Uke 21. Nøstenostalgi
Uken som gikk var preget av jubileumsfeiringer. Grunnloven vår har blitt respektable to hundre år gammel. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) har blitt noe mer beskjedne, men likefullt anstendige, tjue år gammelt.
Det markerte de med et imponerende gjestebud. Det andre av sitt slag. Som hovedgjest hadde de invitert selveste Charles Taylor, en av vår tids mest kjente filosofer.
Taylor holdt to innlegg. Først om hvordan vi kan forstå vår sekulære tidsalder, hvor religion likefullt spiller en viktig rolle. Hans neste innlegg handlet om hvordan vi best kunne håndtere det økende religiøse mangfoldet uten at forskjellene leder til konflikter.
I sin redegjørelse av sekularitet vektla Taylor fremfor alt differensieringen som har funnet sted i moderne tid. Religion er i dag skilt ut som noe eget, adskilt fra etnisk tilhørighet, politisk oppfatninger og lignende. I et land som USA har skillet mellom kirke og det offentlige vært et nødvendig svar på et konfesjonelt mangfold helt siden de vant sin selvstendighet, mens blant den fransktalende befolkningen i Quebec, hvor Taylor kommer fra, var det tidligere tatt for gitt at man tilhørte Den katolske kirke. Det samme kan sies om Norge og Den norske evangelisk-lutherske kirke.
Charles Taylor. Foto: Arnfinn Pettersen.
Slik er det ikke lenger. I tillegg har betingelsene for tro endret seg. Vi har fått en stor gruppe søkende, mennesker som er på en åndelig reise som de ikke vet hvor ender. De søkende er religiøse, eller åndelige, på en ny og utvelgende måte. De kan godt reise på pilegrimsferd, men trenger ikke være katolikker. De kan oppsøke gudstjenester, men uten å tilskrive seg de kristne dogmene.
På samme måte som religionen har blitt adskilt fra andre sektorer i samfunnet, har dermed også religionen blitt oppstykket, mye takket være de søkende. Handlinger og forestillinger som tidligere var buntet sammen er stykket opp, eller “unbundled”. Tråder som en gang utgjorde et garnnøste, men som nå har blitt avnøstet, kan utgjøre et godt bilde i denne husflidshøytiden som mai måned er.
Ikke alle trives med en slik utvikling. Blant mer tradisjonelt religiøse mennesker, som det katolske presteskapet i Quebec, ifølge Taylor, finnes det mange som ønsker seg tilbake til en på mange måter mer forutsigbar tid hvor langt det meste av det som går under betegnelsen religiøst i et samfunn, eller i et menneskets liv, kunne samles under en felles paraply. Som katolisismen. Eller Den norske kirke.
Vi kan kalle det nøstenostalgi.
Det er ikke vanskelig å se paralleller til grunnlovsfeiringen den syttende mai, selv om dette er et sekulært ritual som inngår i det nasjonale garnnøstet, som det riktignok tidligere ikke var så lett å skille fra det religiøse.
Mange opplever det økte mangfoldet som truende og ønsker seg tilbake til en tid da ting i større grad hang i hop, og hvor man med større sikkerhet kunne gå ut i fra at man visste sånn noenlunde hva folk tenkte, trodde og mente. I dag har bunadene selskap av folkedrakter fra alle verdenshjørner, og ikke alle liker det. Rasende utfall mot bruk av utenlandske flagg i sosiale medier er et annet eksempel på denne misnøyen. Selv venter jeg fremdeles spent på å se mitt første utenlandske syttende mai-flagg.
Dette bringer oss inn på Taylors neste punkt. Hvordan kan vi forsone oss med forskjellene? Holder det at vi aksepterer at mangfold er et uungåelig, dog kanskje beklagelig, faktum? At vi er nødt til å tåle forskjeller fordi vi ikke lenger har noe valg?
Nei, mener Taylor. Vi bør være mer ambisiøse enn som så. Ideelt sett bør vi ha et oppriktig ønske om å forstå hverandre, og være åpne for at dette kan berike oss selv. Gitt at det faktisk skulle finnes noen som ønsker å bruke utenlandske flagg i barnetoget bør vi dermed anstrenge oss for å forstå hvorfor dette er så viktig for dem.
Man trenger ikke nødvendigvis være enige, men man bør anerkjenne hverandres verdensanskuelser som verdifulle. Noe vi kan lære av. Hevder man at den andres oppfatning er verdiløs underminerer man det som, i mangel av et solid nøste, kan kalles et overlappende konsensus som vi behøver for å holde et samfunn sammen.
Vi bør utvikle en etos basert på lytting, mener Taylor.
Oddbjørn Leirvik mottar dialogprisen av Espen Lynne Amundsen. Foto: Arnfinn Pettersen.
Avnøstingen er et faktum. Trådene er spredt til alle kanter, og vil neppe noen gang bli nøstet opp igjen. Men det er mange som arbeider for å skape et overlappende konsensus. Blant dem er STL, som også inkluderer ateistiske livssynshumanister, noe som er nokså spesielt for denne organisasjonen. At aktive ikke-religiøse ser verdien av å lytte til, og ikke bare preke for, de troende lover godt for det avnøstede Norge. Og vice versa, naturligvis.
Årets vinner av STLs dialogpris, Oddbjørn Leirvik, har gjort mye for å legge til rette for at ulike livssyn skal lytte til og lære av hverandre. Han mener det er all grunn til å være optimistisk med hensyn til folks vilje til ikke bare å akseptere at forskjeller finnes, men også forstå dem. Han hadde følgende å si i sin takketale.
“Man bør tørre å tro at flertallet av befolkningen ønsker dialog fremfor konfrontasjon. Selv om det iblant kan se anderledes ut i media
Kanskje bør mottoet de neste to hundre år være: “Uenige om tro, men lyttende til Dovre faller.”
Stor takk til fotograf Arnfinn Pettersen for bruk av bilder.