Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 22. Kommunikasjon

Hans Olav Arnesen      |      27/05/2013

LitebildeavHans.JPGKommunikasjon er,  kort forklart, en ensidig eller gjensidig utveksling av informasjon mellom to eller flere parter.  Vår tid kalles med rette kommunikasjonsalderen. Moderne teknologi har gjort at avstand ikke lenger legger synderlige begrensninger på kommunikasjon. Aldri før har så mange vært i stand til å nå ut til flere, over så store deler av vår felles klode.

Religiøse mennesker kommuniserer gjerne også med det guddommelige, og har flere kommunikasjonskanaler til rådighet.  Bønn er ett eksempel. Det er naturligvis en viktig måte for mennesker å samtale med Gud på, men i likhet med mange andre kommunikasjonsmidler kan man også bruke bønnen til skape forandring. En rekke kristne mener man kan forandre verden gjennom bønn. En lignende tanke finner man hos flere nyåndelige, som mener det er mulig eksempelvis å henvende seg til statsledere og politikeres høyere selv, og skyve dem i riktig retning.

Å kunne formidle sine ønsker og tanker til andre er ofte en forutsetning for å oppnå det man vil. Men mulighetene til å kommunisere sitt budskap er ikke likt fordelt. Formodentlig vil det heller aldri bli slik. Det er mange som mener at de blir holdt utenfor det gode selskap og ikke får slippe til, eksempelvis gjennom avisinnlegg.

Noen vil hevde at vi trenger et slags filter, og at avisredaksjonene kanskje er iferd med å bli for ukritiske til hva de slipper igjennom.

Kanskje har de rett, men det synes å være større rom for mangfold i avisene i dag enn  kanskje noen gang tidligere. Denne helgen ble det i Bergens Tidende rettet kritikk mot Arbeiderpartiet fordi de ikke vil sette av penger til forskning på livet etter døden. Når denne typen klagemål mot et politisk parti kommer på trykk i en ikke ubetydelig dagsavis har det skjedd noe med meningsmangfoldet her til lands. Ikke alle vil si det er en positiv utvikling. Noen vil hevde at vi trenger et slags filter, og at avisredaksjonene kanskje er iferd med å bli for ukritiske til hva de slipper igjennom. Her i Religioner.no mener vi derimot at det i all hovedsak er en god utvikling som vi gjerne bidrar til.

At enkelte stemmer diskvalifiserer seg selv fra å slippe i offentligheten  er likevel ikke til å komme utenom. Det illustrerer Operasjon Askeladd på en god måte. Dette prosjektet samler inn skjermdumper fra ulike diskusjonsfora på Facebook, og legger dem ut på sin egen gruppeside. Det er ofte sjokkerende lesning, noe vi vil se nærmere på denne uken.

Det er likevel stor forskjell på sjokkerende ytringer og voldshandlinger. I uken som var har vi vært vitne til kriminelle handlinger hvor lovbryterne i større eller mindre grad har brukt islam som en unnskyldning. Det er likevel kanskje det eneste som forbinder opptøyene i Sverige med det brutale drapet på en soldat i England. Mens de svenske brannstifterne formodentlig roper Allahu Akbar for å gi sine pøbelstreker et ferniss av legitimitet, er det ingen tvil om at de britiske morderne ønsket å kommunisere et budskap til den britiske offentligheten med det primitivt utførte, men nøye planlagte drapet på unge Drummer Lee Rigby.

Når man eksempelvis betegner et populistisk, liberalistisk parti som Frp som fascistisk blir det som med gutten som ropte ulv – færre reagerer når det virkelige beistet viser seg.

Her i Norge har vi fått et interessant møte med nettopp svenske samfunnsdebattanter, teatersjefer, forfattere og akademikere, i ulike sammenhenger den siste tiden. Litt forenklet knytter svenskenes engasjement seg til elementer ved norsk kultur som for dem synes kvinnediskriminerende, nasjonalistiske eller til og med  fascistiske. Alt fra skisport til barneteaterstykker og, selvfølgelig, grunnlovsfeiringen, har fått unngjelde.

Mens en svensk forfatter som Henrik Arnstad, og Jan Guillou før ham, strør om seg med fascismebeskyldninger på vår side av Kjølen, danner svenske høyreekstreme borgervern i hans eget land. De forsøker å fremstille seg selv som befolkningens beskyttere, noe de kan prøve seg på fordi politiet og politikerne har sviktet. Kanskje det kan illustrere noe av faren ved å være for sjenerøs med merkelapper som fascisme. Når man eksempelvis betegner et populistisk, liberalistisk parti som Frp som fascistisk blir det som med gutten som ropte ulv. Færre reagerer når det virkelige beistet viser seg.

Ingen kan likevel unngå å reagere på den perverse kommunikasjonen som fulgte i kjølvannet av mordet på Drummer Lee Rigby. Med blodige hender, som fremdeles holdt i drapsvåpnene, benyttet morderne seg av den relativt lange ventetiden før politiet ankom til å formidle sitt budskap til folk på gaten. De henvendte seg til vitnene som til et teaterpublikum. Takket være smarttelefoner ble det tatt bilder og gjort opptak som gjorde at mennesker verden over både lyttet til og fikk bilder fra den morbide forelesningseansen.

Det er bekymringsfullt å tenke på hva slags signal dette kan ha gitt til andre grupper og individer som brenner inne med et budskap de ikke evner å formidle på fredelig vis. Begå en tilstrekkelig bestial handling i det offentlige rom, så vil moderne kommunikasjonsteknologi, som de fleste i dag bærer i lommen, sørge for at du kan nå ut til store deler av verden.

Like skremmende er den relativt beherskede og nesten høflige måten morderne henvendte seg til sitt «publikum» på. En av dem beklaget endog at kvinner måtte bevitne drapet han nettopp hadde begått. Det er på mange måter lettere å forholde seg til en mann med flakkende blikk og voldsomme bevegelser, enn en tilsynelatende rasjonell mann som på høflig og dannet vis argumenterer for nødvendigheten ugjerningen han nettopp har utført. I Norge har vi vår egen lavmælte og høflige massemorder med adskillig flere liv på samvittigheten. Hadde man ikke visst bedre ville man trodd, ved å observere Anders Behring Breivik, at han hadde levert et protestskriv til myndighetene, ikke sprengt Regjeringskvartalet i luften og myrdet 77 mennesker.

I Tøyenkirken ble det på søndag avholdt en gudstjeneste hvor en islamsk imam, og en jødisk, kvinnelig rabbi bidro med tekstlesninger sammen med prester fra Den norske kirke.

Heldigvis finnes det mennesker med positive budskap der ute, og med oppbyggelige måter å formidle dem på. Interreligiøs dialog er i vinden for tiden. Og bra er det. Mange velger å fokusere på likhetene mellom religionene, særlig de tre abrahamittiske. Men religionene er ikke like. «God is not one» er navnet på en bok skrevet av den amerikanske religionsviteren Stephen Prothero, som advarer mot å overse forskjellene religionene imellom. Går man for langt i den retning kan det vise seg å bli en kostbar feil. Litt i likhet med Arnstads slepphendte bruk av fascismebegrepet.

Det er likevel ikke nødvendig å ignorere forskjellene religionene imellom for å kommunisere på tvers av religionsskillene. Oslo Sacred Music Festival gikk av stabelen i helgen. Her brukes musikk til å bygge bro mellom tradisjonene. Det er lettere, mener arrangørene, å møtes gjennom musikken enn gjennom teologien. I den religiøse musikken finner man et sanselig møtepunkt hvor man ikke trenger å henge seg opp i læremessige uenigheter, ei heller historiske konflikter.

Oslo Sacred Music Festival handler likevel ikke utelukkende om musikk. Det ble også lest fra hellige tekster. I Tøyenkirken ble det på søndag avholdt en gudstjeneste hvor en islamsk imam, og en jødisk, kvinnelig rabbi bidro med tekstlesninger sammen med prester fra Den norske kirke. Det var visstnok en historisk begivenhet i norsk sammenheng.

I disse tider, når verken ekstremistisk vold eller sosial uro lenger er noe fjernt eller utenkelig, er slike øyeblikk gull verdt.

 

 

 , , ,