Tror kristne og muslimer på samme gud?
Mange er nysgjerrige på slektskapet såvel som ulikhetene mellom kristendommen og islam. Som hvorvidt man egentlig tilber den samme guden. Daniel Joachim Kleiven tar for seg dette spørsmålet gjennom en kristen, filosofisk tilnærming.
Av Daniel Joachim Kleiven
Etter hvert som islam har blitt mer synlig i Norge, både i den offentlige samtalen og i bybildet, virker spørsmålet i overskriften å være aktuelt fra tid til annen. Peker muslimenes “Allah” på det samme som jøder gjør ved navnet “Elohim”, spanske katolikker ved “Dios”, eller norske lutheranere gjør ved “Gud”?
Spør den gjengse Dagen-leser, og de vil fort føle seg fornærma over at du i det hele tatt turte å stille spørsmålet. Blant norske prester og pastorer vil man nok høre vidt forskjellige svar. Men på pavefronten hørte vi imidlertid for ikke lenge siden Frans si følgende:
“I greet and thank cordially all of you, dear friends belonging to other religious traditions; firstly the Muslims, who worship the one living and merciful God, and call upon Him in prayer.”
Dette var heller ikke noe spesielt moderne, relativistisk grep av Frans. I Lumen Gentium fra 1964 finner vi følgende:
“In the first place amongst these there are the Muslims, who, professing to hold the faith of Abraham, along with us adore the one and merciful God”
Så hvordan skal vi forstå dette? Er kristnes henvisning tilGud den samme som den muslimske henvisningen til Allah?
Jeg har i lang tid tenkt at selv om spørsmålet absolutt ikke er enkelt, må svaret være ja. Det er ikke et forsøk på å være politisk korrekt eller relativistisk, så det krever noen distinksjoner først.
Arabiske kristne referer fremdeles til Gud som Allah, som oversatt fra greske ὁ Θεὸς (ho theos), som igjen er ordet for Gud vi finner igjen både hos de kjente greske filosofene og i Det nye testamentet.
Så tenk først over hva det betyr at kristne og muslimer kan referere til samme Gud. For enkelhets skyld kan vi starte med hva det ikke betyr.Det betyr ikke at kristendom og islam plutselig er identiske. Det betyr ikke at kristne må tro at Mohammed virkelig var en profet, og fikk diktert Koranen fra engelen Gabriel. Det betyr ikke at Bibelen og Koranen inneholder det samme. Det betyr ikke at de kristne og muslimske gudsbildene er like. Det betyr ikke nødvendigvis at muslimske verdier utgjør et like godt grunnlag å bygge et samfunn på som kristne verdier. Selv om vi skulle inkludere gudskonsepter som jødiske “Yawheh”, hinduistiske “Brahman” (i noen tradisjoner) eller indianske “The Great Spirit” i ligningen, betyr det ikke at alle religioner eller virkelighetssyn er like sanne.
Det som er spørsmålet her, handler om referanse, og ikke fullblods teologi.
For å starte tankerekken, kan vi starte med et berømt eksempel fra logikeren Gottlob Frege. Han viser til at navnet “Morgenstjernen” skiller seg fra “Aftenstjernen”, men begge disse henviser til samme størrelse – nemlig planeten Venus.
Dette henviser til Freges poeng om at en forskjell i mening/referanse (Sinn) ikke nødvendigvis medfører en forskjell i betydning/referanse (Bedeutung). Så Gud og Allah er ikke nødvendigvis forskjellige størrelser, selv om den kristne og muslimen har ulike perspektiv de betrakter Gud fra, på samme måte som “Aksel Hennie” og “Skuespilleren bak Max Manus” kan være samme person..
Et annet poeng, er at selv en person med feilaktige oppfatninger av en størrelse, ikke nødvendigvis referer til noe annet enn en person med korrekte oppfatninger av samme størrelse.
Selv om jeg feilaktig skulle tro at Ole Gunnar Solskjær er mannen som er trener for Cardiff i Premier League med bolig i Wales og mellomblondt hår, mens du peker ut at han ikke lenger trener Cardiff, bor på Nordmøre, samt at håret hans har fått et gråskjær, er det fremdeles åpenbart at vi referer til samme person.
I et annet, om enn noe uperfekt eksempel, la oss ta den darwinistiske evolusjonsteorien. Se for deg tre personer. Den første er en energisk 16-åring ved navn Tim, den andre er meg, Daniel Joachim, og den tredje er f.eks. en utdannet biolog med cand.real. i zoologi, som sympatiske Dag Hessen.
Tenåringen Tim har akkurat brukt noen timer på YouTube, hvor han har sett kremtitler som “Richard Dawkins destroys Creationist” eller “Jerry Coyne owns stupid Christian”. Vel, YouTube er et interessant sted.
Se nå for deg at disse videoene får adrenalinet til å strømme i blodet til Tim, som høylytt peker ut seg selv som forsvarer for rasjonalitet og naturvitenskap mot overtro og religion. Men kunnskapen han har om evolusjon kan oppsummeres i noen sitater fra Dawkins og Coyne ute av kontekst, samt fra naturfagstimene på ungdomsskolen.
Jeg, for min del, har lest noen bøker om temaet for å holde meg oppdatert og tror at jeg har kan litt mer enn Tim, men jeg har fremdeles mangelfull kunnskap om det store bildet. Den tredje er Hessen selv, som er ekspert på temaet, og har skrevet en rekke bøker og vitenskapelige artikler.
Nå, det er tydelig at vår forståelse av evolusjonsteorien er sterkt varierende. Vi har antakeligvis alle tre, men til ulik grad, feilaktige trospåstander om detaljene ved evolusjonsteorien. Likevel er det åpenbart at vi alle tre referer til det samme.
Si at vår kjære 16-åring skulle rote seg borti et tilfeldig lukket kristent miljø i Vestlands-Norge. Her møter han et par voksne kreasjonister som har sett noen flere YouTube-videoer, samt lest et par bøker. Nok til at de har pugget noen vanlige argumenter som målbinder tenåringen vår, som f.eks. månens tilbaketrekningsrate. Betyr det at disse kreasjonistene klarte å tilbakevise en tenårings argumenter at evolusjonsteorien selv er tvilsom? At hva jeg og Hessen (uten sammenligning for øvrig) tenker på når vi hører ordet evolusjonsteori, er på gyngende grunn?
Åpenbart ikke.
Merk at det er en parallell her. Å tro at evolusjonsteorien er en svak teori fordi en 16-årings forståelse av den ble satt under press, er like tåpelig som å tro at Guds eksistens står under tvil, fordi f.eks. Richard Dawkins, Jerry Coyne, Stephen Fry eller Hans Petter Halvorsen (uten sammenligning for øvrig) har kastet seg over sine respektive karikaturer, som er et resultat av deres egen mangelfulle forståelse med liten relevans for virkelige tilstander. Deres kritikk kan ofte like gjerne være rettet mot at Bjarne fra Oslo Øst ikke eksisterer.
Det betyr bare at vi må jobbe hardere, oppsøke de beste kildene vi kan finne, og forsøke å forstå hele konteksten til argumentene som gis.
Faktisk. Selv om Hessen selv skulle ta feil av mer komplekse spørsmål, som hvorvidt epigenetikk kan gi en fullgod forklaring på overføring av egenskaper på tvers av generasjoner, eller om det mot formodning skulle være lamarckistisk evolusjon som var den sanne teorien hele tiden, ville vi alle tre fremdeles tidligere ha referert til samme feilaktige teori.
Men ulikhetene kan naturligvis også gå for langt. Hvis jeg sier at mannen som så nydelig spilte Candle In The Wind i Lady Dianas begravelse, også var mannen bak låtene Tears in Heaven ogWonderful Tonight, fordi jeg feilaktig har Eric Clapton i tankene, er dette en helt annen størrelse enn den Elton John som faktisk spilte piano der i Westminster Abbey.
Så tilbake til temaet. Den kristne Gud og den muslimske Allah. Hvilken av de ovennevnte analogiene passer best?
Om noe, virker det åpenbart at kristendom og islam, med sine respektive navn, begge refererer til den Gud som er den evige, uforanderlige, allmektige, allvitende og allestedsværende Skaperen. Gud som den ultimate metafysiske virkeligheten, kilden til eksistensen av alt annet enn seg selv, som i prinsippet ikke kan ha en egen årsak, og ubegrenset av tid og rom. Dette konseptet av Gud har den vanlige kristne og muslimske til felles, ikke bare med hverandre, men også med andre storheter som Aristoteles, Plotinus og Maimonides.
Det kristne konseptet om Gud, kontra nyateistiske karikaturer,starter ikke med Bibelen, men med det inkarnerte og levende Guds Logos. Guds fornuft – utøst i skaperverket.
Dette utelukker et høyt antall guder (med liten g), som spaghettimonstre, Zeus, Odin, Ra, Shiva, osv. Så igjen. Det nyateistiske soundbitet om at alle andre avviser tusenvis av guder, men at de bare går en lenger, viser igjen en flau, manglende kunnskap i form av en kategorifeil, fordi det er en uendelig forskjell på guder og Gud. Den monoteistiske Gud som er metafysisk ultimat, har det til alle tider bare eksistert en av, helt uavhengig av hva som er funnet på av diverse guder med supermenneskelige egenskaper og fete spesialeffekter.
Et interessant historisk innspill, er at arabiske kristne trosforsvarere på slutten av det første milenniet ikke argumenterte for at den kristne Allah var en helt annen gud enn den muslimske Allah. Heller, så utfylte de Treenigheten ved å bruke språk fra Koranen til å omtale både Allah, Kalimah (Ordet) og Ruh (Ånden). Dette samsvarer med hvordan Paulus går i diskusjon med greske tenkere, som har satt opp et alter for “en ukjent Gud” (Apg 17,23) og forsøker å avsløre den sanne identiteten til den de tilber.
Naturligvis, muslimer tror ikke at Jesus er Guds sønn i det hele tatt. De tror at han bare var nok en profet. De tror heller ikke at Gud er treenig. Men det gjorde ikke jødene Abraham, Isak, Jakob eller Moses heller. Betyr det at Abraham ikke i det hele tatt refererte til den samme Gud som kristne i alle tider har trodd på? Betyr det at det Jesus kalte for “Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud” (Matt 22,32) ikke var den Gud som Abraham, Isak og Jakob trodde på? Veldig få kristne vil si det.
Så det virker ikke til å være nok til å si at den kristne Gud er en annen enn den muslimske Allah. I det minste i det abstrakte.
Selv om jeg har stor respekt for en rekke av de store muslimske tenkerne, så virker det fra et kristent perspektiv, som at muslimene bare har tatt feil på dette punktet, på samme måte som vi tidligere tok feil om de sanne detaljene omkring personen Ole Gunnar Solskjær. Vi vil si at de begge hadde mangelfull kunnskap om den hele og fulle sannheten. På samme måte, så tenker den kristne at muslimen har en rekke feil i sitt perspektiv av Gud, som gir et usant utfyllende bilde av hvem Gud er, og som i neste omgang kan få store konsekvenser for både teologi, naturfilosofi, antropologi og mye annet.
Men noen forskjeller vil samtidig være for store. Ta mormoneres konsept om Gud, egypternes Atum-Ra eller vikingenes Odin. Med forbehold om at jeg kan ta feil om mormonisme, virker alle tre å være figurer med fysiske, materielle kropper, underlagt begrensningene av både tid og rom, tross sine overmenneskelige egenskapene. Odin og Atum-Ra er i tillegg kommet inn i eksistens i løpet av historiens forløp, fra henholdsvis Odins mor Bestla og vann. Noe slikt er tydelig en helt annen størrelse enn den metafysisk ultimate størrelsen som klassisk teisme viser til. De er mer som Elton John og Eric Clapton.
Dersom hedningene Aristoteles eller Plotinus, kristne Augustin, jødiske Moses eller Maimonides, eller muslimske Avicenna har rett, er teisme en sann forståelse av virkeligheten vi lever i. Hos dem er Gud selve Skaperen. Dersom vikingene, de gamle egypterne eller mormonerne har rett, er ateisme en sann forståelse av virkeligheten vi lever i. Hos dem er Gud en skapning.
Så min konklusjon er at vi vanskelig kan si noe annet enn at kristne og muslimer refererer til samme Gud.
Innlegget ble først publisert på danieljoachim.org.
Redigert den 13.01.2016, klokken 21.50.