Meninger

Troen på himmelen bringer helvete på jord

religioner      |      02/02/2017

Forestillingen om et salig etterliv er ikke bare av det gode. Særlig når man ser hvor mange grusomme handlinger som har blitt begrunnet i troen på en tilværelse i det hinsidige. Derfor er troen på et liv etter døden noe vi med hell kunne klart oss uten, mener Andreas Wahl Blomkvist.

Av Andreas Wahl Blomkvist

Alt så ut til å være en vanlig dag i Peshawar, Pakistan, 16. desember 2014. Men det var denne dagen 145 mennesker, flesteparten barn, ble ofret ved alteret til væpnede menn i det som skulle bli det dødeligste terrorangrepet i Pakistan noensinne. Under lyden av den berømmelige frasen “Allahu Akbar” skulle terroristene vise sin fromhet mens de tvang flere av barna til å sitere kalimaene, islamske trossetninger, før de ble sendt til deres sjelelige etterliv.

Terroristene antar de har forstått Allah sitt budskap, mens andre muslimer vil påstå at deres tolkningen av islams hellige skrifter er feil. Mitt anliggende er ikke med denne intra-religiøse disputt, men med selve ideen om noe “hellig”. For det vi ser hos religiøse terrorister, er noe langt mer fundamentalt og farligere enn dem selv. Det handler om de mulige konsekvensene av å tro at skaperen av universet har åpenbart seg i tekstformat for mange hundreår siden. Den amerikanske fysikeren Steven Weinberg er kjent for å ha sagt, “med eller uten religion vil gode mennesker gjøre gode ting og onde mennesker onde ting. Men for å få gode mennesker til å gjøre onde ting – det krever religion.”

Weinberg strekker den for langt, men det er noe vesentlig ondartet ved å høyne eldgamle tekster til en bokhylle der ingen andre bøker fortjener en plass. Desto mer normativt og bokstavelig vi tolker disse tekstene, desto nærmere er vi en forvridd virkelighetshorisont, der mennesker blir råmateriale i et kosmisk spill, iscenesatt av skaperen selv. Ta for eksempel troen på sjelens eksistens. Den kjente evolusjonspsykologen Steven Pinker skriver i The Better Angels of Our Nature: “The doctrince of the sacredness of the soul sounds vaguely uplifting, but in fact is highly malignant. It discounts life on earth as just a temporary phase that people pass through, indeed, an infinitesimal fraction of their existence” (s. 172).

Ikke uventet, så var en av de religiøse begrunnelsene for å drepe skolebarna i Peshawar å avbryte deres jordiske liv slik at de ikke syndet videre og dermed risikerte å havne i helvete. Det skumle er at dette er en rasjonell konklusjon, gitt premissene om eksistensen av et etterliv og at Gud veier opp synd slik det blir tolket ut av de hellige tekstene. Sett fra et religiøst perspektiv kunne man til og med argumentert for at det er moralsk riktig å drepe folk som tenderer mot å tenke og handle annerledes enn den religiøse flokken. På denne måten kan man beskytte deres sjelelige fremtid. Men er det ikke bare psykisk syke mennesker som tenker sånn? Nei, så fremt vi har pålitelig forskning på feltet, så er terrorister heller sjeldent mentalt syke. De er dog ofte religiøst overbevist.

Denne tenkningen er heller ikke isolert til terrorister. Amerikaneren John Emil List tok livet til sin kone og tre barn i et grundig planlagt massedrap i 1971. Hvorfor? Fordi han opplevde at familien gradvis mistet sin tiltro til Gud og resonnerte at deres sjeler enda kunne reddes hvis han tok deres liv før det var for sent. En mindre kjent hendelse skjedde i Baytown, Texas, på midten av 80-tallet, hvor en mor drepte sine tre barn med kniv fordi hun ønsket å sende de til Jesus. Det fjerde barnet unnslapp. Susane Smith er enda et eksempel. Hun sendte sin Mazda ut i en innsjø med sine to småbarn, 3 år gamle Michael og 14 måneder gamle Alexander, fastspent. I hennes tilståelse til FBI er hun betrygget over at “mine barn, Michael og Alex, er med vår himmelske herre nå, og jeg vet at de aldri blir såret igjen. Som en mor, betyr det mer enn ord kan noen gang si.”

En kan innvende i alle disse tilfellene at andre faktorer spilte inn. Allikevel, selve rasjonalet for å tenke i disse baner eksisterer ikke med mindre du tror på sjelens videre eksistens i etterlivet. Dessuten er det ikke vanskelig å se spor av samme forkastelige tankegang hos ellers høyst oppegående personer. Ta den famøse apologeten William Lane Craig; En velinformert teolog, men også en religiøs fundamentalist. For ham er Bibelen en hellig skrift der Guds ugjerninger, til tross for hans gode natur, må granskes og forstås.

I 5 Mos 20:13-17 beskriver Gud hvordan Israel skal rykke fram og angripe en by. Tilbys det fred, skal folket i den beleirede by “være slaver og tjene deg.” Hvis ikke, skal du “hugge ned alle mennene der med sverd”, mens kvinner, småbarn og husdyr skal tas som bytte. Dette er fremgangsmåten for byer som ligger langt unna. Det er verre for de mer lokale byene. Her skal “du ikke la en eneste skapning få leve. Du skal slå dem alle med bann og utrydde dem, både hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, slik Herren din Gud har befalt deg.”

Hvordan finne godhet i slik ondskap? Craig argumenterer for at kanaaneerne var syndige og fortjente sin skjebne. Greit nok, men hva med barna barna? Jo, fordi:

“Den forferdelige ødeleggelsen var utvilsomt knyttet til forbud mot assimilering til hedenske nasjoner fra Israels side. Ved å kommandere fullstendig ødeleggelse av kanaaneerne, sier Herren, ‘Du må ikke knytte slektsbånd med dem, ikke gi din datter til hans sønn og ikke ta hans datter til kone for din sønn. For de vil få dine barn til å vende seg bort fra meg og dyrke andre guder’ (5 Mos 7:3-4). (…) Gud lærte Israel at enhver assimilasjon til hedensk avgudsdyrkning er utålelig. Det var hans måte å bevare Israels åndelige renhet og fremtid. Gud visste at hvis disse kanaaneiske barna fikk lov til å leve, ville det bety slutten på Israel. Drap av de kanaaneiske barn ville ikke bare hindre assimilasjon til kanaaneisk identitet, men også fungere som en knusende og konkret illustrasjon av at Israel var satt opp eksklusivt for Gud.”

Istedenfor å ta barna med til Israel, kommandere Gud et massemord for å bevare Israels kulturelle identitet med Gud. (Dette får Sylvi Listhaug, med hennes strenge innvandringspolitikk for å bevare “det norske”, til å fremstå som en helgen.) Men Gud har heldigvis ikke lagt skjul på hva som er aller viktigst i denne verden. Du skal ikke ha andre guder enn meg, er det første av de ti bud. Hva skjer hvis man dyrker andre guder? “Da vil Herrens harme flamme opp mot dere, og han vil snart utrydde deg” (5 Mos 7:5). Alle er fri til å lete etter visdom og symbolikk i slike eksplisitte utsagn, men jeg tviler på at det var ment slik.

Kilde: Flickr Marc Hatot.

Uansett, Craig fortsetter med å prisgi Guds avgjørelse:

“Videre, hvis vi tror, som jeg gjør, at Guds nåde er utvidet til de som dør i spedbarnsalder eller som små barn, så var barnas død faktisk deres frelse. Vi er så viet til en jordisk, naturalistisk perspektiv at vi glemmer at de som dør er glade for å avslutte det jordlige liv for himmelens usammenlignbare glede. Derfor, Gud gjør barna ingenting galt ved å ta deres liv.”

Dette er, i et nøtteskall, uadskillelig fra logikken til en fanatisk terrorist. Hvis vi tror på det utrolige, nemlig at Gud faktisk inspirerte denne voldelige selvmotstridende teksten vi kaller Bibelen, så er det ingen ende for hva slags absurde rasjonaliseringer vi kan komme på. Og Craig er ikke ferdig ennå:

“Så hvem gjør Gud galt ved å kommandere ødeleggelsen av kanaanittene? Ikke de kanaaneiske voksne, for de var korrupte og fortjente dom. Ikke barna, for de arvet et evig liv. Så hvem? Ironisk nok, tror jeg den vanskeligste delen av hele denne debatten er den åpenbare ugjerning påført de israelske soldatene selv. Kan du forestille deg hvordan det ville være å måtte bryte seg inn i noens hus og drepe en vettskremt kvinne og hennes barn? Den brutaliserende effekten på disse israelske soldatene er urovekkende.”

Ja, det er sannelig synd på de israelske soldatene. I forlengelse av dette, bør vår sympati i så fall ligge hos terroristene i skolemassakren i Peshawar, ikke hos barna, de ble jo “reddet”. Den eneste forskjellen på disse to rasjonaliseringene er at de tilhører to ulike religioner. Det Craig kan kritisere jihadisten for – uten å snuble i sitt eget resonnement – er ikke annet enn at, “du har feil bok.”

En humanist kan si, så fremt det ikke er overveldende bevis for at den foreslåtte religiøse virkelighetsoppfatning er sann, så må massedrapet av barn ses på som en ytterst avskyelig og brutal handling. Det er ren ondskap, og ingen skaper som kommanderer noe sånt kan prisgis som god og kjærlig.

For ved å sette en verdi på sjeler og etterliv, kan konsekvensene bli både groteske og umoralske. Kardinal og teolog John Henry Newman (1801-1890) nevnes her som et avsluttende eksempel på den toksiske innvirkningen av den religiøse overbevisning. Newmans beatifikasjon var offisielt proklamert av Pave Benedict XVI i 2010 og hans kanonisering for helgenstatus avventer dokumentasjon for ytterligere mirakler. Det er ikke feil å karakterisere Newman som en viktig og innflytelsesrik kristen tenker. Han hadde følgende å si om synd og ondskap:

“The Catholic Church holds it better for the sun and moon to drop from heaven, for the earth to fail, and for all the many millions on it to die of starvation in extremest agony, as far as temporal affliction goes, than that one soul, I will not say, should be lost, but should commit one single venial sin, should tell one wilful untruth, or should steal one poor farthing without excuse.”

Dette er hva som er farlig, forvridd og umoralsk med den religiøse tanke. Den velkjente Christopher Hitchens, sa det samme om overstående sitat i en debatt mot Tony Blair i Toronto:

“What we have here, and picked from no mean source, is a distillation of precisly what is twisted and immoral in the faith mentality. Its essential fanaticism, its consideration of human beings as raw material and its fantasy of purity. Once you assume a creator and a plan, it makes us objects, in a cruel experiment were by we are created sick, and ordered to be well.”

Inntil eksistensen av sjeler og etterlivet er demonstrert med overveldende sannsynlighet, så bør humanisme være vår moralske rettesnor. Det er her vi verdsetter livet fremfor etterlivet, og mennesker fremfor sjeler.

Religioner.no lenker:

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale

 , , , , ,

  • Jon Olav Hjelde

    Selvfølgelig er det et negative potensialer i religion, Andreas. Heldigvis er det også gode potensialer. Det samme gjelder ateisme. Noen ekstreme personer kunne feks. misbruke dine ord om at «vi med hell kunne klart oss uten» ‘troen på liv etter døden». Dette er skjedd kjempemange ganger i historien, at ekstreme personer bruker lignende argumenter for å legitimere vold, forfølgelse og massakre av religiøse. Det skjer fortsatt i feks. Kina og Nord-Korea.

    Man kan alltids si: «men de er jo først og fremst kommunister, ikke først og fremst ateister», og ja, det stemmer delvis(Kina kan knapt kalles kommunistisk lenger). Men på samme måte kan man ikke gi religion skylden for alt heller, for det er alltid flere faktorer som spiller inn. Det finnes feks. også kommunistiske kristne og kapitalistiske muslimer i andre land. Vanligvis fredelige, men av og til voldelige dessverre. Verden er komplisert om man studerer den.

    Ser forresten at du kaller deg selv humanist. Da vil jeg oppfordre deg til å lese evangeliene(gjerne Lukas) om Jesus i det nye testamente, ikke bare les i det gamle testamente. Tar du med kunnskap om datidens kultur, vil du se at Jesus sin forkynnelse(og gjerninger) er veldig humanistisk, i tillegg til religiøs.

    • Andreas Wahl

      Ateister kan fint tro på etterlivet. Ateisme er ikke et livssyn. Det er et standpunkt om troen på gud(er). Hvis du skal angripe et livssyn som også er ateistisk, så er det lurt å være spesifikk. At humanisme er ateistisk, og kommunisme er ateistisk, betyr ikke at humanisme er kommunisme. Det er en logisk feilslutning. Det er ingen etikk i «ateisme», hverken implisitt eller eksplisitt.

      • Jon Olav Hjelde

        Jeg ønsker ikke å angripe et ateistisk livssyn, jeg prøver bare å få deg til å se at nettopp det er like meningsløst som å angripe tro på liv etter døden generelt. Om du leste at jeg tror kommunisme og humanisme er det samme, så leste du nok litt fort. Humanisme trenger absolutt ikke være ateistisk heller, heller ikke kommunisme.

        • Andreas Wahl

          Og jeg prøver å få deg til å se at det ikke er meningsløst. Fra troen på etterlivet, så følger det implisitt en rekke konsekvenser for *dette livet*. Disse konsekvensene har støtt og stadig vært beviselig helt forferdelig. Du kan ikke mene at troen på etterlivet ikke har noen etiske konsekvenser? Selvfølgelig har det det. Ateisme er ikke en merkelapp for å tro eller ikke tro på etterlivet.

          • Jon Olav Hjelde

            Jeg er enig at disse konsekvensene KAN følge troen på livet etter døden, men ikke med nødvendighet. Se på verden som den foreligger.

            Og ok greit vi trenger ikke kalle det ateisme. Men standpunktet at «vi med hell kunne klart oss uten» ‘troen på liv etter døden’ KAN på lik linje få lignende konsekvenser om man ser på verden som den foreligger.

            Men dette er heldigvis heller ingen nødvendig konsekvens, slik det heller ikke er med troen på livet ettet døden.

            Poenget er at din kritikk(i denne artikkelen) faller for akkurat samme type kritikk.

            Massakrene av religiøse opp igjennom historien og idag(i land hvor ledelsen ikke tror på liv etter døden) har jo nettopp i stor grad vært motivert av dette ønsket om å befri mennesker fra de negative konsekvensene med religion, som begynner med tanken at «vi med hell kunne klart oss uten troen på liv etter døden». HELDIGVIS ser verden i hovedsak ut slik at de aller fleste, enten de tror på liv etter døden eller ikke, får til å leve i fred. Husk at majoriteten av verden tror på liv etter døden og greier seg fint med det.