Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 16. Forandringer

Hans Olav Arnesen      |      15/04/2013

CIMG0363 (1)

Forandring fryder sies det. Men vi vet naturligvis at det ikke alltid er tilfellet. Ikke alle forandringer er av det gode, og selv i de tilfeller hvor endringene leder til noe bedre er det iblant med uvilje vi gir slipp på det gamle og kjente.

Vi lever i en tid med svært store forandringer. Enda mer skremmende er det kanskje at flere av endringene vi opplever er helt nye, noe som, ifølge den britiske sosiologen Anthony Giddens, medfører at vi i flere tilfeller ikke er i stand til å vende oss til historien som veileder. Det fantes eksempelvis ingen kjernevåpen eller menneskeskapt klimakrise i antikken.

Frykten for endringer kan noen ganger bringe frem det verste i folk. Norge har opplevd svært store demografiske forandringer de siste tiårene. Kanskje er det engstelsen for det nye, eller en nostalgisk uvilje mot å gi slipp på det gamle, som har fått en del mennesker til å komme med både hatefulle og truende ytringer i forbindelse med at Shoaib Sultan leder årets 17 mai-komité i Oslo. Det er knyttet sterke følelser til Norges nasjonaldag. De fleste er glade for at dagen kan virke samlende og inkluderende nok til å romme det nye Norge, mens noen lengter tilbake til nasjonaldagene i et mindre mangfoldig land.

Norge var tross alt en gang katolsk, er det gitt at det ikke kan skje igjen?

Demografiske endringer gir seg også andre utslag, og særlig kombinert med en generell kirkeflukt. Kirker stenges over hele Europa. Noen ganger blir de ombygd for å tjene sekulære formål, alt fra turistkontorer til nattklubber, men andre ganger blir de overtatt av “konkurrentene”. De fleste land i Vest-Europa har nå vært igjennom berg og dalbanen av følelser som oppstår når en kirke blir omgjort til moské.

Vi kan like godt forberede oss på det sirkuset dette kommer til å skape her i Norge også, selv om det ennå ikke har blitt aktuelt. En kirke er mer enn en bygning, det er også et symbol. Det kan derfor oppleves som et nederlag å overlate et av sine gudshus til konkurrenten. For noen kan det nesten sammenlignes med å miste en fane til fienden på slagmarken.

Et slikt eksempel fikk vi da Bredtvet kirke i Groruddalen i Oslo forrige uke ble overtatt av Den katolske kirke, som skal leie den de neste ti årene. Det skjedde ikke uten betydelig motstand og mye bitterhet fra den lokale menigheten.

Det er ikke første gang Den norske kirke leier ut et av sine kirkebygg til en ikke-protestantisk denominasjon. Også kapellet i Vår frelsers gravlund i Oslo leies ut til Den russisk-ortodokse kirke, uten at det har skapt noe større oppstyr. Det kan være flere grunner til det. Lutheranismen, som har dominert Norge i snart et halvt årtusen, har naturlig nok hatt et antagonistisk forhold til katolisismen, som den oppstod som en reaksjon på, så muligens gir en viss historisk uvilje seg til kjenne.

Kanskje enda viktigere er det at Den katolske kirke i Norge, og islam i Europa, har det demografiske momentum på sin side, i all hovedsak gjennom innvandring. Det er neppe noen som forestiller seg at de ortodokse kan komme i flertall her til lands, men at enkelte lutheranere opplever den sterke økningen i antallet katolikker som noe urovekkende, særlig i en tid hvor deres eget antall minker, er kanskje ikke så underlig. Norge var tross alt en gang katolsk, er det gitt at det ikke kan skje igjen?

Kanskje ville det være enklere for mange å akseptere forandringer om man hadde en garanti for at man også i fremtiden ville vise et minstemål av respekt for fortiden?

Det som kan få et ubehag ved forandringer til å gå over i ren frykt hos nostalgikeren er den artikulerte forakten for det gamle, for tradisjonen og historien. En slik holdning om at historien ikke har noen egenverdi demonstrerte Den olympiske komité da de besluttet å fjerne bryting fra lekene.

Denne idretten, en av verdens aller eldste, har vært en olympisk gren siden 800-tallet før Kristus. Når den bulgarske brytetreneren, Armen Nazyaryan, bestemte seg for å sultestreike i protest mot avgjørelsen, skyldes det antagelig mer enn frustrasjonen over at hans utøvere ikke får delta i et mesterskap som finner sted hvert fjerde år. Antagelig mener han at brytingens lange historie gir sporten en verdi som mer moderne masseidretter mangler, og som burde garantere den en plass i lekene på tross av et beskjedent antall aktive utøvere.

Det er vanskelig å være uenig med ham i det. Dersom tradisjonen var så uvesentlig ville neppe de moderne olympiske lekenes far, Pierre de Coubertin, valgt å kalle dem opp etter deres antikke forgjenger, og ei heller ville han arrangert de først moderne lekene i Athen. De Coubertin forstod betydningen av historien, og ønsket å bygge bro mellom sitt samtidsprosjekt og dets antikke forbilde. Kanskje ville det være enklere for mange å akseptere forandringer om man hadde en garanti for at man også i fremtiden ville vise et minstemål av respekt for fortiden?

 Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

Husk å lese om bryting i mytologien og religionshistorien denne uken.