Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 20. Kristendomsforfølgelse

Hans Olav Arnesen      |      13/05/2013

CIMG0363 (1)

Søndag den 12.5.2013 ble det satt rekord i antallet kanoniserte helgener på en dag. Åtte hundre menn og to kvinner ble hevet til helgenstatus.

For de åtte hundre mennene hadde kanoniseringsprosessen pågått helt siden 1500-tallet. Mennene det var snakk om var martyrene fra Otranto, fanger fra et slag som var ment å bli begynnelsen på den ottomanske erobringen av Italia. Som vi vet endte det ikke slik. Fangene ble gitt valget om å konvertere til islam eller dø – de valgte det siste.

Det var pave Benedikt XVI som besluttet å kanonisere de 802 helgenene. Det gjorde han i samme seremoni som han annonserte sin avgang. Kombinasjonen av tidspunktet for kunngjøringen og de fleste helgenenes bakgrunn som ofre for religionsforfølgelse, gav naturligvis rom for spekulasjoner. På samme måte som en president i sin andre periode, uten mulighet for gjenvalg, kan være mer dristig i sine valg, kunne kanskje Benedikt også være modigere nå som han var iferd med å avslutte sitt pontifikat? Var beslutningen om å kanonisere martyrene fra Otranto en advarende pekefinger rettet mot trusselen fra kirkens gamle erkefiende, islam?

Det er en etterhvert svært dårlig skjult hemmelighet at kristne blir forfulgt over store deler av verden.

Det er selvfølgelig mange grunner til at martyrene fra Otranto ble kanonisert akkurat nå. En av dem er selvfølgelig at det nødvendige mirakelet, i dette tilfellet helbredelsen av en kreftsyk nonne, først fant sted i 1980. Likevel er det påfallende at også en av de to kvinnelige helgenene, Moder Gualalupe Garzia Zabala, utmerket seg med sin heroisme i møtet med kristendomsforfølgelse. Under den meksikanske revolusjonen, da de radikale myndighetene drev en antikatolsk politikk, beskyttet hun geistlige som ble forfulgt. Blant annet skjulte hun en erkebiskop i en øyeklinikk i halvannet år.

Det er en etterhvert svært dårlig skjult hemmelighet at kristne blir forfulgt over store deler av verden. I det tjuende århundret var venstreradikal antiklerikalisme en av de største truslene, slik som under den meksikanske revolusjonen. Etterhvert som de fleste kommunistiske regimer har endt opp på den historiske skraphaugen hvor man hadde forestilt seg at kapitalismen ville havne, har kristendomsforfølgelsen minsket tilsvarende fra den kanten.

Den islamske kristendomsforfølgelsen har derimot ikke opphørt. Mye av den verste kristenforfølgelsen finner i dag sted i muslimske land. For mange muslimer oppleves det motsatt. Hovedsaklig kristne land i Vesten har grepet inn i muslimske land med voldsomme maktmidler som krysserraketter, bomber og droner, og endog bakkeinvasjoner og okkupasjon i de siste tiårene. Man kan innvende at Vesten ikke lenger lar sin politikk diktere av religiøse hensyn, men vestlige ledere som Tony Blair og George Bush jr. kompliserte det bildet. De har begge erkjent at de har latt seg veilede av Gud, og Bush brukte attpåtil den uheldige formuleringen “korstog” om kampen mot terror.

For de kristne som opplever forfølgelse i muslimske land er det neppe noen trøst at mange muslimer føler at de er under angrep fra det kristne Vesten. Snarere tvert imot. Andelen kristne i Midtøsten og Nord-Afrika har falt dramatisk i det siste drøye århundret. Ved inngangen til 1900-tallet var om lag hvert femte menneske i Midtøsten kristen. I dag er det en av tjue. Mens Vesten blir stadig mer mangfoldig blir altså Midtøsten og Nord-Afrika raskt mer religiøst ensartet.

Årsakene til den dramatiske utviklingen i kristendommens gamle kjerneområder er mange. Første verdenskrig, med det ottomanske folkemordet på armenerne, og den påfølgende krigen mellom Tyrkia og Hellas, gjorde på kort tid Tyrkia til et nesten fullstendig muslimsk land. I dag er 98,8 % av landets befolkning muslimer, mens ikke-muslimske minoriteter i 1914 utgjorde nesten en femtedel av befolkningen.

Det finnes likevel en annen, mer tragisk, men likevel mer plausibel begrunnelse for den manglende dekningen av dette fenomenet: Kristendomsforfølgelser har ikke nyhetsverdi.

Langt den viktigste grunnen til at andelen kristne i regionen er synkende er nok likevel globaliseringen. Religionsforfølgelser generelt og kristendomsforfølgelser spesielt er ikke noe nytt. Det som er nytt er at de forfulgte i større grad enn tidligere har muligheten til å rømme fra sine plageånder ved å emigrere. Det store antallet kristne som utvandrer kommer blant annet til syne ved at de i noen tilfeller går fra å være minoriteter i opprinnelseslandet, til å bli majoriteter i diasporamiljøene. Blant annet er det tilfellet i USA, hvor tre fjerdedeler av alle arabisk-amerikanere er kristne.

Det at kristenforfølgelse så sjeldent blir dekket i norske medier skaper forargelse hos kristne ledere. En del av dem har tatt skjeen i egne hender og arrangerer nå hvert år en marsj til støtte for forfulgte trosfrender.

Men hvorfor skrives det så lite om kristenforfølgelser? En konspiratorisk forklaring vil hevde at norske journalister er kristendomsfiendtlige. At de har antiklerikale venstresympatier slik som dem Mexicos nyeste helgen stod imot, eller som Johannes Paul II viet mye av sitt til å bekjempe. En annen forklaring kan være at norske redaktører og journalister rett og slett ikke er klar over omfanget av kristenforfølgelser. Det finnes likevel en annen, mer tragisk, men likevel mer plausibel begrunnelse for den manglende dekningen av dette fenomenet: Kristendomsforfølgelser har ikke nyhetsverdi.

En hund som biter en mann er ikke en nyhet, sies det, men en mann som biter en hund er det. Det skjer overgrep mot kristne hver eneste dag. Det er ikke mulig å dekke dem alle, og folk er trolig ikke interessert i å lese om dem. Noe av det samme fenomenet ser vi i Irak, hvor man har sluttet å skrive om bilbomber og terroraksjoner, rett og slett fordi det nå inngår i et altfor velkjent mønster. For å si det litt brutalt blir det kjedelig, sett fra et nyhetsperspektiv. Når buddhister angriper muslimer derimot, slik som tilfellet var i Burma tidligere i år, da har man en nyhet.

Kanskje trenger vi en rødliste for utrydningstruede religioner?

Kanskje bør vi bli flinkere til å skrive om kristenforfølgelser? Men selv om kristne er den mest forfulgte gruppen i verden er de ikke alene om å lide. Buddhismen er utvilsomt den verdensreligionen som har blitt påført størst skade av kommunismen. Mange steder har det blitt bedre, men eksempelvis i den kinesiske kolonien Tibet, eller i Nord-Korea, er det verre enn noengang. Tallmessig er muslimer den gruppen som, nest etter de kristne, er mest utsatt for forfølgelser. Blodigst er de innbyrdes konfliktene mellom de to hovedretningene innenfor islam, sjiismen og sunnismen.

Ingen av verdensreligionene  står likevel i fare for å forsvinne. Det gjør derimot flere små religioner. Kanskje trenger vi en rødliste for utrydningstruede religioner? Svært høyt på den listen vil vi finne mandeerne, en gnostisk sekt som blir drevet ut av Irak av nettopp den terroren og volden som media for lengst har gått lei av å dekke.

Snakker man om ofre for religionsforfølgelser er det også på sin plass å snakke om overgriperne. Ingen store religioner er uten blod på hendene, såvisst ikke kristendommen. I 1492, bare tolv år etter massakren i Otranto, ble Granada, den siste muslimske enklaven i Spania erobret. Jøder og muslimer fikk valget mellom å konvertere til kristendommen eller forlate landet, men selv de som valgte å la seg omvende ble mistrodd, og utsatt for inkvisisjonens svært ubehagelig oppmerksomhet i lang tid etterpå. Samme år ble Amerika “oppdaget”. Noen av kristendommens største forbrytelser ble begått i den nye verden. At enkelte av de innfødte religionene var blant de grusomste religionshistorien kan fremvise endrer ikke på dette.

Religionenes syndereregister er langt, og de store religiøse tradisjonene har ofte behandlet hverandre dårlig, slik konkurrenter gjerne gjør. Massakren i Otranto er bare ett av mange eksempler på slike overgrep. Likevel kan kanskje martyrene fra Otranto være et forbilde for alle mennesker, enten man er religiøs eller ei, muslim eller kristen. Et eksempel på mennesker med mot til å holde fast på sin overbevisning i møtet med trusler og vold, like inntil døden.

For de konservative kristne som har markert seg sterkt i mediene den siste tiden, med advarsler om rasering av den kristne kulturarven og negativ forskjellsbehandling av kristne, kan massakren i Otranto kanskje også være en nyttig påminnelse om at kristne europeere tross alt har hatt det verre før.

Mye verre.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.

 

 

 

 , , , , , , ,

Responses

  1. Uke 33. Begrepsinflasjon | says:

    august 11th, 2014 at 14:00 (#)

    […] Kristendomsforfølgelser […]

  2. Kven er yezidiane? | says:

    august 17th, 2014 at 17:18 (#)

    […] Kristendomsforfølgelser […]

  3. Religionskunnskapsetterlysning | says:

    oktober 5th, 2015 at 12:43 (#)

    […] Kristendomsforfølgelse […]

Leave a Response