Fra redaksjonen

Ytringsfrihetsmartyrer

Hans Olav Arnesen      |      08/01/2015

Kopi av P1040730Jeg vil heller dø stående enn å leve på knærne.”

Ordene ble ytret av Stéphane Charbonnier, sjefsredaktøren i satiremagasinet Charlie Hebdo. Det er en parafrasering av et Che Guevara-sitat. Begge tilhørte venstresiden, og begge ofret de livet for det de trodde på, men der ender likhetene.

Charbonnier, av mange franskmenn mest kjent som Charb, foretrakk pennen, eller tusjen, som sitt «våpen». Nå er han død. I likhet med elleve andre. Ni av hans medarbeidere samt to politimenn.

Angrepet er dypt urovekkende. Av flere grunner. Først og fremst fordi angrepet var så djevelsk effektivt utført. Så profesjonelle var morderne at et vitne først trodde de to gjerningsmennene tilhørte de franske antiterrorstyrkene. Inntil de begynte å skyte.

Det er en påminnelse om farene ved å la unge menn dra til områder kontrollert av salafijihadister for så å få vende tilbake igjen. Selv bevæpnet politi har lite å stille opp med mot kamptrente menn med tunge automatvåpen.

Om mulig enda mer skremmende er det bakenforliggende målet bak angrepet. Terroristene vil en av våre hardt ervervede rettigheter til livs. Ytringsfriheten.

Verst av alt er erkjennelsen av at de muligens kan lykkes.

Vi vet allerede litt om farene. Karikaturstriden i 2006 var ikke noe stolt øyeblikk i norsk historie. I motsetning, kanskje, til dansk. Den danske avisen Jyllandsposten hadde til hensikt å ta rede på hvorvidt ytringsfriheten alt var begrenset av en fryktbasert selvsensur, ettersom det hadde vist seg vanskelig å finne tegnere til å illustrere en nylig utgitt bok om Muhammed. Den mistanken ble så til de grader bekreftet.

To ambassadebranner, et utall demonstrasjoner, en handelsboikott og flere tapte liv senere var det på tide å gjøre opp regnskap. Statsminister Fogh Rasmussen hadde æren i behold. Selv om han uttrykte sin personlige misnøye med tegningene hadde han fastholdt at “ytringsfriheten er ukrenkelig”.

I Norge var situasjonen en annen. Selv om store aviser som Dagbladet og Aftenposten hadde publisert tegningene fant man det for godt å la den vesle kristne avisen Magazinet ta støyten, og lot redaktøren gå sin kanossagang med unnskyldninger til den muslimske verden. Fremfor å fastholde ytringsfrihetens absolutte ukrenkelighet valgte våre ledere å snakke om ansvarlig bruk av ytringsfriheten.

Det har liten hensikt å være altfor ivrig etter å rette pekefingrene mot de aktørene som i etterpåklokskapens lys synes å ha handlet prinsippløst under karikaturstriden. Det var mange som da var ettergivende, og det kan nok til en viss grad unnskyldes med vår manglende erfaring med religiøs ekstremisme på det tidspunktet. En slik uvitenhet kan vi ikke skjule oss bak lenger. Totalitære ideologier, som den eksempelvis Den islamske staten forfekter, vokser seg bare sterkere når trusler og vold blir møtt med svakhet og ettergivenhet. Mange vil nok hevde at det er en lekse vi for lengst burde lært av vår egen europeiske historie.

Alt i 2006 fantes det dem som mente at den riktige løsningen ville vært å vise solidaritet med Magazinet, med Jyllandsposten, og med de tolv tegnerne. Hadde alle norske aviser publisert karikaturene ville man oppnådd flere ting. Man hadde demonstrert for hele verden at vi ikke lar oss true til å gi avkall på en av våre høyest skattede rettigheter. Og det ville fordelt det knusende ansvaret som på brutalt, men beleilig vis ble lagt på én manns skuldre, Magazinet-redaktøren Vebjørn Selbekks.

Optimistene håpet på en annen effekt også. At en slik kollektiv demonstrasjon ville ført til at tabuene rundt kritikk av islam generelt, og forbudet mot avbildning av Profeten spesielt, ville bli sprengt i fillebiter. At muslimene ville bli ferdigkrenket, så å si, og utvikle hardere hud. Som de kristne før dem.

Det synes å være denne holdningen som preget Charlie Hebdo. I tiår har de drevet maktkritikk gjennom satire. Hadde de latt frykten for rå, primitiv maktbruk med vold som redskap begrense dem, ville det undergravd alt de stod for.

Å tro at muslimer noensinne vil bli ferdigkrenket er nok ønsketenkning. Charlie Hebdos tegninger av Muhammed er åpenbart ment å fornærme. Og at kristne ikke lenger lar seg affisere når noen krenker kristne symboler eller latterliggjør bibelske skikkelser er heller ikke tilfellet. Slikt gjør ennå vondt for mange kristne, men de responderer sjeldent med vold. I hvert fall ikke mot mennesker. Det infamøse kunstverket Piss Christ, et krusifiks nedsenket i urin, ble derimot ødelagt av opprørte kristne da det ble utstilt i nettopp Frankrike.

Selv om man fremdeles kan krenke europeiske kristne, eller for den saks skyld buddhister, eller andre, har religiøse europeere måttet lære seg å tåle disse ydmykelsene. I et moderne, vestlig, flerkulturelt samfunn er krenkelsene allstedsnærværende. I hvert fall sett med øynene til mennesker fra kulturer som er religiøst homogene, eller hvor én religion har en dominant og priviligert posisjon. Som i gårsdagens Europa, eller en del muslimske land i dag.

I det minste har dette vært tilfellet for tilhengerne av de universelle frelsesreligionene. Tror man at ens egen tradisjons budskap er gyldig for hele menneskeheten kan alle konkurrerende livssyn ses på som krenkende ved sin blotte eksistens. Ikke buddhismen, vil kanskje noen si, men tamiler på Sri Lanka og muslimer i Burma vil trolig protestere mot fremhevelsen av denne religionen som særskilt tolerant.

Det er også verdt å minne om at alle de store religionsstifterne selv ble oppfattet som blasfemiske da de gjorde sitt budskap kjent for verden. Det hører nærmest med til arbeidsbeskrivelsen for en profet å krenke sine omgivelser. Flere av dem, som Jesus og Mani, måtte da også bøte med livet. Muhammed slapp heldigere unna med det som av mange av hans samtidige i Mekka ble ansett som blasfemi.

Vi ble ikke religionstolerante i Vesten over natten. Det er vanlig å peke på freden i Westfalen i 1648 som slutten på de store religionskrigene i Europa. Da hadde man mistet apetitten på blodbad i Guds navn etter de massive lidelsene i trettiårskrigen. De hundretusentalls hugenottene som ble drevet i landflyktighet trettisyv år senere ville nok likevel ha hevdet at Frankrike ennå hadde til gode å bli noe religionsfrihetens fyrtårn.

Et nytt skritt mot et mer tolerant Europa ble tatt i opplysningstiden. I et eneveldets Frankrike hvor sensuren rådet var politisk satire løsningen, en kunst Voltaire briljerte i kanskje fremfor noen annen. Presteskapet og kirken var en naturlig målskive. Det er denne tradisjonen Charlie Hebdo står i, og til sist falt for. En skjebne selv opplysningstidens uekte sønn, Marqui de Sade, ble spart for, med sine ekstremt fornedrende skildringer av eksempelvis munker.

I dag er mangfoldet et faktum, og vi har simpelthen ikke lenger råd til å tillate oss å bli krenket støtt og stadig. En nettside som Religioner.no er et bevis på dette. Vi bestreber oss på å behandle religioner likt, uavhengig av antall tilhengere, den aktuelle tradisjonens alder, eller historiske posisjon i vår kultur. Noe slikt ville vært utenkelig for hundre år siden. Kanskje endog tjue år tilbake i tid. Religioner.no er helt enkelt et produkt av mangfold.

Når vi her på nettsiden formidler ett religiøst synspunkt vil det være egnet til å krenke andre med et konkurrerende sannhetskrav. En skikkelse som Jesus kan tjene som eksempel. Enkelte ateister mener han neppe har eksistert. Fornærmende. Mange nyåndelig betrakter ham som en av flere store mestere. Blasfemi. Kristne mener mannen inngår i en treenig guddom. Flerguderi. Og muslimer mener han ikke virkelig døde på korset. Krenkende.

Det hevdes ofte at det kan komme noe godt ut av de grusomste hendelser. Slik er det ikke lett å tenke straks etter at tragedien har rammet, men det er lov å håpe at vi denne gangen ikke reagerer med å bøye oss for dem som benytter seg av vold, eller trusselen om vold, for å eliminere det de anser som krenkelser.

De redaksjonsmedlemmene i norske aviser som i 2006 tok til orde for en solidarisk publisering av karikaturene hadde rett. At skandinaviske tegnere som Westergaard og Wilks har vært hensynsfulle nok til å overleve attentatforsøkene de ble offer for har gjort det mulig å utsette avgjørelsen om å gjennomføre en slik solidaritetshandling eller ikke. I lys av Charlie Hebdo-redaksjonens tragiske martyrium på ytringsfrihetens alter har vi ikke lenger den luksusen.

Enhver redaksjon må likevel få velge hvordan de vil gi sitt bidrag til å pulverisere dette ytringstabuet på. Tegninger av typen Charlie Hebdo laget passer åpenbart ikke her hos oss. En artikkel om Muhammed-avbildninger i islamsk kunst ville det derimot vært helt på sin plass å publisere på Religioner.no. Selv om også det er grunn nok til å drepe, for ekstreme salafister med en from respekt for billedforbudet, paret med en tilsvarende mangel på aktelse for menneskeliv.

Tidligere ville denne trusselen fått oss til å tenke oss om to ganger før vi publiserte en slik illustrasjon, men tiden for å nøle har passert.

Enten står vi sammen i møtet med volden og truslene, uavhengig av tro, eller så kneler vi hver for oss.

Muhammad i himmelen. Tyrkisk 1700-tallet. Topakimuseet i Istanbul. Wikimedia Commons.

Muhammed i himmelen. Ottomansk kopi av afghansk originalillustrasjon, 1700-tallet. Topakimuseet i Istanbul. Wikimedia Commons.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.

Lenker: 

 

 

 , , , , , ,