Fra redaksjonen

Terrorismeoppmerksomhet

Hans Olav Arnesen      |      10/04/2017

Foto: Arnfinn Pettersen.

Hva har terrorister og såkalte skandalekjendiser til felles? Jo, de er først og fremst ute etter oppmerksomhet. Det er ikke nytt. Det nye er at sosiale medier er en kanskje vel så viktig kilde til oppmerksomhet som de tradisjonelle mediene. Redaktørene i de store nyhetsredaksjonene må stå til ansvar for det de publiserer. Har også vi som flittig benytter oss av sosiale medier et visst ansvar for hva vi vier oppmerksomhet?

For første gang siden venstreekstremister tilhørende Rote Armee Fraktion okkuperte den vesttyske ambassaden i Stockholm i 1975 har et terrorangrep ført til tap av menneskeliv i vårt kjære naboland i øst. Også den gangen mistet fire mennesker livet. To terrorister, og to uskyldig ofre som ble skutt med kaldt blod.

Her i Norge reagerte nok de aller fleste med mer sympati enn overraskelse. Den siste tidens terror, som blir begått av enkeltpersoner eller små grupper som med beskjeden grad av planlegging gjør bruk av kjøretøyer, kniver og andre lett tilgjengelig «våpen», er svært vanskelig å beskytte seg mot og kan forekomme overalt hvor det finnes potensielle IS-sympatisører. Det gjelder hele det vestlige Europa. Ingenting tilsa at Sverige skulle være noe unntak.

Ikke desto mindre har mediedekningen vært voldsom, og sjokket og forferdelsen stor. Både i Norge, og naturligvis i Sverige, i de tradisjonelle mediene, og i de brukerstyrte sosiale mediene. Kontrasten til det tilsvarende angrepet i London like før var påfallende, hvor reaksjonene var noe mer dempet og statsminister Theresa May fastholdt at terroren ikke skulle få forstyrre dagliglivet til britiske borgere.

Nyhetsverdien av et vellykket terroranslag i Sverige er naturligvis stor. Av flere grunner. Dels fordi Sverige ikke har deltatt i offensive militære operasjoner i muslimske land, og dessuten båret den humanistiske fanen høyt og tatt imot svært mange flyktninger, noe som fikk angrepet til å fremstå som særlig ufortjent og ondsinnet i manges øyne. Dels fordi landet lenge har vært forskånet for «vellykkede» terrorangrep. For en del kritikere av den svenske innvandrings- og integreringspolitikken var dette dessuten en anledning til endelig å kunne si: Hva var det vi sa? Og for mange nordmenn bød dette angrepet på en mulighet til å vise svenskene den samme sympatien og omtanken som de skjenket oss da vi ble rammet av terror i 2011.

Den massive medieoppmerksomheten er med andre ord forståelig, men like fullt en kilde til bekymring. Flere terroreksperter har pekt på at medieoppmerksomhet er oksygenet som holder terrorismens flamme i live. Mediene lar i stor grad være å dekke selvmord fordi oppmerksomhet rundt dette fenomenet påviselig kan lede til en smitteeffekt. I en perfekt verden ville man gjort det samme med terrorisme. Kvalt oksygentilførselen, og tiet fenomenet i hjel.

I autoritære stater kan man gjøre nettopp det, slik man med stort hell gjorde i det gamle Sovjetunionen. I åpne vestlige demokratier er det imidlertid ikke like lett. Gitt at det i det hele tatt ville vært mulig å legge bånd på mediedekningen av terror, ville man i så fall ha gitt såpass mye næring til ekstreme elementer på den politiske høyresiden at vinningen trolig ville gått opp i spinningen. Ikke minst i Sverige er det allerede mange som mener at mediene fortier og underrapporterer problemer knyttet til innvandring og integrering. Man kan så smått forestille seg hvordan reaksjonene ville blitt om man forsøkte å legge lokk på noe så dramatisk som et terrorangrep med dødelig utfall.

I disse dager er vi imidlertid alle på sett og vis redaktører, på sosiale medier. Kanskje burde vi ta det ansvaret mer på alvor? I dagene før terrorangrepet gikk et YouTube-klipp viralt på nettet. Det viser en svensk mann med innvandrerbakgrunn som angriper en politibil og ender i et basketak med tre svenske politikvinner, en konfrontasjon han kommer seirende ut av. Etter hvert ble klippet også plukket opp og spredd av de tradisjonelle mediene. Det er bare ett av stadig flere slike eksempler på at aviser og fjernsynskanaler plukker opp saker fra sosiale medier, fremfor andre veien.

Alle som delte dette klippet hadde naturlig nok sine grunner til å gjøre det, og de kan i og for seg ha vært både velmente og velbegrunnede. Det er likevel ikke vanskelig å forestille seg at det å «belønne» en slik voldelig og subversiv adferd med så massiv oppmerksomhet kan inspirere andre til å utføre tilsvarende voldshandlinger, og i dette tilfellet oppmuntre dem til å tro at de kan komme ustraffet unna slike angrep på ordensmakten.

Det er kanskje verken ønskelig eller realistisk å bekjempe terrorisme gjennom å pålegge nyhetsredaksjonene føringer fra myndighetshold for hvordan de skal dekke terrorangrep. Uansett kan det se ut som om dette problemet til en viss grad løser seg selv etter hvert som terrorangrepene forekommer så hyppig at de mister noe av sin sjokk- og nyhetsverdi. De nøkterne reaksjonene på det siste terrorangrepet i England kan tyde på det, eksemplifisert gjennom Theresa Mays «business as usual»-tale.

At de store redaksjonene har mistet sitt nyhetsformidlingsmonopol er på mange måter en god ting. «Alle» har blitt såvel redaktører som journalister, og knipser bilder og filmer med sine smarttelefoner, deler lenker, analyserer og kommenterer. Mange interessante ting kommer nå for dagen på Facebook- og Twitter som ellers ikke ville blitt kjent for offentligheten. Det er bra. Enda bedre ville det trolig likevel vært om vi som sprer disse nyhetene hadde vært oss et visst redaktøransvar bevisst.

I en tid hvor vi alle sammen, i større eller mindre grad, er nyhetsformidlere, er det kanskje på tide at hver og en av oss reflekterer litt mer over hva vi formidler på sosiale medier, hvordan vi vinkler og kommenterer det vi deler, og kanskje også om det bestandig er verdt det, før vi trykker på publiser-knappen?

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no. 

 

 

 

 , , , ,