Fra redaksjonen

Uke 23. Uriastolk

Hans Olav Arnesen      |      02/06/2014

Kopi av P1040730Å inneha en uriaspost betyr at man befinner seg i en utsatt stilling. Ofte i politikken, nærings- eller organisasjonslivet.

For dem som kjenner historien bak uttrykket, og dem er det forhåpentligvis mange av, vekker ordet uriaspost også andre assosiasjoner. Om svik og lumske motiver. Eller, i en mer moderne språkdrakt, om illojal oppførsel fra en toppleder, som var villig til å ofre en mellomleder for å oppnå sine mål. Dette finnes det rikelig av eksempler på i vår egen tid, og det er beklageligvis ingen grunn til å tro at det noen gang vil endre seg.

Målet kong David hadde for øye da han plasserte Uria fremst i fylkingen, for så å la ham stå igjen alene mot fienden, var offiserens vakre kone, Batseba. David fikk det som han ville. Urias falt, og David fikk muligheten til å ekte den vakre enken hans, men han vekket Guds uvilje. I tillegg ble David et udødelig eksempel på hvor skjendig det er mulig for en leder å behandle sine underordnede. Til sammen ble dette en nokså høy pris å betale på vellystens alter.

Uria var en hettitt i den jødiske kongens tjeneste. Hvorvidt det faktum at Uria var «utlending» gjorde det lettere å forråde ham, sier ikke Bibelen noe om.

Helt utenkelig er det likevel ikke. Lojalitet er en sentral dyd blant soldater, og den forventes å gå begge veier, ikke bare nedenfra og opp. Og Uria fremstår som en av Davids mest pliktoppfyllende og lojale offiserer. En mann som hadde kjempet for David, og som kongen derfor stod i takknemlighetsgjeld til, noe som gjorde sviket desto grovere. I vår tid er det ikke lenger fyrsten som beordrer soldater ut i krig, men en demokratisk valgt regjering har om mulig enda sterkere incentiver til å behandle sine stridende menn og kvinner på en anstendig måte. Gjør de det ikke kan de bli hardt straffet ved neste valg. Slik er det trolig også her til lands, selv om Norge dyrker et nokså fredelig selvbilde.

Litt annerledes stiller situasjonen seg tydeligvis når mennene som har risikert livet for Norge er utlendinger.

Den afghanske tolken Faizullah Muradi er et eksempel på det. Tirsdag i forrige uke ble han sendt ut av Norge. Ikke til Afghanistan, men til Italia, i tråd med Dublin-avtalen. Regjeringen har altså sitt på det tørre, rent formelt, ettersom Muradi ble stoppet av italiensk politi før han kom så langt som til Norge for å søke om asyl. Slik sett har Muradi bare vært uheldig, sammenlignet med de tjueen andre afghanske tolkene som har fått innvilget opphold i Norge.

En slik byråkratisk stivhet i en så viktig symbolsak virker likevel uforståelig for svært mange nordmenn. Muradi har tross alt risikert livet sitt for å gjøre jobben til norske menn og kvinner i uniform både enklere og tryggere. Kulturelt står Afghanistan fjernt fra Norge, og det er ikke vanskelig å forestille seg at det var mer enn språket de norske styrkene trengte hjelp til å oversette. Også lokale skikker, etikette og tankesett behøvde man trolig en tolk til å forstå, og at dette i en del situasjoner har vært med på å skåne liv, trolig på begge sider, virker sannsynlig. Misforståelser kan være kostbare, ikke minst når prisen måles i blod.

I motsetning til Uria har Muradi heldigvis mange støttespillere. Norske soldater som tjenestegjorde sammen med afghaneren har kommet sin uheldige våpenbror til hjelp. Muradi har også fått støtteerklæringer av veteraner fra den norske motstandskampen.

Kanskje er skuffelsen over behandlingen av Muradi aller størst på høyresiden. Der har mange drømt om en blå-blå regjering i flere år. Endelig skulle man få et lederskap som fulgte vanlig folkevett og skar igjennom det byråkratiske villniset i saker som denne.

Eksempelvis skulle Solberg og Jensen endelig få kastet ut islamisten og krigsforbryteren Mullah Krekar. Det har de ikke klart. Da fremstår det som enda mer urettferdig, for ikke å si utakknemlig, at en mann som har satt seg selv i fare sammen med norske soldater blir utvist fra landet.

Mange andre vestlige land har forstått dette. Riktignok har ikke alle land som bidro med styrker i Afghanistan innvilget sine tolker automatisk opphold. Ungarn har i stedet gitt tolkene en økonomisk kompensasjon for den faren de har utsatt seg selv og sine familier for. Flere andre land har benyttet seg av en lignende løsning for de tolkene som ikke anses å være direkte truet av Afghanistan, men som man likevel vil belønne for sin innsats.

Det er imidlertid interessant å merke seg at de vestlige landene som har gjort seg bemerket med den strengeste innvandringspolitikken hører med blant dem som har ansett det som selvfølgelig å tilby de tolkene som mest trenger det en trygg havn etter deres risikofylte innsats. Det gjelder både Danmark og Australia, som tilbyr sine tolker enten asyl, eller lokal hjelp i Afghanistan.

Ved første øyekast er det kan hende ikke så mange likheter mellom de to landene, med en verden imellom seg. De deler likevel en stolthet over sine utenlandsoppdrag, og en nokså tverrpolitisk omsorg for de menn og kvinner som utfører en slik risikofylt tjeneste. Det merker man godt når man leser både danske og australske aviser. I Australia må nærmest enhver kritikk av et utenlandsoppdrag innledes med en støtteerklæring til soldatene som tjenestegjør i dem. Og slike oversjøiske militærengasjementer har det vært svært mange av, fra og med boerkrigen (1899-1902).

Også i Danmark er man stolte av sine unge menn og kvinner i uniform. Og Danmark har for lengst gjenoppdaget sine lange militære tradisjoner. Danmark var det eneste skandinaviske landet som deltok i Irak-krigen (2003-2007). De bombet mer enn noen andre i Libya, og i Bosnia fremviste de en aggressiv handlekraft man ikke har sett maken til fra FN-styrker siden Korea-krigen. Dersom danskene fra Operasjon Bøllebank hadde hatt ansvaret i Srebrenica, og ikke nederlenderne, ville massakren på over syv tusen muslimske menn kanskje aldri funnet sted.

Det er interessant å merke seg at man har hatt en tolkedebatt i Danmark også, men der har den røde regjeringen fått kritikk for at de ikke aktivt har oppsøkt de afghanske tolkene for å informere dem om muligheten til å søke asyl i Danmark. Det har resultert i et stykke detektivarbeid for å lete seg frem til tolkenes identitet fra danske myndigheters side, fordi mange av tolkene ble hyret inn gjennom britene og amerikanerne, og ikke ansatt direkte av de danske styrkene. Men, som den konservative politikeren Tom Behnke har uttalt, det handler om at Danmark alltid skal: «rydde opp etter seg», når de har vært i krig.

Kanskje er det nettopp fordi danskene og australierne setter så stor pris på sine soldater at det for dem er utålelig å la tolkene som hjelper dem bli igjen i knipe etter at styrkene deres har dratt? Skal man dømme etter støtten Muradi opplever her i Norge

Vi må håpe at Muradi får en rettferdig behandling av sin søknad i Italia. Hvis det ikke er tilfellet er det kan hende på tide å se nærmere på vår asylpraksis generelt. En mann som Muradi er likevel ikke en hvilken som helst asylsøker. Det er selvfølgelig mange afghanere som har solgt sine tjenester til de norske styrkene i Afghanistan, men det er stor forskjell på å for eksempel selge grønnsaker til den norske leiren i Maimana, og å være bevæpnet ute i felten og dele de norske soldatenes prøvelser. Noen av de mest innvandringsrestriktive landene i Vesten har forstått dette. Det har det gamle NATO-motstandspartiet SV også. Audun Lysbakken hadde følgende å si om Muradi-saken:

«Vi må opptre anstendig. Disse menneskene er på flukt fordi de har kjempet for Norge. Da har vi et ansvar for å hjelpe dem.»

David ble straffet for sin behandling av Uria. Det var store uroligheter mot slutten av hans regjeringstid, og han fikk ikke bygge tempelet til Guds ære. Den æren tilfalt i stedet hans og Batsebas sønn, kong Salomon.

Kanskje vil det være en pris å betale for UDIs behandling av Muradi også? Regjeringen, som igjen har vist manglende moralsk ryggrad i et viktig prinsippspørsmål, kan risikere å få seg en nesestyver ved neste valg.

Forhåpentligvis slipper norske soldater som sendes ut på Norges neste utenlandsoppdrag å lide for vår dårlige behandlingen av tolken. Verden har likevel blitt svært liten, og hvis det blir kjent at man kan ende opp som Muradi dersom man velger å samarbeide med de norske soldatene, blir det trolig mer fristende å søke arbeid hos andre lands styrker.

Det vil være svært uheldig for unge norske menn og kvinner i et av verdens aller farligste yrker.

Lenker: 

 , , ,