Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 19. Majoritetstoleranse

Hans Olav Arnesen      |      06/05/2013

CIMG0363 (1)

Lørdag gikk årets Oslo Vegetarfestival av stabelen i hovedstaden, og om man skal dømme etter antall besøkende, var arrangementet en stor suksess.

Det religiøse Norge markerte sitt nærvær også på Vegetarfestivalen. Hare Krishna var tilstede med sin Krishna cuisine, og Holistisk forbund, som riktignok er registrert som en livssynsorganisasjon, hadde sin egen stand.

Ut ifra trengselen på Vegetarfestivalen skulle man tro vegetarianere utgjør en betydelig andel av Norges befolkning. Det gjør de ikke. Ifølge en undersøkelse Scanfact utførte for tidsskriftet Dyade i 2006, er det beskjedne 60 000 vegetarianere i Norge.

Slik er det ikke overalt. I India er de fleste måltider som blir satt til livs vegetariske. Om lag en tredjedel av befolkningen er vegetarianere, mens en stor del av den resterende befolkningen, inkludert muslimer og kristne, spiser lite kjøtt sammenlignet med oss nordboere.

Det er naturligvis stor forskjell på å være i mindretall og flertall, eller endog det å være en liten minoritet fremfor en stor. I India er vegetarisme så utbredt og så vel ansett at vegetarisk sjåvinisme ovenfor kjøttetere ikke er uvanlig. I en indisk lærebok, New Healthway, kunne elevene lese at kjøttetere er mer løgnaktige, late og seksuelt avvikende enn vegetarianere. De jukser og sloss mer også. Eskimoer, som lever nesten utelukkende av et animalsk kosthold, er late, trege og kortlivede, hevdet boken.

India har opplevd en voldtektsbølge den siste tiden. Eller kanskje er det riktigere å si at man har fått en større bevissthet rundt fenomenet voldtekt i landet, med dertil tilhørende medieoppmerksomhet. Én religiøs leder, Swami Agnivesh, mente problemet ville blitt løst dersom man sluttet å spise kjøtt og drikke alkohol, de to hovedårsakene bak all skadelig oppførsel. I Europa er det nok mange som vil si seg uenig med swamien. Her forbinder nokså mange, uheldigvis, kombinasjonen av edruskap og vegetarisme med mannen som i 1939 kastet verdensdelen ut i en seks år lang krig.

Swami Agnivesh mener videre at all sykdom har sitt opphav i rødt kjøtt, en påstand som er så urimelig at det knapt har noen hensikt å imøtegå den. I Norge har det hele tiden vært motsatt. Vegetarianere møter spørsmål om hvordan de dekker sine ernæringsmessige behov, og av alle ting blir man ofte belært om nødvendigheten av å få i seg nok vitaminer. Er man forelder til et barn som heller ikke spiser kjøtt kan man oppleve nærmest å bli beskyldt for barnemishandling, ettersom man etter sigende fratar barnet helt nødvendige næringsstoffer.

I hvert fall var en slik skepsis utbredt da jeg vokste opp i en bygd like utenfor Kristiansand. Der var jeg noe av en kuriositet, og den eneste av mine jevnaldrende som ikke spiste kjøtt. Det førte til store utfordringer for andre barns foreldre i fødselsdagsselskaper, hvor kokte pølser var basiskosten, men det gav også de andre barna anledning til å vitse om at jeg jo egentlig bare kunne gå ut og ete gress. Det å tåle å bli gjort gjøn med og gro litt hard hud er enda en fordel ved å være en minoritet. Enda i dag opplever jeg at gamle venner smeller en bunt gulrøtter i bordet og proklamerer at de har fikset middagen min. Noen vitser blir tydeligvis aldri gamle.

Mine foreldre gjorde lite for å promotere en vegetarisk diett ovenfor andre, selv i hjemmet, og mine søstre holdt fast på et kjøttholdig kosthold. Ikke desto mindre var det i min tankeverden slemt å drepe dyr, og makabert å ete likene deres. Hadde jeg ikke vært så heldig å være i knusende minoritet kunne jeg helt sikkert selv blitt henfallen til sjåvinisme og uvilje ovenfor kjøttetere.

De fleste vegetarianere har nemlig tatt et verdivalg. Det kan være religiøst fundert, og knyttet til ikke-beskadigelsesprinsippet og karmalæren, eller det kan være begrunnet med hensynet til verdens ressursgrunnlag. Som oftest er det nok likevel medfølelse med våre ikke-menneskelige slektninger som veier tyngst når man velger å avstå fra å spise kjøtt.

Over 70 millioner dyr blir slaktet årlig i Norge, ifølge tall fra Norsk vegetarforening. 200 00 dyr mister livet hver eneste dag i husdyrindustrien her til lands. For dem som mener at mennesket ikke har rett til å drepe andre dyr er dette uhyrlige tall. Videre er det ingen hemmelighet at mange av dyrene lever under svært kummerlige forhold fra den dagen de kommer til verden, til de ender sine liv i slakteriene.

Mange dyrevenner synes naturligvis det er vanskelig å akseptere denne tingliggjøringen av levende vesener. Massedrapene i slakteriene er mest opprørende, men man reagerer også på andre former for instrumentalisering av dyr, eksempelvis dyreforsøk eller pelsdyroppdrett. Noen vegetarianere prøver å fortrenge ubehaget, andre engasjerer seg i dyrevernsaktivisme. Enkelte går lengre.

Dyrevernere og såkalte øko-terrorister står bak mange registrerte terroranslag. Det er sjelden mennesker blir skadet i disse aksjonene, selv om det ironisk nok kan gå hardt utover dyr som med ett får en frihet de ikke på noen måte er rustet til å takle. Det finnes likevel dyrevernere som er villig til å ty til vold. Den kanadiske hvalfangsmotstanderen Paul Watson har flere ganger risikert både hvalfangeres og sitt eget mannskaps liv i sine aksjoner. Det til tross for at hvalen unektelig lever gode liv i frihet før de blir drept, sammenlignet med husdyrene som det drepes milliarder av. Enda mer skremmende blir det når man, som den amerikanske dyrevernsaktivisten Jerry Vlasak, spekulerer i hvor mange forskere man egentlig trenger å ta livet av for å gjøre slutt på dyreforsøk.

Minoritetstilstanden er altså ingen garanti for moderasjon. Det er mye snakk om nødvendigheten av at majoriteten utviser toleranse ovenfor ulike minoriteteter i samfunnet vårt, men det er vel så viktig at minoritetene viser en viss ydmykhet ovenfor flertallet. Ikke minst er det tilfellet i en tid da Norge blir stadig mer mangfoldig. Når kulturbestemte verdier ikke lenger kan tas for gitt blir flertallsprinsippet det eneste noenlunde objektive ankerfestet. Hvis man i tillegg, slik norske vegetarianere gjør, utfordrer vaner og tradisjoner som går tusenvis av år tilbake i tid her til lands, bør man være ekstra varsomme med å belære flertallet, uansett hvor sikker man selv er på rettferdigheten i ens sak.

Minoritetstilstanden kan lede til frustrasjon, og i enkelte tilfeller aggresjon, men det kan også føre til at man nyanserer ens egne oppfatninger. Opp gjennom årene har jeg innsett at det også finnes argumenter mot et rent vegetarisk kosthold. De første menneskene som kom hit til lands fulgte reinen, ikke frukttrærne, og det er først i nyere tid at man har hatt anledning til å leve vegetarisk her i Nord uten å bli feilernært. Det er også et faktum at Norge i hovedsak består av utmark. Selv om vi kunne øke ressursutnyttelsen ved å bruke en mindre del av jordbruksarealet til produksjon av husdyrfor, ville mye av denne gevinsten gått til spille om vi ikke lenger åt husdyr som beitet på heia eller på viddene. Det er jo heller ikke slik at ulven beiter sammen med lammet enda, som det heter i Jesaia, og andre rovdyr dreper på måter som ofte er langt mer langdryge og smertefulle enn menneskelige jegere. Om verken mennesker eller rovdyr beskatter viltbestanden vil dyrene dø av sult, og det er ingen god måte å dø på.

Betyr det at man ikke skal “misjonere” for sitt syn? Langt ifra. Men når man tilhører en bitteliten minoritet bør man gå frem med litt varsomhet og ydmykhet. Kanskje er en viss realisme også på sin plass. Å gjøre forholdene mer levelige for husdyrene, og å redusere inntaket av kjøtt, er trolig bedre enn å kjempe for at folk skal oppgi en diett som er en så inngrodd del av norsk kultur, med såpass lange og rike tradisjoner.

Kanskje kan likevel arrangementer som Oslo Vegetarfestivalen demonstrere at det finnes gode alternativer til juleribbe og pinnekjøtt?

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.

 

 

 , , , , , ,