Uke 16. Bagatellisme
To spørsmål har dominert dekningen av religion i Norge i uken som gikk. At Kirkerådet stemte ned et forslag om å innføre en vigselsliturgi for likekjønnede par, og at foreningen Mødre for muslimsk skole har fått innvilget en søknad om å starte en muslimsk barneskole.
I begge tilfeller er det i stor grad det man kan kalle det liberale flertallet som reagerer. I hvert fall utgjør de flertallet av opinionsdannerne i offentligheten.
For mange norske aviskommentatorer og kjendiser er det ubegripelig at kirken kan være så i utakt med sin tid at den ikke vil vie homofile par. Vi lever tross alt i det tjueførste århundret, og toleranse for mangfold, også seksuelt, er per definisjon progressivt og positivt.
Mens kjendisene har stått i kø for å fordømme Kirkerådets beslutninger, har våre politikere stått frem på rekke og rad med sine, hovedsaklig negative, synspunkter på den muslimske skolen. Et prosjekt eksempelvis Trond Giske mener fremmer segregering.
Det er godt å se at folk engasjerer seg i begge disse spørsmålene som handler om integrering av henholdsvis en religiøs og en seksuell minoritet. Likevel må det kunne sies å være snakk om to relativt små og bagatellmessige saker.
De færreste ser vel på Kirkerådets nøling med å vedta utformingen av en homovigselsliturgi som noe stort overgrep mot de homofile. Denne seksuelle minoriteten har klart seg uten dette godet gjennom hele vår kjente historie, og om det drøyer ett år eller tre til er mildt sagt ikke noe eksistensielt spørsmål for de homofile.
På samme vis er det neppe noen undergang for integreringsprosjektet dersom det åpnes for én muslimsk skole med opp til tohundre barn. Særlig ettersom en del av disse barna muligens ville vært sendt til utlandet om det ikke kom noe slikt hjemlig alternativ for muslimske foreldre som føler seg utilpass med tilbudet den offentlige skolen leverer.
Det samme kan sies om flere av de øvrige spørsmålene som har opptatt den norske offentligheten det siste drøye halvåret. En symbolsk endring av religionsfaget i grunnskolen har skapt en motstand som i et fugleperspektiv unektelig fremstår som nokså overdrevet. Det samme kan man si om reservasjonsretten som i stor grad er en formalisering av en allerede etablert praksis. Heller ikke helseminister Høies omstridte ønske om å få omskjæring av guttebarn utført på sykehus burde vært særlig kontroversielt. Muslimske og jødiske guttebarn vil uansett bli omskåret, og dersom inngrepet i stor grad bekostes av en egenandel vil det ikke være noen utgifter for andre skattebetalere heller.
Det er nok mange som ville priset seg lykkelig over å ha våre “problemer”. Løfter man blikket litt fra vårt idylliske lille oljesamfunn blir det sterke engasjementet vi utviser i slike symbolsaker nærmest litt pinlig.
Det er litt for mange eksempler på “virkelige” problemer knyttet til religion i verden til at de kan trekkes frem her, men det holder med å gi ett eksempel.
I likhet med Kirkerådet her hjemme er også det irakiske parlamentet opptatt av ekteskapet i disse dager. Der vurderes det nemlig å vedta en ny lov, basert på den sjiamuslimske jafariskolen, og som kun vil gjelde for landets sjiitter.
Dersom loven blir vedtatt vil det bli tillatt å gifte bort jenter helt ned til niårsalderen. Enda yngre, med foreldrenes samtykke. I dag ligger aldersgrensen på atten, eller femten med foreldresamtykke. Videre vil det bli ulovlig for muslimske menn å gifte seg med ikke-muslimer, menn vil få absolutt seksuell tilgang til sine koner, som forøvrig heller ikke vil kunne forlate hjemmet uten mannens tillatelse, og ved en skilsmisse vil mannen automatisk få foreldreretten dersom barna er mer enn to år gamle.
Om man lever i et land hvor slike saker blir diskutert i parlamentet blir kirkens foreløpige avvisning av homovigsel og opprettelsen av én enkelt minoritetsreligiøs skole noe man vanskelig klarer å mønstre noe engasjement for eller imot.
At våre verdi- og livssynsskonflikter, om man engang kan kalle dem det, er så beskjedne betyr naturligvis ikke at man skal la være å diskutere dem. Man slutter ikke å bekymre seg for Norges økonomiske utsikter fordi eksempelvis Hellas er mye dårligere stilt, men det kan i blant være nyttig å sette ting litt i perspektiv. Ihvertfall når blodet koker og fordømmelsene hagler, slik de har gjort den siste tiden.
Enda mer bagatellmessig blir spørsmålet om homoliturginekt og muslimsk barneskole når man tenker på at begge disse flisene høyst sannsynligvis kun befinner seg i den liberale offentlighetens øyne i en svært begrenset tidsperiode.
Innenfor Den norske kirke arbeides det hardt og målrettet for å få homoliturgien igjennom alt ved neste kirkerådsmøte i 2015. Når det gjelder den muslimske skolen ville det vel neppe overraske mange dersom den i likhet med sin forgjenger, Urtegata skole (åpen mellom 2001-2004), vil bli stengt i løpet av noen år.
Det er likevel neppe noen grunn til å uroe seg. Vi kommer garantert til å finne noen nye spørsmål å hisse oss opp over, kanskje av enda mindre praktisk betydning enn de nevnte eksemplene.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no
Lenker: