Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 21. Makt

Hans Olav Arnesen      |      20/05/2013

CIMG0363 (1)

Pinsen regnes som kirkens fødsel. Hjelperen som Jesus hadde lovet, Den hellige ånd,  kom til apostlene i form av tunger av ild. Den dagen omvendte de en stor menneskemengde, mye takket være mirakler som evnen til å tale på ukjente tungemål.

Denne pinsesøndagen tilbrakte jeg i St. Pauls-katedralen i London. Det er en opplevelse som virkelig kan anbefales. Ikke minst er koret noe for seg selv. Selve kirken er nok likevel mer imponerende enn egentlig vakker. Med sine korinthiske søyler, bysantinskinspirerte mosaikker og ruvende kupler ser det ut som om arkitekten ikke riktig har klart å bestemme seg for om han ville bygge et hedensk tempel, eller en kopi av henholdsvis Hagia Sofia eller Peterskirken i Roma.

Prekenen handlet naturligvis også om pinsemirakelet. Presten benyttet anledningen til å rette et spark mot de kristne trosretningene som mer enn noen vektlegger denne fortellingen; pinsevekkelsen og de karismatiske menighetene. Han mente det var mange eksempler på at kyniske pinsepastorer utnyttet ressursvake menneskers tro og håp om mirakler til å berike seg selv.  Dersom en pastor følger en vei som leder til stadig større rikdom og stadig større makt, advarte presten i St. Pauls-katedralen, da følger han ikke Jesu vei.

Mange vil sikkert være enig i at dette er en betimelig advarsel.  Ikke desto mindre klinger det litt hult å advare mot pinsepastorers higen etter makt og rikdom mens man selv taler fra en rikt dekorert talerstol, høyt hevet over forsamlingen man henvender seg til, ikledd kostelige geistlige gevanter.

St. Pauls-katedralen er et vitnesbyrd om en annen type makt enn den pinsepastorer utøver. Riktignok har det eksistert et kultsted i området helt siden middelalderen, men den nåværende katedralen er bygget for å tjene som et rituelt sentrum i Det britiske imperiet. Katedralen utstråler makt mer enn skjønnhet. Den anglikanske kirke var nært knyttet til makten helt siden sin unnfangelse i Henrik 8s regjeringstid. Etterhvert som imperiet vokste bredte kirken seg utover verden. Både koret, de geistlige og forsamlingen er i dag en fargerik og mangfoldig gruppe som gjenspeiler Londons rolle som hovedstad i historiens største imperium. De mange regimentsbannerne, til militæravdelinger som fremmet britisk vilje på håndfast vis over hele verden, er det kanskje sterkeste symbolet på båndet mellom Den anglikanske kirke og imperimakten.

Danmark-Norge var kan hende ikke noe stort imperium, selv om man hadde noen besittelser både i Afrika, India og Karibien. Men båndene mellom kirken og staten har likevel vært sterke helt siden reformasjonen i 1536. Inntil i fjor var eksempelvis kong Harald Den norske kirkes overhode.

Professor ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, Torkel Brekke, har skrevet om religionens rolle i norsk politikk. Boken «Gud  i norsk politikk» er noen år gammel og en del har endret seg siden den kom ut. De tette båndene mellom stat og kirke har blitt noe mindre stramme, men religionen har også funnet flere nye måter å markere seg på i norsk politikk.

På onsdag arrangerer Religioner.no, i samarbeid med Det teologiske Menighetsfakultetet og Human-Etisk Forbund, et foredrag på Litteraturhuset i Oslo. Der vil Torkel Brekke forelese om boken sin og om endringene som har funnet sted siden den kom ut. Forelesningen vil bli fulgt av en diskusjon hvor du kan være med å bidra om du vil.

Jeg håper å se deg der.

 

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.

 

 

 , , , ,