Aktuelt

Transemuslimer

religioner      |      04/07/2014

Sufismen har fokus på den åndelige og mystiske siden av islam. Både bønn, meditasjon, dans og musikk blir brukt for å komme nærmere Gud.

Av Betol Hansen

I motsetning til det mange tror er sufisme en del av islams lære. Å være en sufi innebærer at man overgir seg helt til Gud og omfavner Guds kjærlighet i sinn og sjel. Mens de fleste muslimer tror at deres vei til å komme nærmere Gud finnes etter døden. Når de er i paradiset, tror sufiene at det er mulig å oppleve Guds nærvær mens man er i live. Sufismen er en bevegelse i islam hvor det er vanlig at en lærling overgir seg til åndelig veiledning av en mester eller en lærd person.

Fullstendig underkastelse

Essensen i sufismen er søken etter sannheten, og man finner sannheten gjennom kjærlighet og hengivelse. Dette er sufismens spirituelle vei mot Gud. En sufi vil nærme seg Gud åndelig, gjennom direkte erfaring i sitt indre. Dette oppnås ved ulike former for meditasjon, bønn og gjentagelser av bønneformuleringer, men også ved å holde sin kropp og sjel ren og unna fristelser som kan skade forholdet til Gud.

Sufiene følger en shaykh, en spirituell leder. Denne lederen har en viktig plass i livet til en sufi, og alt han gjør eller ikke gjør imiteres av sufiene som følger ham. Man er totalt underkastet sin shaykh og følger hans råd og forkynning uten å stille spørsmål. I islam er det f. eks vanlig ha langt skjegg fordi profeten hadde det, men mange velger å la være av ulike årsaker. Dette er ikke tilfelle hos sufistene: Dersom den spirituelle lederen har skjegg, så har også de som følger ham det, uansett hva konsekvensen vil være.

Usikkert opphav

Det er uenigheter om sufismens opphav; mange hever at tradisjonen stammer direkte fra profeten Mohammed eller fra én av hans etterfølgere. Betegnelsen sufisme kommer angivelig fra det arabiske ordet suf som betyr ull, fordi mange sufier bar en enkel drakt som var laget av ull. En annen forklaring er at det kommer fra det arabiske ordet safa, som betyr renhet, ettersom sufismen har fokus på åndelig renhet.

Man antar at sufismen har røtter i pre-islamsk mystikk, men den regnes som en integrert del av Islam, og oppstod som en islamsk tradisjon i Bagdad i Irak på 600- og 700-tallet. Ideologien spredte seg gjennom hele Midtøsten, og spesielt i områder som tidligere lå under bysantinsk innflytelse og kontroll. Det estimeres at tjuetre prosent av verdens borgere er muslimer, og en fjerdedel av disse antas å tilhøre sufismen. Mange befinner seg i Vest- Afrika, særlig i land som Senegal, Niger og Kamerun, men også i Europa og deler av Midtøsten.

Krigen mot seg selv

Ordet jihad betyr å streve, men mange forbinder det med betydningen hellig krig. I islam har man noe som heter «store jihad»: dette er den indre spirituelle kampen man kjemper med seg selv for å bli kvitt med ondskap og djevelens påvirkning.

På arabisk kalles dette for Jihad Al-Nafs, som betyr anstrengelsen mot en selv. Denne anstrengelsen karakteriseres som en indre kamp mot egne lyster og begjær. I sufismen blir dette lagt vekt på, ettersom den indre kampen anses som viktig for å oppnå balanse og harmoni mellom sin tro og det å være et godt menneske. Den «lille jihad» er den som vi kjenner til fra mediene, der man tyr til vold og våpen for å føre «hellig krig».

Sufister er opptatt av den mystiske og spirituelle dimensjonen av Islam. Både bønn, meditasjon, dans og musikk blir brukt for a komme nærmere Gud.

Det å tjene Gud betyr også at man hjelper andre som trenger det. En ekte sufi er en som etter beste evne prøver å bringe glede til andre, fordi man tror at dersom man hjelper andre så vil man komme nærmere Gud.

Guddommelig dans

Sufismen handler ikke bare om åndelig liv og bønn, men har også en utpreget aktiv aspekt som kommer frem gjennom sang og dans. Det musikalske og estetiske aspektet av sufismen kalles sema. Musikken brukes i sufismen som et verktøy for å oppnå Guds nærhet og guddommelighet. I dyp konsentrasjon snurrer sufiene rundt i ring og rundt om seg selv til lyden av fløyte, trommer og sang. Meningen med disse bevegelsene er at de skal glemme alt annet rundt seg og heller fokusere på å hengi seg fullstendig til Gud. Dette er sufienes spesielle spinningsdans som er en form for sema.

Dervisjer er personer som lever et enkelt liv. Ordet betyr «fattig» og betegner ydmykhet og enkelhet i forhold til Gud. Dervisjene kan i noen grad sammenlignes med kristne tiggermunker. De praktiserer spinningsdansen som en slags aktiv form for meditasjon. Dansen blir utført under sema-seremonien, der man skal tilbe Gud. Dervisjene danser for å oppnå en salgs nirvana hvor de er i ett med Gud, for å kvitte seg med personlige ønsker og for å forlate sin egen nafs (ego). Disse repeterende sirklene har blitt utlagt som en symbolsk etterligning av planetene i vårt solsystem.

Berusende spinning

Det er mye symbolikk i ritualet. Blant annet brukes det en særegen hatt, som representerer gravsteinen for ens ego. Den hvite drakten representerer egoets liksvøp eller slør. Når dervisjene fjerner sin svarte kappe betyr det at de er spirituell gjenfødt til sannheten. Ved begynnelsen av sema holder man hendene i kryss, som betyr at man vitner til Guds helhet. Mens man spinner er armene åpne, og høyre armen rettes mot himmelen for å motta Guds gevinst. Den venstre armen og blikket er rettet mot jorden, for å føle Guds storhet. Dansen ender med at man oppløses til kjærlighet og fullstendig underkastelse til Guds helhet. Det er her man oppnår Fenafillah, en guddommelig tilstand der man totalt hengir kropp og sjel til Gud.

Kvinner i sufismen

Det har blitt hevet at sufismen særlig tiltrekker seg kvinner. Teologen Haifaa Jawad hevder at dette har en sammenheng med sufienes gudsoppfatning. Ifølge henne betrakter sufiene Gud som tilgivende, snill og kjærlig, og sufismen kan derfor virke mer appellerende på kvinner enn andre, mer konservative retninger innen islam. I noen samfunn inkluderes kvinnene sammen med mennene i de spirituelle ritualene, mens andre steder er det kun kvinner som er til stede.

Kvinner har spilt en viktig rolle i sufismen, selv om de ikke har vært så fremtredende. En av sufismens viktigste poeter er Rabi’a al-Adawiyya, som var en kvinne fra byen Basra i Irak. Hun forkynnet sufismens budskap om guddommelig kjærlighet og fullstendig hengivelse til Gud. Det sies at hun tidligere var en slave som ble satt fri fordi hennes herre så at hun var omringet av lys når hun ba til Gud. Han trodde at hun var en helgen, og av frykt for straff fra Gud satte han henne fri.

Populær i vesten

Fra 1200 til 1500-tallet var det en økt spredning av sufismen til ulike deler av den islamske verden, den nådde til og med til Spania. Dervisjmiljøet hadde en sentral rolle i det sosiale, religiøse og politiske livet i det tyrkiske samfunnet i middelalderen. I 1925 ble de fleste dervisjmiljøene oppløst av regjeringen, og det var ikke før i 1954 at de fikk lov til å utføre semaritualet to uker i løpet av ett år – og kun for turistene.

Begrepet sufisme ble introdusert til europeiske språk av britiske orientalister tidlig på 1800-tallet. De fremhevet sufismens fellesnevnere med blant annet kristendom, indiske tradisjoner og gresk filosofi. Poesi, musikk og ritualer fra sufismen har hatt en oppblomstring i den vestlige verdens populærkultur: særlig vestlige, nyreligiøse bevegelser har blitt inspirert av sufisme i ulik grad. I USA har sufismen blitt mottatt som en fredfull og apolitisk form av islam. I Tyskland, der det jobbes med integrering av muslimer i samfunnet, beskriver man sufismen som et symbol på toleranse og humanisme.

Betol Hansen (f.1984) er utdannet biolog med enkeltemner i psykologi ved Universitetet i Oslo (UiO).Denne artikkelen stod først på trykk i Argument Tidsskrift nr. 3,  2013 med tittelen: “Muslimer i transe”.