    • carlrichard

      Bevis det du sier!