Tatoveringer tiltrekker demoner
Tatoveringer kan ha større konsekvenser enn ødelagt hud, og er ikke noe en bør leke med, mener Christian Paaske.
Av Christian Paaske
Stadig flere synes kroppen må forskjønnes med tatoveringer. Det er blitt mote og en konkurranse i selvhevdelse. Ikke alle er like begeistret. Tatoveringer særlig med destruktive motiver kan ha langt større skadevirkninger enn ødelagt hud, men gi fysiske og mentale skader tatoveringsbransjen ikke vet om. Tatoveringer kan være en lek med krefter en ikke bør spøke med.
Engangsmaleri for livstid
Mange betaler i dyre dommer og går gjennom et smertehelvete for å ødelegge ellers vakker hud. Ropet om oppmerksomhet er tydeligvis høyere enn verdsettelse av kroppens naturlige skjønnhet, men ofres til fordel for en skjult forakt for kroppen. I en slags misforstått selvforherligelse og egotripp reduseres kroppens mest følsomme og delikate organ til et lerret og engangsmaleri for livstid.
Før var tatoveringer mest forbundet med fulle sjømenn. Slike tatoveringer hadde sin egen sjarm. Motivene var ofte enkle som hjerter og navnet på kjæresten. Ofte møtt med beundring på badestranden og var et statusmerke for at de hadde vært til sjøs. Nå har tatoveringer tatt helt av. Noen nøyer seg med en diskret utsmykning for å markere litt individualitet og personlig stil. Andre knuser sparegrisen og investerer i mer heldekkende tatoveringer på store deler av kroppen.
Det gjør også vondt å bli tatovert, litt som å få huden skrapt opp av ru asfalt. Så graden av tatoveringer har også en betydelig macho-faktor omvendt proporsjonal med forekomsten av naturlig hud.
Ikke alle er begeistret
Selv om slike dekoreringer er noe de fleste mødre, bestemødre og svigermødre kan styre sin begeistring for, er konsekvensene nok større overfor fremtidige arbeidsgivere. Med en svær edderkopp tatovert på halsen, eller en slange eller øgle over skjortekraven vil nok en del jobber bli uaktuelle for all framtid.
Det mer alarmerende er dog valg av motiver. Svært mange ser ut til å ha en egen tiltrekning til reptiler, krypdyr, slanger, djevler og demoner. Hodeskaller og andre dødssymboler er også populært. Død, fordervelse og destruksjon er enda et uttrykk for tøffhet og den allerede omtalte macho-faktoren. En dominerende del av tatoveringer ser rett og slett helt jævlige ut.
En farlig lek
Demoner og djevler finnes imidlertid også ut over fantasiens verden. Vi er ikke alene og det vrimler av skapninger på andre eksistensplan enn vårt. Ikke alle disse skapningene er snille. Slik naturen inneholder rovdyr gjør lavere eksistensplan det også. De er ikke synlige på samme måte som vi ikke kan se radiobølger, eller se elektromagnetiske bølger utenfor lysspekteret, men det betyr ikke at de ikke finnes.
Ved å dekorere kroppen med bilder av djevler og demoner og gjøre dem til personlige idealer stiller en inn på deres frekvens og kroppens finere energisystem kan fange opp slike negative demoniske krefter. Slik vi trenger mat, er demoner også sultne og trenger energi for å leve. Deres foretrukne mat er menneskelig energi i form av negative følelser. Når de finner seg en vert fester de seg, suger livskraft og langsomt infiserer tankelivet i stadig mer negativ retning for å bli en god «matprodusent». Om en ender tappet for energi, mentalt forstyrret, deprimert, aggresiv, utsatt for vold eller selv blir en voldsutøver kan det være tegn på at demonene overtar styringen av sinnet. Dette er mulige skadevirkninger tatoveringsbransjen sjelden informerer om. Kanskje det er på tide at de gjør?
Dette innlegget ble opprinnelige publisert på Christian Paaskes blogg, og er gjengitt her med tillatelse.
Religioner.no lenker:
- Christian Paaske om boken “Da jeg møtte Jesus”
- Reinkarnasjon bør ikke tas for personlig
- Jeg savner kristendommen
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.