Uke 13. Farshat
Kjærligheten mellom far og sønn er mye feiret, og ofte endog helliggjort. Kanskje er det nettopp derfor man reagerer så sterkt når denne relasjonen ikke fungerer.
Det var det trolig mange som gjorde da de leste Nathan Phelps facebookoppdatering hvor han, som den første utenfor menigheten, omtalte sin fars døende tilstand. Fred Phelps, pastor i USAs mest foraktede menighet, Westboro Baptist Church, hadde da ikke lenge igjen å leve, og det var en nyhet hans sønn mottok med blandede følelser.
Det er vondt å lese for alle som er vant til å se på forholdet mellom far og sønn som et av de vakreste og sterkeste båndene to mennesker kan ha. Men det er ikke vanskelig å forstå hva Nathan mente.
Siden 1976 har han vært utstøtt av menigheten, og et uvennlig sammenstøt på radio var den eneste kontakten de to hadde hatt siden den gang.
Å ha en far som fornekter deg er naturligvis ikke godt, men det var heller ikke lett for Phelps tretten barn å være under sin fars trykkende vinger heller. Det var en hard form for farskjærlighet Fred Phelps hadde å tilby dem.
Nathan har fortalt om hvordan faren slo ham og søsknene med belte, og et treskaft. De hadde ingen fritid. Alt dreide seg om menigheten. Det synes nokså trygt å fastslå at Fred Phelps neppe var verdens beste far. Men var han den verste? .
Det er ingen mangel på dysfunksjonelle far-sønn forhold gjennom historien, og heller ikke i mytenes verden.
Russland dominerer nyhetsbildet om dagen. Hvorvidt Putins behandling av ukrainerne kan minne om Phelps disiplinering av ulydige barn er et spørsmål vi kan la ligge, men det er et faktum at mange russiske og sovjetiske ledere har vært fryktelige fedre.
Josef Stalin var en av dem. Hans eldste sønn Yakov mistet sin mor før han fylte ett år, og han ble oppfostret av sin tante. Hans onkel (som, i likhet med sin hustru og søster, senere ble fengslet og myrdet på Stalins ordre) oppfordret ham til å reise til Moskva for å ta seg en utdannelse. Om Yakov nærte et stille håp om å få oppleve kjærlighet fra sin diktatorfar ble han snart skuffet. Stalin foraktet Yakov.
Da Yakov gjorde det kjent at han hadde tenkt til å gifte seg med en jødisk danserinne fikk Stalin et raseriutbrudd, og Yakov forsøkte i sin fortvilelse å begå selvmord. Det mislyktes, noe som etter sigende fikk Stalin til å uttale: “Han klarer ikke engang å skyte rett”.
Da krigen brøt ut tjenestegjorde Yakov som artillerioffiser og ble tatt til fange av tyskerne. Dette gjorde ikke Stalins forakt for sønnen noe mindre, og han skal ha mistenkt at Yakov lot seg ta til fange for å terge ham. Da tyskerne oppdaget hvem de hadde slått klørne i foreslo de fangeutvekslinger. Blant annet ønsket de å bytte Stalins sønn mot marskalk Paulus, som hadde blitt tatt til fange ved Stalingrad. “Jeg bytter ikke en løytnant mot en marskalk”, hadde Stalin visstnok svart. Yakov døde i Sachsenhausen. Ifølge den offisielle tyske versjonen ved å kaste seg mot det strømførende gjerdet som omsluttet leiren
I den grad det er noen trøst var det ikke nødvendigvis bedre under tsartiden. Ivan den grusomme hadde en heftig krangel med sin sønn etter at tsaren hadde gitt sin gravide svigerdatter en omgang juling som førte til at hun aborterte. Det hele endte med at Ivan slo sin sønn ihjel med septeret sitt.
Peter den store var heller ingen mønsterfar. Tsaren mistenkte sin sønn, Alexei, for å konspirere mot ham, selv om det aldri ble funnet noe bevis på at så var tilfellet. Sønnen døde av piskingen han mottok i fengselet før han rakk å bli henrettet. En mild skjebne sammenlignet med å bli radbrukket på steile og hjul, eller spiddet på staker, slik kronprinsens venner endte sine liv.
At fedre kan være grusomme når de føler at deres sønner ikke lever opp til forventningene er den såkalte grenaderkongen, Fredrik Wilhelm I av Preussen et godt eksempel på. Selv var han en av de mest arbeidsomme og trolig mest sparsommelige monarkene i det attende århundrets Europa. Vann og brød var godt nok for kongen, og hans største nytelse var å se sin overdimensjonerte, men aldri stridende, armé marsjere i sluttet orden.
Til Fredrik Wilhelms store skuffelse delte ikke sønnen hans, Fredrik, disse interessene og hadde større sans for “feminine” sysler som litteratur, poesi og fløytespill. Disse lidenskapene delte hans kjære venn, og kanskje elsker, Herman von Katte. Da Fredrik bestemte seg for å flykte fra sin tyranniske far, bad han en nølende Katte om å ledsage ham til utlandet. De ble fanget, og Fredrik ble tvunget til å se på mens Herman ble halshugget. Fredrik ble etter dette en langt mer lydig sønn.
Kanskje var det likevel Europa som måtte betale prisen for den grusomme oppdragelsen? Samme år som han ble kronet til konge invaderte og okkuperte han østerrikske Schlesien. Den østerrikske gjengjeldelsen kom i 1756 da en tilsynelatende uovervinnelig koalisjon av første- og andrerangsmakter hadde som mål å slette Preussen fra kartet. Syvårskrigen, som konflikten ble hetende, krevde kanskje så mye som en million menneskeliv, og har blitt kalt den første verdenskrigen, fordi den inkluderte kamper mellom England og Frankrike i Amerika, India og på verdenshavene. Fredrik klarte seg.
Fredriks forhold til sin tids store filosofer var blandet, og Voltaires opphold i et Preussen hvor det var “flere bajonetter enn bøker” endte ikke godt. Men da den sveitsiske filosofen Jean Jacques Rousseaus tanker, blant annet om naturreligion, ble for kontroversielle, var krigerkongens beskyttelse god å ha.
Rousseau er mannen som ofte gis æren av å ha oppfunnet tanken om barndommen som en selvstendig og verdifull fase i menneskets liv. Den ideelle oppdragelsen, som han beskriver i det pedagogiske verket Émile, er for krevende til å gjennomføre i praksis. Kontrasten mellom dette idealet og hvordan han behandlet sine egne fem barn, som alle ble henvist til barnehjem, er likevel nok til å gi Rousseau tittelen som den mest hyklerske faren blant Vestens store tenkere.
Mytenes verden er ofte mer ekstrem enn virkelighetens, både med hensyn til godt og ondt, men så er da også en viktig funksjon ved de religiøse fortellingene å gi eksempler til så vel avskrekkelse som etterfølgelse.
Abraham kan nok være glad for at barnevernet ikke var til da han plasserte sin førstefødte sønn Isak på alteret og hevet kniven, men han ble i det minste stoppet i tide da det viste seg at Gud kun var ute etter å sette hans tro på prøve.
Adskillig verre var det med kong Aun som, ifølge Ynglinge-sagaen, fikk ti år lagt til livet for hver sønn han ofret til Odin. Han ofret ni av sine ti sønner til Allfaderen, men da hadde svearne fått nok og nektet kongen sin å forsette med denne lite faderlige formen for livsforlengelse.
Er man ute etter dårlige far-sønn forhold er gresk mytologi en virkelig skattekiste. Der er konflikten mellom grusomme fedre og ærgjerrige sønner et stadig gjentagende tema.
Det hele begynner med Ouranos, himmelguden som ofte har omgang med sin kone (og mor), Gaia. Barn vil han likevel ikke ha, og han stapper avkommet dypt ned i jorden, noe som volder hans kone stort ubehag. Hun former et våpen og ber barna skjære av kjønnsorganene til Ouranos når han kommer til henne igjen. Kronos, yngstesønnen, tar ansvar, svinger sigden og kastrerer sin far.
Han er ikke stort bedre selv, og når det blir spådd at også han vil bli veltet fra tronen av sin sønn bestemmer han seg for å sluke sine barn. Igjen var det en ulydig kone som førte til mannens fall, for Kronos ektefelle, Rhea, gav ham en stein å sluke i stedet for Zeus. Også Kronos ble detronisert av sin sønn, men denne gangen etter en lang og grufull gudekrig.
Andre eksempler på dårlige fedre inkluderer kong Laius, som beordrer sin sønn Oedipus drept etter en spådom ikke ulik den Kronos mottok, men heller ikke for Laius var det mulig å lure skjebnen. At sønnen attpåtil tok hans kone, sin mor, til ekte gjorde det ikke akkurat bedre.
Aller verst var kanskje Tantalos ettersom han serverte sin sønn Pelops som et festmåltid til gudene. Pelops ble vekket til live igjen av gudene, minus en skulder som Demeter i sin åndsfraværelse hadde spist, men en elfenbensskulder designet av selveste Hefaistos er jo en fullgod erstatning..
Fedre som svikter sine sønner vekker harme, og ønsket om å se dem straffet er nok en ryggmargsrefleks hos mange. Wilhelm Fredrik ble på sett og vis straffet ved at det var hans sønn som gjorde det vesle kongedømmet hans til en stormakt, og som skrev seg inn i historien som en av de største krigerkongene.
Det samme gjelder Filip II av Makedonia, som ifølge Plutark, fikk et raseriutbrudd og stormet mot sin sønn Aleksander med sverdet hevet. Det var sønnen som erobret det meste av den kjente verden, og etter erobringen av Perserriket ble endog Filips farskap satt under tvil. Kanskje var det selveste Zeus som hadde æren av å unnfange verdens erobrer?
Tantalos gikk det riktig ille med. Som straff for å ha kannibalisert sin sønn og servert ham til gudene ble han henvist til aldri å kunne stagge sulten eller stilne tørsten, selv om vann og frukt var like foran øynene for ham, men alltid utenfor rekkevidde. Uttrykket tantaloskvaler har gått inn i språket, en passende straff for den verste faren man kan tenke seg..
Man kunne mistenke at også Nathan Phelps var bitter og hevngjerrig. Det er han ikke. På hjemmesiden til organisasjonen Recovering From Religion, oppfordrer han istedet folk til å sørge. Ikke over pastoren som i 23 år har hetset homofile og AIDS-ofre, og trakassert falne soldaters etterlatte, men over den mannen Fred Phelps kunne vært.
I tillegg, påpeker Nathan, var Fred utvilsomt en handlingens mann. Og denne vesle delen av hans far ettermæle kan man lære av, og gjøre bruk av når homohatet viser sitt ansikt igjen, enten det er i Kansas eller Uganda.
Storsinnet. Eller kan det tenkes at Nathan innser at denne forsonlige og menneskekjærlige holdningen er den beste måten å hevne seg på en mann som mente at Gud hater mennesket?
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no