Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 2. Grunnlovsmangler

Hans Olav Arnesen      |      06/01/2014

Kopi av P1040730I år markerer vi at Grunnloven er 200 år, og det vil bli grundig feiret i tiden frem mot grunnlovsdagen den 17. mai.

Vi har da også all grunn til å være stolte over, og takknemlige for Grunnloven. Både fordi den var et imponerende verk i seg selv, men også fordi den skapte fundamentet til et nytt, selvbevisst og til sist selvstendig Norge.

Det var modige menn som møtte opp på Eidsvold den tiende april 1814. I følge Kiel-freden skulle Norge tilfalle Sverige som krigsbytte, til erstatning for Finland, som russerne hadde erobret. Verken full selvstendighet eller en gjenforening med Danmark var egentlig realistiske alternativer for nordmennene. Forfatningen som ble til under seks hektiske uker på Eidsvold gjorde det ikke desto mindre mulig å gå inn i en union med Sverige med både æren og en stor grad av selvstendighet i behold.

Takket være eidsvoldsmennene var vi forfatningsmessig bedre stilt enn både svenskene og danskene. Norges grunnlov var inspirert av konstitusjonene til henholdsvis USA og Frankrike, og var svært moderne i sin tid. I dag er den verdens nest eldste forfatning i fortsatt bruk, kun slått av nettopp amerikanerne.

Blant mennene som ble valgt til riksforsamlingen på Eidsvold var en rekke prester og biskoper. Til sammen 14 geistlige var representert på gården, inkludert Nicolai Wergeland, far til Henrik Wergeland. Det var ikke noe å undres over. Prester var embetsmenn og tilhørte dermed overklassen i et land nesten helt uten adel.

Til tross for mange moderne trekk led Den norske grunnloven av et par svært vesentlige mangler, sammenlignet med eksempelvis Den amerikanske grunnloven, og de var begge knyttet til religion. Grunnloven manglet nemlig en garanti for henholdsvis religionsfrihet og forsamlingsfrihet.

Verst var kan hende forsømmelsen av religionsfriheten. I stedet for en garanti av retten til å få praktisere sin religion slik man ønsket ble Grunnloven utstyrt med den infamøse «jødeparagrafen». Paragraf 2 av Grunnloven stadfestet at verken jøder, jesuitter eller munkeordener skulle ha tilgang til riket.

Denne paragrafen, som gjorde Norge til det kanskje mest jødefiendtlige landet i dens samtid, var det heller ikke noen enighet om blant de geistlige eidsvoldsmennene. Sognepresten Hans Christian Ulrik Midelfart var en sterk motstander, mens Nicolai Wergeland var en varm tilhenger av forbudet.

Sønnen hans, Henrik, skulle som kjent kjempe iherdig for å få opphevet jødeparagrafen. Det var ingen enkel oppgave. Forslag om å oppheve jødeforbudet ble nedstemt i Stortinget hele tre ganger, før det endelig gikk i gjennom i 1851. Da var Henrik Wergeland for lengst død.

Forbudet mot munkeordener og jesuitter skulle bli stående langt lengre. Munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene først slapp til i 1956.

Antipapismen stod med andre ord sterkt i Norge. På eidsvoldsmennenes tid var det likevel ikke bare katolikkene og jødene som ble rammet av den manglende religionsfriheten. Hans Nielsen-Hauge og hans følgesvenner, haugianerne, led også under undertrykkelsen fra kirken og geistligheten.

Nielsen-Hauge tilbrakte flere år av sitt liv i fengsel, i hovedsak fordi han avholdt bønnemøter på gårder rundt omkring i landet. Dette var i strid med den såkalte Konventikkelplakaten, som forbød å avholde gudelige møter uten sogneprestens tillatelse. Lekpredikanter som Nielsen-Hauge undergravde kirkens makt.

Det var haugianere tilstede på Eidsvold i april- og maidagene i 1814, men blant bonderepresentantene, ikke blant de geistlige. Forsamlingsfrihet lyktes det ikke haugianerne å sikre seg på Eidsvold, og det var først i 1842 at man fikk opphevet Konventikkelplakaten.

Norge er et helt annet land i dag enn i 1814. Vi er ikke lenger fattige, ei heller like klassedelt og heller ikke like livssynshomogene. I dag har vi både forsamlings- og religionsfrihet, og staten både garanterer disse rettighetene og oppmuntrer til bruken av dem.

Det er likevel verdt å huske på at det ikke alltid har vært slik. For det første kan det gjøre det lettere å forstå hvorfor norske frikirker, såvel som Human-Etisk Forbund, ennå har et visst horn i siden til Den norske kirke, som i dag fremstår som så harmløs og sjenerøs. Slik har det ikke alltid vært, og noen, oftest de tidligere undertrykte, har lengre hukommelse enn andre.

I tillegg kan et kjennskap til de mindre hyggelige aspektene av vår ikke altfor fjerne fortid gjøre oss litt mer ydmyke i forhold til land som ennå mangler disse frihetene som vi i dag tar som en selvfølge. Slike mangler bør kritiseres, slik den norske jødeparagrafen i sin tid ble kritisert i Europa, men det tok oss lang tid å kvitte oss med all juridisk diskriminering og få på plass religions- og forsamlingsfrihet. Kanskje er vi nødt til å innfinne oss med at det ikke nødvendigvis lar seg gjøre å endre alt over natten i andre land heller.

Vi trenger ikke gå langt for å finne land som befinner seg i en situasjon som har likheter med Norge anno 1814. I Russland har man begrenset organisasjons- og forsamlingsfriheten gjennom et omfattende byråkrati. Man har simpelthen forbudt flere religionsformer, slik som scientologi, og «hekseri»-annonser. Selv en oversettelse av Koranen til russisk ble i 2012 forbudt, og Den russisk-ortodokse kirkes bånd til makten er om mulig enda tettere og mer uheldige enn Den norske kirkes i sin tid var.

Russland utenfor den sovjetiske unionen er et ungt land, og man kan ikke forvente at man straks etter over sytti år med et kommunistisk jerngrep skal bli blant de mest liberale land i verden.  Det mest urovekkende er likevel ikke at utviklingen i vårt enorme naboland går langsomt, men at den synes å gå i gal retning.

I år er det likevel vår egen grunnlov som skal feires, og det er den vel verdt. Like viktig er det at vi minnes dens opprinnelige mangler, og at vi feirer at den er adskillig bedre i dag enn da den først ble skrevet.

 , , , , , , ,