Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 13. 2013. Statistikk.

Hans Olav Arnesen      |      25/03/2013

Hans Olav ArnesenI forrige uke fikk Religioner.no et spørsmål fra en ny statistikkblogg, kalt Tall som teller, om vi mente det var noe innenfor religion de burde se på. Jeg gav dem naturligvis et forslag til noe de kunne ta en nærmere titt på, men la også til at de burde være forsiktige med hva de ba om. Det er nemlig en stor etterspørsel etter pålitelig statistikk om religion, livssyn og verdiendringer. Både blant religionsvitere, men antagelig også hos folk flest. Hvorfor er det så vanskelig å finne god statistikk på religion, både i Norge og verden?

Forklaringene på dette er mange. I Europa har vi historiske motforestillinger mot å føre registre over folks religionstilhørighet. Den typen informasjon gjorde nazistenes arbeid mye lettere under andre verdenskrig. Hvorvidt det er noen tall vi best kan klare oss uten er et åpent spørsmål. Informasjon kan misbrukes. Det gjelder forøvrig ikke bare kvantitative data, men minst like mye kvalitative studier hvor faren for at noen med vonde hensikter kan identifisere informantene er langt større. Det er eksempelvis tilfellet  i studier av tibetansk religion, noe vi vil komme nærmere inn på her på Religioner.no ved en senere anledning. Men selv om data kan misbrukes kan det samme sies om mangelen på informasjon. Mangler vi pålitelige data kan hvem som helst påstå nær sagt hva som helst, og det kan være vel så farlig.

Østerrike fører fremdeles statistikk over religionstilhørighet, og det gjør man også i den engelsktalende verden. Som dyrene i eventyret om geitekillingen som kunne telle til ti er det likevel ikke alle som ønsker å telles. At religionstilhørighet er en privatsak som myndighetene ikke har noe med å grave i var ett av argumentene for den såkalte jedi-kampanjen i de engelsktalende samveldelandene i forbindelse med folketellingen i 2001. Spesielt store utslag gav dette i New Zealand hvor hele 1.5 % av respondentene oppgav jediismen, basert på Star Wars-filmene, som sin religion.

Løgn, skryt og statistikk

De nasjonale statistikkbyråene var naturligvis oppmerksomme på kampanjen, og anerkjente ikke protesttallene. Men i flere ikke-vestlige land er det derimot myndighetene som står for manipuleringen av religionsstatistikk. Ateister har hatt noen gledelige statistikker i det siste, blant annet fra USA hvor de har opplevd en beskjeden, men tydelig fremgang. Men den anslåtte prosentandelen av ateister globalt har nok lenge vært kunstig høy takket være lite troverdige tall fra Kina. På papiret befinner en svært stor andel av verdens ateister seg i verdens mest folkerike land, men det er grunn til å tro at dette ikke er helt riktig. Blant annet fordi kun fem religioner nyter offisiell anerkjennelse; buddhisme, taoisme, islam, protestantisme og katolisisme. Det ekskluderer eksempelvis kinesisk folkereligion. Men ifølge en undersøkelse utført av Pew Research Center i 2005 svarte hele 60 % av respondentene bekreftende på spørsmål om de trodde på fenomener som spøkelser, skjebnen eller en udødelig sjel.

Dersom de «ikke-eksisterende» ateistene lager for mye oppstyr kan de bli plassert i høyst eksisterende fengsler.

Om antallet kinesiske ateister er overdrevet er det motsatte tilfellet i mange andre land, hvor det tilsynelatende ikke eksisterer ateister. Indonesia er et av de mest folkerike landene hvor ateisme ikke er et anerkjent teologisk ståsted, og hvor man et tvunget til å velge mellom de offisielt godkjente religionene. Selv om Indonesia er er kjent for religiøs toleranse (med nevneverdige unntak, som for ahmadiyyamuslimer) bør ateister holde en lav profil. Dersom de «ikke-eksisterende» ateistene lager for mye oppstyr kan de bli plassert i høyst eksisterende fengsler.

Spørreundersøkelser, eksempelvis fra ideelle stiftelser som Pew, gir ofte et godt korrektiv til statlig manipulering av religionsstatistikk. Men det er ikke bare stater som tukler med tall om de får anledning til det. Religiøs egenrapportering er ofte håpløst upålitelig. Enten det skyldes uvitenhet, ønsketenkning eller ren løgnaktighet fra religiøse organisasjoner og trossamfunns side, kan man som en regel ikke stole på dem når det kommer til tall. Enkelte av pinsemiljøenes egne anslag over den internasjonale pinsevekkelsens omfang er eksempelvis voldsomt overdrevne.

Et annet religiøst miljø som har lykkes i å overdrive antall tilhengere er amerikanske muslimer. I årevis har fremtredende islamske ledere i USA hevdet at det finnes 8-10 millioner muslimer i USA, til tross for at flere undersøkelser, blant annet utført av nevnte Pew Research Center, viser noe annet. Det høyeste anslaget basert på en faktisk undersøkelse så langt ligger på 2.6 millioner muslimer, men det finnes også lavere tall. Disse dataene synes likevel ikke å nå frem i offentligheten, kanskje fordi også islamalarmister ser seg tjent med slike oppblåste tall.

Religiøse miljøer er likevel ikke upålitelige bare når de oppgir antall tilhengere. De legger gjerne på litt når det dreier seg om ritualdeltagelse også. I det berømte Kendal-prosjektet, en studie ledet av Paul Heelas og Linda Woodhead, fant man det nødvendig å stille fysisk opp og gjøre stikkprøver på gudstjenester for å få troverdige tall. Kendal-prosjektet hadde som mål å kartlegge det religiøse miljøet i en hel engelsk by, og ut i fra det si noe om fremtiden til religion i Storbritannia, og Vesten.

Selv om Kendal-prosjektet var svært interessant, og forhåpentligvis ikke det siste av sitt slag, så var det mye som skurret med denne studien. Blant annet hadde de valgt en by, og et fylke, som var langt mindre påvirket av innvandring enn det øvrige Storbritannia, og hvor de minoritetene som faktisk fantes heller ikke gjenspeilet landet forøvrig.  Denne skjevheten ville vi ikke vært klar over uten statistikk fra Office of National Statistics, noe som beviser nytten av nasjonal registerstatistikk som et korrektiv til lokale studier.

SSB-monopol skaper datamangel

I Norge står Statistisk sentralbyrå i en særstilling hva angår innsamling av statistiske data. SSB er nærmest i en monopolposisjon, og er en stor virksomhet med mange ansatte, inkludert en forskningsavdeling som i norsk sammenheng er enorm. Noe som likevel er påfallende er mangelen på sosiologer, antropologer, eller for den saks skyld religionsvitere. Det er samfunnsøkonomer som dominerer i SSB, og det gjenspeiles i den typen data som hentes inn, noe statistikkprofessor Tore Schweder presiserte ovenfor forskningsdirektør i SSB, Torbjørn Hegeland, i en debatt på Chateau Neuf i Oslo forrige uke. Er du derimot interessert i “mykere” data, som eksempelvis endringer i verdier eller religiøse forestillinger kan du fort bli skuffet over Statistisk sentralbyrå. SSB samler inn slike data på oppdrag. Blant annet gjennomfører de Verdiundersøkelsen, en del av World Values Survey, på oppdrag fra NTNU, men foruten slike bestillinger er det primært samfunnøkonomiens databehov som dekkes av SSB.

Kanskje burde dette endre seg? Det er spesielt i sammenheng med innvandringsspørsmål at SSB får mye kritikk. Av begge sider. Men da er det som regel snakk om lønnsomheten av innvandring. Kan det likevel tenkes at lønnsomhetsaspektet ved innvandring ikke er det viktigste for oljerike nordmenn? Kanskje ville hjertene falt mer til ro dersom man fokuserte mer på å kartlegge kulturell- fremfor økonomisk integrering? Det samme gjelder for verdiendringer og religiøse oppfatninger på tvers av generasjonsskillene blant nordmenn av alle slags kulturbakgrunner.

Når det gjelder religionsstatistikk er det mange hensyn og forbehold å ta. Men vårt svar til Tall som teller, eller andre som måtte spørre om vi ønsker mer statistikk om religion, er likevel et rungende ja. Vi vil ha mer religionsstatistikk. Mye mer.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.

 ,