Fra redaksjonen

Tvillingsavn?

Hans Olav Arnesen      |      22/02/2016

Hans Olav ArnesenDen største gaven man kan gi sine barn er søsken, hevdes det. Å få tvillingsøsken er imidlertid en velsignelse som bare er relativt få heldige barn forunt.

For mange vordende foreldre blir nok nyheten om at man er gravid med tvillinger, for ikke å snakke om trillinger eller firlinger, tatt imot med litt mer blandede følelser. Inntil relativt nylig har man ikke hatt så mange andre alternativer enn å sette dem alle til verden, eller abortere dem alle bort.

Den medisinske teknologien gir oss likevel stadig vekk nye valgmuligheter og i forrige uke ble det kjent at Abortloven også gir kvinner rett til å foreta såkalt fosterreduksjon, hvor man fjerner ett eller flere fostre om man er gravid med flere barn samtidig. Det var Justisdepartementet som kom frem til dette da de gjennomgikk Abortloven på forespørsel fra helseminister Bent Høie.

At dette skapte reaksjoner i miljøer som i utgangspunktet er kritiske til selvbestemt abort var å forvente. Det var likevel interessant å merke seg at også blant en rekke uttalte aborttilhengere var flere som mente dette var problematisk. Hvordan kan det ha seg? Har tvilling- eller trillingfostre noen større rett på vår sympati enn ett enkelt foster?

Det kan være flere forklaringer på hvorfor også aborttilhengere føler et ubehag ved å fjerne ett eller flere fostre, mens man lar deres søsken få leve. Blant annet medisinske. Ifølge Nasjonalt senter for fostermedisin vil et slikt inngrep i 15-20 % av tilfellene føre til at begge tvillingene stryker med.

Det finnes imidlertid også medisinske argumenter for å tillate fosterreduksjon. Ikke minst er risikoen for svært tidlig fødsel større om man er gravid med trillinger eller firlinger, og risikoen for fødselskomplikasjoner øker også. Snarere enn bekymringen for verken mor eller gjenværende fostre er det nok heller selve inngrepet som for mange fremstår som både grusomt og makabert.

Man stikker en nål inn i livmoren og videre inn i fosteret, sprøyter inn kaliumklorid og ser det dø på ultralydskjermen, en prosess som tar flere minutter. Det avdøde fosteret blir liggende i livmoren sammen med sin levende og voksende bror eller søster gjennom hele det resterende svangerskapet. Det er noe nærmest skrekkfilmaktig over dette som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver.

Et annet ubehagelig aspekt ved fosterreduksjon er vilkårligheten. Hvordan skal man avgjøre hvem som får leve og hvem som skal dø av to genetisk identiske tvillinger? Svaret er enkelt. Den som er lettest å nå med giftnålen er den som blir drept. Mer er det ikke som skiller mellom aldri å bli født og å forhåpentligvis leve et langt og rikt liv. Det oppleves som brutalt tilfeldig og urettferdig.

Foreløpig er det kun én kvinne som har stått frem og fortalt om sitt valg om å fjerne ett av tre fostre. Silje Rimestad var 23 år gammel, og allerede mor til ett barn, da hun fikk beskjed om at hun var gravid med trillinger. Hun ble først glad, hun og hennes mann hadde jo i lengre tid prøvd å få barn, men så begynte alvoret å synke inn over henne og hun tok fatt på det som på den tiden var en kronglete og ubehagelig prosess med å få redusert antall fostre til et overkommelig antall, slik hun og hennes mann så det.

For mange fremstår nok dette som uansvarlig. Går man aktivt inn for å få barn bør man være klar over at naturen som regel ikke lar seg programmere til å gjøre akkurat som man selv vil. Å få tvillinger, eller trillinger er et mulig utfall av et vellykket forsøk på å reprodusere seg, og da bør man ta konsekvensene av det.

En fosterreduksjon, lik den Rimestad og hennes mann utførte, kan synes å være en ren bekvemmelighetsabort. En abort utført på et friskt foster, med foreldre som er i et stabilt forhold og ønsker å få barn, men ikke akkurat nå, eller i dette tilfellet, ikke akkurat det antallet man ender opp med. De mange gode begrunnelsene for å tillate selvbestemt abort gjelder ikke for ressursterke mennesker som simpelthen vil slippe å ta konsekvensene av sine valg når utfallet ikke blir nøyaktig slik de selv ønsker, mener noen. I verste fall kan det undergrave støtten for selvbestemt abort i befolkningen dersom det blir for mange aborter av denne typen. 

Passer merkelappen bekvemmelighetsabort på Rimestads valg? Vel, hun var svært ung da hun ble mor både for første og andre gang. At utsiktene om å bli firebarnsmor mens hun ennå var i første halvdel av tjueårene virket overveldende krever det ikke mye empati å forstå. I et intervju med VG kommer det også frem at hun nå er skilt fra sin daværende mann. Det kan i blant være krevende nok å hanskes med ett eller to barn om man er et foreldrepar som holder sammen. Tanken på å være alene om fire barn, hvorav tre er på samme alder, kan få kaldsvetten til å piple frem hos svært mange småbarnsforeldre.

En del, ikke minst dem som befinner seg i samme situasjon, vil nok derfor hevde at Rimestad var både forutseende, modig og ansvarlig da hun til tross for stor motstand ble en slags pioner for fosterreduksjon for syv år siden. I øyeblikket får hun liten anerkjennelse for valget sitt, men derimot mye ubehagelig oppmerksomhet fra individer og miljøer som fordømmer henne på det sterkeste. Kanskje fordi det finnes enda et aspekt ved fosterreduksjon som faller mange tungt for brystet, nemlig at man bryter det nærmest helliggjorte båndet mellom tvillinger?

Det finnes en utbredt forestilling i vår kultur, såvel som mange andre forøvrig, om at relasjonen tvillinger imellom er noe helt unikt. Dersom dette båndet blir brutt på en eller annen måte, enten ved at et tvillingpar blir splittet ved adopsjon, eller den ene omkommer i en ulykke som den andre overlever, blir det ofte fremstilt som en særlig tragedie.

Også forskningen er opptatt av eneggede tvillinger. Ikke minst er de sentrale i å besvare spørsmålet om hvor mye av vår adferd som er genetisk programmert i oss, og hvor mye som er et resultat av omgivelsene. Tvillinger som vokser opp i helt ulike miljøer er en kilde til uvurderlige data i så måte.

Tvillinger har også en helt spesiell plass i mytenes verden, i mange kulturer. Det er ikke alltid de mytiske tvillingene har et fullt så idyllisk forhold som vi gjerne liker å tro at tvillinger nyter godt av. Det gjelder eksempelvis de bibelske tvillingene Esau og Jakob. Riktignok kan de umulig være eneggede da Esau er lodden, mens Jakob er hårløs, men like fullt var det nokså lumpent av sistnevnte å lure førstnevnte ut av farsarven sin.

Myten om Kastor og Polydeukes reflekterer da våre forestillinger om lojalitet og kjærlighet mellom tvillinger på en bedre måte, selv om heller ikke de var eneggede tvillinger. Kastor var nemlig sønn av en dødelig konge, mens Polydeukes var resultatet av et heftig møte med Zeus i svaneform og de to guttenes felles mor, Leda. Uheldigvis medførte det at Kastor ikke delte sin brors udødelighet. Da Kastor døde orket likevel ikke Polydeukes tanken på å skilles fra sin tvillingbror, og valgte å gi bort halve sin udødelighet til ham. Halve tiden tilbrakte de da på Olympen og den andre halvparten i Hades.

Selv ikke døden kunne altså skille Kastor og Polydeukes fra hverandre. Tvillinger flest som får sin søster eller bror fjernet gjennom fosterreduksjon har ikke noe udødelighet å ofre for å få et gjensyn med dem. Vil det bli et savn på noe tidspunkt, når de er i stand til å reflektere over foreldrenes valg? Og vil tanken på hvor vilkårlig det var at akkurat de fikk leve komme til å hjemsøke dem resten av livet?

I Danmark har det rast en annen debatt den siste tiden, om hvorvidt menn bør ha rett til en såkalt juridisk abort. Kvinner har i prinsippet all makt når det gjelder å avgjøre hvorvidt et svangerskap skal gå sin gang eller ikke. Mannen kan naturligvis ikke tvinge en kvinne til å beholde et barn hun ønsker å fjerne, men som han gjerne vil beholde. Han kan heller ikke bestemme at barnet skal fjernes, dersom hun ønsker å beholde det.

Slik må det være, vil nok de fleste mene, men i noen tilfeller blir denne maktforskjellen mindre lett å svelge. En kvinne har muligheten til å forlede en mann til å tro at hun ikke kan bli gravid på det tidspunktet samleiet finner sted, eksempelvis ved å påstå at hun bruker prevensjonspiller. Et slikt bedrag kan finne sted ved et sporadisk stevnemøte, eller i et parforhold hvor partene har en avtale om at de ikke skal få barn. Det er naturligvis ille. Noen vil kalle det et overgrep.

Bør ikke mannen da ha en rett som tilsvarer den en kvinne som havner i “ulykka” har fått gjennom retten til selvbestemt abort? At man i mannens tilfelle juridisk kan avsverge seg enhver befatning med barnet man aldri ønsket å få?

Det spørs om det blir den helt store oppslutningen om dette likestillingskravet her til lands. Og godt er trolig det. Selv om en mann opplever at en urett er begått mot ham, gjør han ikke denne god igjen ved å begå en ny urett. Barna som blir “juridisk abortert” bort av sin far vil jo måtte leve i den visshet at deres biologiske far ikke ville ha noe med dem å gjøre. 

Det er vondt å tenke på. Trolig vil det være vanskelig for mange slike barn å unngå å reflektere over denne avvisningen, og undre seg over hvordan det ville vært å ha en far. En person som hører naturlig til i livet deres er borte og man er er maktesløs til å gjøre noe med det.

Slik er det imidlertid også for en Kastor som skulle hatt en Polydeukes å dele livet sitt sammen med.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

Religioner.no-lenker: 

 , ,