Reise

Roma: et kunst- og religionshistorisk «Mekka»

religioner      |      23/07/2015

Den evige stad er en by i evig forandring, noe som gjør den vestlige kristenhetens gamle sentrum til et selvfølgelig reisemål for såvel kunstelskere, historieinteresserte og religionsentusiaster. 

Av Dag Erik Johnsen, idèhistoriker

Alle med et fnugg av historisk interesse bør en gang besøke den evige by. Det finnes ikke noe mer attraktivt reisemål om en ønsker å se både antikken og renessansen med egne øyne.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Antikkens Roma

Roma er hjem til flere av antikkens mest kjente byggverk og ruiner. Disse ligger i samme området, bare steinkast unna hverandre. Med god planlegging kan en dermed få med seg alle antikkens høydepunkter på en dag.

Colosseum

Colosseum er Romas mest berømte og fotograferte monument, samt prototypen for nærmest alle stadioner som siden er bygget. Landemerket ble reist mellom 72 og 80 e.Kr., med en kapasitet på rundt seksti tusen sitteplasser og ti tusen ståplasser. I nesten fire hundre  år ble spektakulære gladiatorkamper arrangert her, før keiser Valentinian III forbød denne typen underholdning i det femte århundret e.Kr. Noen keisere, eksempelvis Hadrian og Commodus, deltok i lekene selv.

Det flaviske amfiteatret, senere kjent som Colosseum, er opprinnelig et symbol på det flaviske dynastiets makt (keiser Vespasian 69- 79 e.Kr., Titus 79- 81 og Domitian 81- 96). Keiser Vespasian påbegynte utbyggingen, men Colosseum ble først tatt i bruk av hans sønn Titus med en hundre dagers bloddryppende festival.

Forut for Vespasians keisertid var området hvor Colosseum ble oppført keiser Neros private område. Sistnevnte hadde her påbegynt utbyggingen av et privat palass. Rykter florerte om at han sto bak Romas bybrann i 64 e.Kr., for å rydde plass til dette palasset. Plasseringen av Colosseum var derfor langt fra tilfeldig, men en strategisk gest fra Vespasian hvor han ga den avdøde Neros eiendom tilbake til det romerske folk. Hensikten var selvfølgelig å sverte Neros minne. En skjebnens ironi må det derfor kunne kalles når Colosseum i dag overgår alle flaviske keisere i berømmelse, og er selve symbolet på Romas storhetstid.

Amfiteatret ble omdøpt til Colosseum grunnet størrelsen (545m omkrets, 189m lang, 156m bred og 48m høy). Fasaden besto originalt av tre lag med gigantiske arkader (åpninger med buet fasong), og et lag på toppen av dette med vinduformede åpninger i midten, rundt hele bygget. I dag er ytterveggen, bestående av alle fire lagene, kun intakt ved nordsiden. Innerveggen, bestående av de to nederste lagene, går rundt hele teatret. Mengden stein kan en bare gjette på, men tre hundre tonn med jernklemmer ble benyttet for å holde steinene sammen.

På innsiden av Colloseum var det et mylder av ganger, fallemmer og heiser under arenagulvet. Løver, eller andre svære sultne rovdyr, kunne dermed plutselig stige opp fra bakken. Arenagulvet og sitteplassene er ikke tilstede lenger. Derfor kreves det noe fantasi å se for seg hvordan kampene foregikk. Imidlertid kommer arkitekturbragden og størrelsen til sin rett, da en får alt fra de tidligere underjordiske gangene under arenaen til toppen av ytterveggen i et bilde.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Forumene

Forumene er et vindu til den vestlige sivilisasjons sentrum i minst fem hundre år, da de var Romas politiske, økonomiske og politiske hjerte. De består for det meste av lite velholdte ruiner, men om man leser seg opp på forhånd er de likevel verdt et besøk.

I Forum Romanun lå blant annet senatshuset og Romas hovedvei, hvor triumftogene fant sted. Ellers kan en se tempelrester til ære for keisere og guder. På Palatinhøyden like ovenfor Forum Romanum ligger, ifølge legenden, hjemmet til Romulus, grunnleggeren av Roma. Her har en også utsikt til Circus Maximus. I dag kun en lang gresslette, men i antikken en bane som ble benyttet til kappløp med hest og vogn, parader og offentlige henrettelser. Circus Maximus skal ha hatt tretti meter høye tribuner med kapasitet på et par hundre tusen, og det var her de fleste kristne under forfølgelsestiden møtte sin skjebne. Forumet og Palatinhøyden er stort og uoversiktlig. Frustrasjon og solbrent hud risikeres om en prøver å få med seg alt uten å vite hva en går etter.

Forumene er et vindu til den vestlige sivilisasjons sentrum i minst fem hundre år, da de var Romas politiske, økonomiske og politiske hjerte.

Forum Imperiali er langt mer oversiktlig enn det førstnevnte og opprinnelige, idet ruinene ligger på begge sider av en hovedvei. Julius Cæsar begynte utbyggingen av Forum Imperiali et par år før hans død (44 f.kr.), som en tilvekst til Forum Romanum. Utbyggelsene fortsatte i hundre og femti år, og ble fullført av keiser Trajan (98- 117).

Visuelt sett er Trajansøylen forumets mest spektakulære objekt. Denne ble reist for å feire Trajans seire i Dacia (nåværende Romania), og viser felttogets høydepunkter. Det to hundre meter lange relieffet, hvor hundre og femtifem scener med to tusen fem hundre figurer skildres, snor seg oppover søylen. På toppen av den imponerende detaljrike søylen sto det originalt en statue av Trajan.

Søylen ble også Trajan og konas gravmæle da gullurnen med deres aske ble plassert i søylens sokkel. Både urnen og statuen forsvant, og i 1587 ble en statue av disippelen Peter satt på toppen. Pussig nok virker derfor Peter å være Trajans beskytter og velgjører. Den systematiske forfølgelsen av kristne hadde enda ikke startet under Trajan, men en vet gjennom brev at keiseren ga beskjed om å straffeforfølge de kristne hvis de forkynte sin tro offentlig.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Pantheon

Pantheon ble til mellom 27 og 25 f.Kr. Navnet kan oversettes til «alle guder». Kuppelens diameter er førtitre meter og høyden er den samme, mens hullet i toppen er ni meter i diameter. Dagslyset som kommer inn fra denne er kuppelens eneste lyskilde. Dagens rekonstruksjon (118-125 e.Kr.) er fra keiser Hadrian, etterfølger til Trajan. Originalt var Pantheons ytterside dekket av marmor, men steinene ble plyndret i middelalderen.

Pantheon er verdens største betongkuppel uten noen form for synlige søyler, buer eller annen støtte. Så fungerte den også som prototypen for både kuppelen i Firenzes domkirke og Peterskirken. Av respekt for mesterverket gjorde Michelangelo Peterskuppelens diameter et par meter mindre, og uttalte at uansett størrelse ville han aldri kunne skape en vakrere kuppel enn Pantheon.

Det barbarene glemte, gjorde Barberini

Verre var det med Bernini, idet han smeltet om bronsebjelker fra Pantheons forhall for å lage sin Baldakin (beskrives senere). Udåden ble gjort på bestilling av pave Urban VIII, med fødenavn Maffeo Barberini. Denne arrogansen ledet til ordtaket: «Det barbarene glemte, gjorde Barberini». Pantheons historie viser hvordan renessansen lot seg inspirere og beundre av antikken, mens barokken vraket mange av dets idealer og monumenter. På tross av Barberini og Bernini er Pantheon Romas best bevarte monument fra antikken.

Kuppelen er i seg selv mer interessant enn interiøret. Den minimalistiske innredningen bidrar til at den veldige kuppelen blir hovedfokus. Rafael og hans forlovedes grav er likevel et høydepunkt. I en stor uthulet rektangelformet marmorstøtte ligger sarkofagen med følgende inskripsjon: «Naturen fryktet at han ville forbigå henne i live, men hans død gjør at vår moder jord selv blir redd for døden». Marmoren er hugget ut slik at den går i en vakker bue over sarkofagen, og gir inntrykk av å ligge beskyttende over renessansemesteren. Over marmorstøtten står fire søyler holdende oppe et buetak. Mellom de to bakerste søylene er det hugget ut plass i veggen til jomfru Maria, holdende Jesus i sine armer. Jomfru Maria har fått ansiktstrekkene til Rafaels forlovede.

En annen kuriositet er de to første kongene av det samlede Italia, det vil si den første konstituerte utgaven fra 1861, som ligger her. Forholdet mellom pave- og kongemakten var så kjølig at paven ikke ønsket å stille Romas hovedkirker til disposisjon for kongenes gravplass.

Vatikanmuseet

Vatikanmuseene er samlet sett verdens største, rikeste og mest fascinerende museum. Det anbefales å ta en guidet tur og prioritere høydepunktene. En kan være der fra åpningstid til stenging (9- 18), uten å få med seg det en kom for å se om en ikke går målrettet frem. Dette skattekammeret inneholder ikke bare religiøse motiver i en kristen tradisjon, men også visuelle perler fra den greske antikkens myter, samt Romerrikets historie.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Antikken i Vatikanmuseet

En av de best bevarte og mest kjente antikke skulpturer er Laocoon, uthugget på Rhodos i perioden 40- 30 f.Kr. Laocoon var ifølge legenden Poseidons prest i Troja, og advarte mot Den trojanske hest. Athene, grekernes beskytter, sendte derfor to kjempeslanger for å ta Laocoon og de to sønnene hans av dage, og det er denne scenen skulpturen avbilder. Grunnet Laocoons dødsfall tok noen få trojanere hans advarsel på alvor og rømte, og dette skal senere ha resultert i opprettelsen av byen Roma. Monumentet viser hvordan Laocoon med hvert fiber i kroppen kjemper mot døden for å redde sine barn. Ren skrekk og terror står å lese i alle de tre ansiktene. Skulpturen ble funnet og utstilt i 1506, som første skulptur i Vatikanets hager, og med det starter Vatikanmuseets historie.

Av andre høydepunkt fra den greske antikken finner vi bronseskulpturen av en ung Herakles (Herkules), med en enorm klubbe hengende ned fra hans hånd, og et løveskinn over den andre armen. Skulpturen (datert til en gang mellom det første og tredje århundret) viser til det første av Herakles’ tolv storverk. Legenden forteller at Herakles drepte sin kone og sine barn, fordi gudinnen og stemoren Hera (Juno) gjorde han midlertidig sinnssyk. Herakles’ erkefiende Eurysthevs hadde blitt konge i hans sted, og straffen for mordene besto derfor i å adlyde kongen. Hans tolv storverk er utførelsen av oppgavene pålagt av Eurysthevs.

Den første av disse var å drepe «den nemeiske løven». Løven hadde terrorisert store områder, med skinn så tykt at ingen våpen kunne gjennomtrenge det. Løsningen til Herakles ble å kvele løven ved å kjøre armen ned i halsen på den. Vår helt brukte løvens klør til å flå den med, siden ingenting annet kunne trenge gjennom skinnet som deretter ble hans rustning. Beistet ble så sendt opp til himmelen og forvandlet til stjernetegnet løven. Skulpturen viser altså en seiersrik Herakles, men han er ikke triumferende. Han ser ut til å være fokusert og preget av sin skjebne

Vakrest av alt fra den greske antikken i disse kolossale bygningene er «vognhallen». Dette ovale rommet var ferdig dekoret i 1795, og er en hyllest til grekernes atletiske leker. Skulpturene utstråler intens aktivitet i form av diskokasting, bryting, og hesteveddeløp. To steilende hester spent foran en vakkert dekorert vogn full av sirlige detaljer utgjør rommets midtpunkt.

Gobelinen av drapet på Julius Cæsar, vevd av en av Rafaels elever på starten av 1500 tallet, er en av de mest dramatiske motivene fra Romas historie. Veven viser en kaotisk scene hvor Romas mest berømte mann, knapt nok synlig i vrimmelen, blir holdt nede idet fire menn med kniver større enn sine underarmer skal til å hugge løs.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Høyrenessansen i Vatikanmuseet: Rafael og Michelangelo

Vatikanets største trekkplastre er Rafaels stanser (rom) og Michelangelos fresker i Det sixtinske kapellets tak. Disse blir også regnet som de største verkene innen renessansens freskekunst.

Rafaels stanser, utarbeidet fra 1508- 1524, utgjør fire rom. Kunstverkene skildrer mange krigerske og triumferende scener av seire vunnet i kristendommens navn, og viser hvordan middelalderske motiver strakk seg langt inn i renessansen. Et av rommene, Konstantinhallen, er ene og alene viet motiver av kristendommens seire over hedninger. Forøvrig er freskene i dette rommet de eneste som er utarbeidet etter Rafaels død fra mesterens skisser, av hans elever. Slaget ved Milvian bro er et godt eksempel på rommets entydige budskap. Fresken gir inntrykk av et uoversiktelig slag, ledet av Romerrikets første kristne keiser, Konstantin I. På tross av kaoset er resultatet sikret, da engler med sverd flyr over slagmarken.

Også i de tre andre rommene finner en mange lignende motiver. Møtet mellom Pave Leo I og Attila, hersker over hunerne som hadde erobret et enormt område (dekket dagens Estland, Latvia, Litauen, samt store deler av Tyskland, Ungarn, Balkan, Russland og Tyrkia), er ett av dem. Attila var i ferd med å erobre hele Italia, da han trakk sine styrker tilbake etter en forhandling med blant andre paven. Historikere strides fortsatt om årsaken til dette, men utbrudd av pest og betydelig kompensasjon kan ha hatt avgjørende betydning. I Rafaels fremstilling av hendelsen flyr apostlene Peter og Paulus beskyttende over paven med sverd, altså står vi ovenfor nok en kristen triumf ovenfor hedninger. For at det ikke skal være noen tvil om hvem barbarene er sitter en av hunerne kliss naken på en hest, kun iført hjelm.

For at det ikke skal være noen tvil om at det var kvinnen som var skyld i fallet er slangen som kveiler seg rundt hele stammen utstyrt med en kvinnes hode og øvre overkropp, idet den når stammens topp. Slangekvinnen ser ned på Adam.

Et annet eksempel er slaget ved Ostia (Romas havneby i antikken). Slaget fant sted i 849, og var siste gang Roma ble truet av invasjon fra arabere. Pave Leo IV dro selv ut til slagmarken for å velsigne de italienske troppene. Fresken illustrerer kristendommens overlegenhet ved at paven sitter rolig til sinns opphøyet på en provisorisk trone, med blikket og øynene vendt oppover i takknemlighet til Gud, mens slaget er i ferd med å ende i de rette troendes favør. Historien skal ha det til at de arabiske skipene ble splittet opp under innseilingen, grunnet en plutselig storm.

Rommene peker likevel til en brytningstid i kristen kunst hvor to tradisjoner blir praktisert side om side, den lidende og triumferende. Rafaels første freske, i det som skulle bli fire rom med kunsthistorie, var Nattverdsstriden. Fresken viser både himmelen og jorden, delt på midten av en slags sky med mange babyansikter hvor symbolikken muligens består i at himmelen også tar imot de små.

I himmelavdelingen sitter Jesus på en trone. Gud fader står bak og over han, mens Den hellige ånd hviler ved hans føtter. Ved Den hellige treenighets sider er det litt av et persongalleri: Jomfru Maria, Johannes Døperen, apostler (Peter, Paul og Jakob), Adam, evangelisten Johannes, David, martyrene Laurentius og Stefanus, Judas Makkabeus (jødisk frihetsforkjemper før Kristus), Moses og Abraham. Under, blant de verdslige, sitter blant andre flere historiske kirkefedre, militære ledere, og Dante Alighieri. Men på tross av all den triumf disse symboliserer sitter Jesus med åpne håndflater holdt opp, slik at sårene fra naglene og spydet i siden er godt synlig. Altså er både den lidende og triumferende tradisjonen representert i ett og samme motiv. Senere skal den lidende kristus bli nærmest enerådende i kristen kunst.

Forøvrig er ursynden illustrert i et av rommenes tak, hvor Eva står i en overlegen positur ovenfor en sittende Adam med et av treets grener i sin hånd. For at det ikke skal være noen tvil om at det var kvinnen som var skyld i fallet er slangen som kveiler seg rundt hele stammen utstyrt med en kvinnes hode og øvre overkropp, idet den når stammens topp. Slangekvinnen ser ned på Adam.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Taket i Det sixtinske kapell, utarbeidet fra 1508 til 1512, er overveldende og detaljrikt. De ni sentrale motivene i midtrekken forteller imidlertid godt kjente og ukompliserte hendelsesforløp, nemlig skapelsesberetningen og fortellingen om Noah.

Første motiv i rekken viser Gud idet han skaper lyset og skiller det fra mørket. Motiv nummer to viser to portretter av Gud. Et hvor Gud er avbildet bakfra med rumpa bar, idet land, jord og planter skapes. Noe slikt kunne ikke funnet sted før i høyrenessansen, hvor humanismen hadde gjort velproporsjonerte menneskeformer til noe guddommelig vakkert, selv om det finnes avbildninger av Gud allerede fra 900-tallet. I det andre portrettet setter han solen og månen på sine rettmessige plasser. Det tredje motivet viser at himmel skilles fra vann. De som kjenner sin skapelsesberetning har allerede lagt merke til at Michelangelo nyter stor kunstnerisk frihet, da den kronologiske rekkefølgen på motiv to og tre er byttet om. Tredje motiv avbilder altså dag to, mens nummer to omhandler dag tre og fire. Dag fem og seks er utelatt fra Michelangelos mesterverk.

Sentralt i bildet ligger Noah hjelpeløs foran sine sønner, etter å ha drukket seg fra sans og samling.

Motiv nummer fire er det mest kjente i hele Vatikanmuseet, og sidestilles i berømmelse kun med Mona Lisa i kunst generelt, nemlig Den guddommelige berøring av Adam. Interessant nok er det neste motiv, skapelsen av Eva fra ribbeinet til en sovende Adam, som er plassert i midten av hele taket. Sjette motiv viser to scener, for å synliggjøre årsak og effekt. Den ene er selveste ursynden, smaken av den forbudte frukt. I motsetning til Rafaels skildring går slangekroppen her over til en manns overkropp. Den andre viser hvordan Adam og Eva blir jaget ut fra Edens hage av en engel.

De tre motivene fra fortellingen om Noah følger heller ikke den kronologiske rekkefølgen. Den neste scenen etter Adam og Eva skildrer Noahs familie idet de ofrer et lam, etter å ha blitt reddet fra syndefloden. I motiv nummer to vises selve floden. Panikkslagne mennesker søker å redde seg på de gjenværende flekkene av land, mens Noahs ark driver på sjøen ute av rekkevidde for resten av menneskeheten. Siste motiv, som også finner sted etter floden, består av to scener. Sentralt i bildet ligger Noah hjelpeløs foran sine sønner, etter å ha drukket seg fra sans og samling. Til venstre ser en Noah med en spade i jorden, i ferd med å dyrke vindruer. Det gjennomgående temaet i motivene om Noah er hvor langt mennesket har beveget seg fra Guds skapelse av det perfekte mennesket.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Peterskirken, en vakker kombinasjon av høyrenessansen og barokken

Fornemmelsen av storhet smyger seg på allerede når en fra kilometers avstand ser Peterskuppelen. Inntrykket bekreftes når Petersplassen entres, og en tross horden av turister ser for seg at den gigantiske sirkelen kan ta imot tusen ganger flere.

Hver side av den runde plassen prydes av to buede søylerekker med tak, Berninis kolonnader, bestående av to hundre og åttifire søyler (fire i bredden). Menneskeheten ønskes velkommen til Den katolske kirke ved disse symbolske åpne armene. På takene er det utallige deltagende figurer i velkomsten. Selve plassen er ryddet for distraksjoner, og prydes kun av en høy obelisk plassert i midten, samt to fontener stående nøyaktig på linje med denne. Bakenfor Peterskirkens fasade ruver den hundre og trettisyv meter høye kuppelen, konstruert av Michelangelo men ferdigstilt etter hans død i 1590. En seksti meter lang trapp med meget svak stigning opp til fasaden, og de enorme søylene ved inngangen, gjør også sitt til at en føler seg liten i møte med Den katolske kirkens stolthet. Fasaden synes å skulle stå til evig tid i sin solide ærverdighet. Den fikk dagens utforming i 1614, mens plassen ble ferdigstilt av Bernini i 1675.

Fraværet av distraksjoner gjør at den veldige sirkelplassens perfekte proporsjoner kommer til sin rett. Noe som bekreftes av den fantastiske og verdensberømte utsikten fra toppen av kuppelen, hvor en har Petersplassen rett foran seg og panoramautsikt over hele Roma. Fra dette utkikkspunktet blir det tydelig at Vatikanstaten, med Petersplassen liggende sentralt i motivet, uten sammenligning er verdens mest velordnete. Den brede, snorrette veien fra Tigeren til Petersplassen bekrefter inntrykket. Petersplassen er et slående eksempel på imponerende barokk arkitektur hvor dramatikk, orden og volumet på det hele spiller på lag for å gi et slående inntrykk.

Fornemmelsen av storhet smyger seg på allerede når en fra kilometers avstand ser Peterskuppelen. Inntrykket bekreftes når Petersplassen entres, og en tross horden av turister ser for seg at den gigantiske sirkelen kan ta imot tusen ganger flere.

Ved turen opp til kuppelen og den nevnte utsikten får en også se kuppelens innside fra nært hold. Når sollyset skinner gjennom toppen av kuppelen, og alt det gullfargede som omringer katolisismens autoriteter glitrer, gir det et majestetisk inntrykk. Utsikten til kirkens bakkeplan er et like mektig syn, og det er nesten ufattelig at en kun ser en mindre del av kirkens innside.

Peterskirkens innside er så overveldende, med blant annet førtifire altere og ti kupler i tillegg til hovedkuppelen, at det ikke er rom for å fordype seg i detaljer. Om noe likevel skal trekkes frem så bør en få med seg Michelangelos Pietà, der Jomfru Maria holder Jesu lik i sitt fang. Jomfru Maria er fremstilt beende, ren, vakker og ung, mens det var vanlig å portrettere henne som en sørgende eldre dame i denne scenen. 

Forøvrig er lysspillet, det vil si konsentrerte solstråler fra topp til bunn av den ellers mørke kirken, en attraksjon i seg selv. Bronsestatuen av Peter med glorie sittende på en trone bør også nevnes, idet særlig nonner kommer for å pusse og kysse hans føtter.

Berninis baldakin (beskyttelsestak) omslutter det pavelige alter i midten av kirken, og er et uunngåelig blikkfang. Denne mastodonten bestående av fire søyler som holder oppe et tak veier tjueni tonn. Baldakinen viser hvordan barokkstilen vant frem. Michelangelo og de andre renessansemestere involvert i arkitekturen og utsmykkingen av Peterskirken verdsatte studiet av menneskekroppen, realisme og harmoni. Barokkstilen var en del av den katolske kirkens motreformasjon, og skulle vise storhet med pompøs dramatikk. Side om side med mesterstykker fra renessansen virker det voldsomme monumentet fra barokken malplassert.

Il Vittoria fasade 5

Il Vittoriano er et monument det vanskelig å forholde seg likegyldig til. Foto: Dag Erik Johnsen.

Roma- rik på det meste

Særlig antikken og renessansen, men også barokken, står utstilt i Roma. De store turistattraksjoner jeg har funnet plass til her dekker ikke på langt nær opplevelsen ved et ukesopphold. Blant annet burde Romas største bygning, ferdigstilt i 1925, vært beskrevet i detalj. Den kritthvite enorme og pompøse Il Vittoriano (også kalt fedrelandets alter), inspirert av gresk antikk, skiller seg ut fra alt annet i Roma, til både begeistring og sinne. Monumentet er et minnesmerke over Italias første konge, og samlingen av landet. Ellers er det så mange høydepunkter å se gatelangs at alle vidunderlige søyler, fontener, buer, porter og annet må stå ubeskrevet.

Roma er, blant all sin utstilte historie, også en moderne storby. I motsetning til Firenze er ikke blikket kun vendt til fortiden. Roma byr på unik innsikt i to og et halvt tusen års historie, samtidig som byen pulserer i takt med det progressive og urbane. Derfor er Roma den evige by.

Religioner.no-lenker: 

 , , , , , , , ,